Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

onsdag 23. september 2015

Jeg er ikke bortskjemt, så vær ikke skremt!

Tiden ruller. Tiår passerer. Epoker forsvinner. Alt utvikler seg, det gjelder også hvordan du ser på meg. Jeg som er et barn på fire - fem år. Alt var mye bedre før? Nei, selvsagt ikke. På samme måte som dere voksne i dag har mye å lære av tidligere generasjoner, så har de noe de kunne ha lært av dere i dag. Dere som er der for nettopp meg. Mine kjære foreldre, besteforeldre, tanter, onkler, gudforeldre, tanters tanter og ikke minst dere i barnehagen. Småbarnspedagogikken inneholder myeeeeeeeee. Jeg prøver å strekke armene så høyt jeg klarer, og enda er det ikke nok.

De er ikke bare aktivitetene, som jo også er så flotte. Maling, tegning, klipping og liming. Klatring, løping, hopping og sykling. Eventyr, sang, rim & regler. Turer med lære om natur og miljø. Ja, jeg tror dere skjønner. Det er mye flott. Bare ikke glem noe av det viktigste: kommunikasjonen og relasjonsforståelse. Evnen til å forstå meg selv og andre.

"Nei" og "fordi" er to ord jeg er god på. Jeg er faktisk så god på disse ordene at du får dem ofte i retur ved jevne mellomrom. Dette kan du selvfølgelg ikke gardere deg helt i mot uansett hvor hardt du forsøker. Men en vitkig ting å gjøre, er å forklare. Forklare meg hva som er det riktige å gjøre. Forklare meg hva som ikke er helt greit også. Forklare meg hvorfor vi må ha lue på om vinteren. Hvorfor vi ikke kan dra til bestemor klokken 06.10 på morgenen og hvorfor vi akkurat i dag drar til fjæra istedenfor i skogen på tur. Når jeg helst ville det sistnevnte. Nei kommer det gjerne spontant. Er jeg i ferd med å gjøre noe impulsivt som kan skade meg eller andre, så er det lett at det skjer. ALLE gjør det. Dere er ikke perfekte dere voksne heller. Men forklaringen til bruken av nei, må alltid etterfølge. Alltid.


Kjedelig. Tungt. Ensformig. Dette er nok ord som dere voksne tenker om all denne forklaringen. Inne i dere. Men for meg er det så viktig. Blir jeg bare dratt med på en tur jeg ikke vil på uten en god forklaring, eller fjernet ut av en lek fordi jeg ødelegger. Så vil jeg bare bli frustrert og sint. Og det er ingen tjent med. Tro meg. Jeg må ha forklaringer og i tillegg har jeg behov for solide diskusjoner.

Diskuter med meg. Filosofer med meg. Gi meg den innsikten jeg trenger for å kunne løse situasjoner sammen med de andre barna. Jeg mener.. hvordan kan man si "slutt å krangle dere to" eller "nå må dere bli venner igjen", om vi ikke har noen forståelse av hvordan vi skal løse det? Løsningen ligger i forklaringene. I diskusjonene. Som jeg først har sammen med deg, du min kjære voksne. Ja, det krever tid. Ja, det krever tålmodighet. Men det kommer i retur. Du vil tro det er en god belønning når du ser resultatet. Der jeg og vennene mine kommuniserer oss i mellom til gode løsninger.

At jeg vil diskutere i nærmest det uendelige angående hvilke klesplagg jeg skal på når jeg går ut, kan faktisk sammenlignes med dine diskusjoner med andre voksne. Som f.eks der du gjerne vil fremme ditt poeng angående hvilket politisk parti du mener er best. Selv om du er lydhør ovenfor hva diskusjonspartneren har å si, så er du det på et vilkår. Nemlig at du får anerkjennelse for hva du selv mener. Slik er jeg også. Okei, så du skjønner at jeg helst ville ha på meg den tynne røde lua i dag? Fint. Og jeg har også fått forklart at det er fordi at den fikk jeg faktisk så sent som i går. Hos bestemor. Den betyr mye for meg. Vi gjemmer den godt i sekken? bra, for jeg var redd for at den sku bli borte om jeg ikke tok den på. Kan jeg få ørebetennelse og det er veeeeldig vondt? okei, skjønner nå at den blå, tykke lua er best i dag. Ja, dette tok tid. Men hvor mye sinne og frustrasjon fikk sitt utløp nå? Og ikke som en tikkende, takkende bombe mon tro.

"Ikke la han få holde på slik". "Ta han bare med deg når han oppfører seg sånn". "Skjønner ikke at du orker å diskutere så fryktelig mye med han". "Mine barn oppfører seg ikke slik, de får streng beskjed om at det ikke er greit å slå seg vrang". Å jada, jeg har fått det med meg. Alle disse formaningene fra folk rundt. Disse formaningene som plager deg også min kjære forelder. Men du, er det ofte slik at jeg aldri er voldelig? Jeg gråter når ser noe trist på tv eller om andre er lei seg? Vil jeg så gjerne hjelpe, fordi jeg ser at det er et behov? Da er dette resultatet. Jeg mener ikke at var greit av meg å "slå meg vrang" der jeg hylte og skrek mens vi diskuterte. Men du, hvor ofte har ikke du lyst til å hyle og skrike når du diskuterer? Du gjør det ikke fordi du holder det inne.

Jeg er så impulsiv og så ærlig ovenfor både meg selv og andre, at det gjør ikke jeg. Det er det som er forskjellen. Og ikke la den forskjellen være en grunn til å la være å diskutere med meg, samt gi meg fyldige forklaringer på ting. På utsiden kan det se ut som det fungerer utmerket. Å avfeie meg. Å ha regler som fører til "trusler" om manglende lørdagsgodt eller andre gevinster om jeg diskuterer angående ting du synes ikke er verdig en diskusjon. På innsiden.. frustrasjon og irritasjon. Som jeg burde få slippe å holde inne mens jeg smiler tappert. Fordi da får jeg den relasjonen med deg som jeg ønsker. Og trenger. Varmen. En varme som burde være en selvfølge uansett.

Ser du ofte barn som meg? Jeg er ikke bortskjemt bare fordi du gir av din tid. Jeg er ikke bortskjemt fordi jeg får lov til å vise mine følelser, selv de negative. Jeg får ikke flere leker eller godterier. Jeg får bare flere forklaringer. Så vær ikke skremt.