Barnehagen + foreldre = et lykkelig barn

Vi er blitt flinkere til å få frem hvordan barnehagene jobber. Gjennom artikler og kronikker så når vi ut til allmennheten med ulike synspunkter og verdier som vi står for. Vi har blitt mye flinkere til å få frem hvordan vi jobber med hele barnet. Hele mennesket. Alt fra motorikk, sansestimulering, språkstimulering og sosial utvikling, til hvordan barnet har tilegnet seg kunnskap angående hvordan de kan håndtere konflikter og ikke minst egne følelser.


Men, og dette mener jeg helt oppriktig. En barnehage blir aldri god uten å ha engasjerte foreldre som både setter krav til barnehagen, men som samtidig viser forståelse og anerkjennelse. Jeg har møtt utallige flotte og gode foreldre gjennom mine år i praksisfeltet. Utallige. Og samarbeidet med foreldrene er så viktige, at jeg nå vil rose dere. Dere som har eller tidligere hadde barn i barnehagen. Dere som alltid viser engasjement for barnet deres.

Jeg tenker på dere som ler sammen med oss når vi har satt feil lue på barnet ditt, samtidig som barnet også fant dette morsomt. "Jeg visste at det ikke var min lue mamma, men det var så morsomt at Stian tok feil og ga den til meg". Jeg tenker på dere som også synes det er greit at jeg også ler sammen med dere når det ligger solkrem i garderobekurven i midten av desember. Det er lov, vi er mennesker. Både vi og dere. Men sammen er vi sterke, for vi vil alle det som er best for barnet. Og ettersom dette er et felles mål, så er det så ufattelig viktig å huske på dette. Respektere hverandre. Lytte til hverandre.

Kravene for hva barn skal lære i barnehagen er stadig økende, og kravene til foreldre ser ut til å øke i samme tempo. Så hva er bra nok? Barns atferd blir ofte mer eller mindre automatisk knyttet til foreldrerollen. Ja, klart det kan ha en sammenheng. Klart det kan være vold, seksuelt misbruk og vanskjøtsel involvert. Men det må ikke være det.

Heldigvis er de aller fleste foreldre også veldig gode foreldre. Men de vet det kanskje ikke alltid selv? Hvor er det flott å få en slik anerkjennelse? I barnehagen tror nå jeg. Her møter vi førstegangsforeldre som er både usikre og nervøse. Veiledning og tilbakemeldinger på det som er bra, er utrolig viktig.

Hvor viktig er nå dette samarbeidet mellom barnehagen og foreldrene? Jeg vil si at det er nesten like viktig som et samarbeid mellom mor og far, og spesielt i tilfeller der de ikke er sammen. Som alle vet så påvirkes barn veldig av konflikter mellom foreldrene. Men de kan selvfølgelig også påvirkes om barnehagen og foreldrene ikke har et optimalt samarbeid. Og det er ikke noe vi skal være snar med å fordele ut skyld for, et samarbeid går nemlig begge veier.

Jeg har nemlig veldig stor tro på respekten i slike samarbeider. Respekter meg og jeg respekterer deg, og motsatt. Greier vi å møtekomme foreldre på en god måte fra dag en, der vi anerkjenner deres ønsker, så tror jeg på et blomstrende samarbeid. Å anerkjenne betyr at vi respekterer ønsker og meninger. Og samtidig er vi som barnehage nødt til å være tydelige om det er ting vi ikke klarer å møtekomme, og ikke minst HVORFOR. Det vi i barnehagen tenker er en selvfølge, det vet ikke foreldrene. Og motsatt.

Jeg er takknemlig for alle gode foreldre jeg har møtt. Jeg er takknemlig for alle de gangene det huskes skifteklær, bleier, solkrem, kuldekrem, matpakker og regntøy. Jeg er takknemlig for alle gangene månedsplanen er lest, og årsplanen likeså. Jeg er takknemlig for alle flotte foreldremøter der engasjementet og barnas utvikling og behov har vært i fokus. Jeg er like takknemlig for alle foreldresamtaler der det har regjert en uomtvistelig enighet rundt barnets videre behov og utviklingsmuligheter. Jeg er ikke minst takknemlig for de gangene jeg har feilet, der dette har blitt vist forståelse for. Jeg er takknemlig for vår åpne tone, der absolutt alt kan diskuteres. Slik blir vi i barnehagen også bedre. Og barna blir lykkeligere.