Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv!

Litt engstelig her jeg sitter under samlingsstunden. Legger merke til alt rundt meg. Karin skal ha samlinga med oss i dag. Hun hadde gult hår i hår strikk, men i dag er det mørkere. Hmm.. rommet jeg er i er heldigvis det samme. Ingenting endret. Det er bra. Jeg liker ikke store endringer, jeg vil ha tingene slik de er. Kanskje nettopp fordi jeg legger så godt merke til forandringer? Og inntrykkene jeg må bearbeide med forandringer er ganske store. Og tunge. Derfor blir jeg også veldig sliten av dette. Jeg suger til meg stemningen i rommet. Den er ganske god, men også ganske spent. Jeg legger merke til alle smilene rundt meg, men også den uroen som er der. Tom og Vegard sitter ikke akkurat helt i ro på plassene sine. Dette påvirker meg litt, og kanskje litt mer enn det påvirker de fleste. Det er nemlig vanskelig å blokkere lyder og bevegelser ute.

Karin kjenner meg. Vi har pratet mye sammen, så hun vet hvordan jeg er. Hun vet rett og slett hvem jeg er. "Det er ikke noe galt med deg Simen. Det er din personlighet å være på akkurat denne måten, og du er fantastisk slik du er". Hun måtte selvsagt forklare meg hva personlighet betyr, men jeg har skjønt det. Jeg trives med meg selv nå. Jeg vet at jeg ikke er alene, tvert i mot så er vi mange som er litt ekstra følsomme. Dette har nemlig også Kari forklart meg. Hun kjenner meg godt nå, ettersom hun har fulgt meg opp til avdelinga for store barn helt fra småbarns avdelinga.

Hvilken dag det er i dag fant vi ut av på samlinga. Også fant vi ut hvordan været var, og vi satte opp bilder på en kalender av hva vi skulle gjøre i dag. Så trygt og godt, dette er jeg vant med. Også sang vi mange sanger. Jeg var litt lei på slutten, så jeg tullet litt. Da fikk jeg litt tilsnakk av Karin. Men hun har en så god og varm tone. Bestemt, men varm. Hun kjefter ikke på meg, hun bare forklarer meg hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg fikk med meg alt hun sa. Noen ganger har jeg fått tilsnakk med en streng stemme. Jeg klarer ikke lyden av en streng stemme. Den høres så sint ut. Så jeg ser bare rett frem. På intet. Og ingenting av disse sinte ordene når inn til meg. Så det er rett og slett bortkastet å prate slik til meg. Det er det alltid.

Etter samlinga så skulle vi gå ut. Knut forsøkte å hjelpe meg med vottene, men jeg ble så sint. Først ble jeg oppgitt, deretter frustrert. For knut greide ikke forstå hvordan jeg ville at vottene skulle være på. Slik jeg alltid vil at de skal være. Deretter ble jeg så sint at jeg la meg litt ned på gulvet og sprellet. Begeret var fylt, for jeg hadde allerede vært så tålmodig som jeg klarte, da han hadde gjort feil mange ganger med påkledningen av skoene mine. Jeg ville ha buksa helt nede i skoa, men uten krøll. Det ble for mye krøll!! Knut er ganske ny, så han gjorde sitt beste. Men jeg trengte noen som kjenner meg godt nå. Anne tok over og fikk roet meg ned. Så rettet hun på vottene og så til at buksa ikke var krøllet ned i skoene. Det er litt vanskelig for meg rundt nye mennesker. Det tar litt ekstra tid å bli trygg rundt dem. Både fordi jeg liker å kjenne godt til de jeg er rundt, men også fordi det er viktig for meg at de kjenner meg også godt.

Det var deilig å komme ut i den friske luften nå. Så mange lukter. Så mye ute i naturen å undre seg over. Jeg visste at jeg kunne gå bort til de voksne jeg kjente best med alle spørsmålene jeg hadde. For de var mange. Hver dag. For tiden var jeg veldig interessert i å vite hvor vi mennesker kommer fra. Og hva som skjer når vi dør. Grubler veldig mye på dette, kanskje fordi det ikke fantes noe konkret svar. Alle har visst forskjellige meninger rundt dette. Det var også godt å komme ut ettersom det var blitt så mye støy inne. Jeg forsøkte å sitte rolig med bygging av lego. Dette gikk fint første stunden etter at jeg kom til barnehagen, men etterhvert ble det vanskelig. For det kom veldig mange barn, og de bråkte veldig rundt meg. Greide ikke luke bort disse lydene for så å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre. Og det er dumt. For når jeg lager ting, da vil jeg at de skal være perfekte.

AU! Jeg falt på bakken. Det gjorde fryktelig vondt. Jeg vet at mange av barna bare reiser seg etter slike fall, det har jeg sett. Men jeg kan ikke noe for det, jeg kjenner det så godt. Det vonde når man faller. Heldigvis var Anne i nærheten. Hun trøstet meg alltid, uansett hva. Aldri hørt henne si: "opp igjen" eller "neida, det der var ingenting". Hun tok smerten min på alvor. Meg på alvor. Jeg var blitt våt også. Ikke så mye, bare litt. Men litt er nok for meg. Jeg klarer ikke følelsen av fuktighet mot huden min. Jeg fikk derfor lov til å bytte klær av Anne. Hun visste at jeg ikke ville trives igjen ute før jeg fikk byttet.

Mens vi var inne, så kom det en voksen inn med ei jente som var lei seg. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg kjente at jeg fikk vondt i magen. Jeg ble lei meg jeg også. Kjente at ble våt i øynene og det ble litt tåkete å se. Jeg liker ikke at andre har det fælt. Jeg får det så fælt selv da. Jeg leser kroppsspråk så godt, at jeg legger veldig godt merke til hvordan noen har det. Også når de ikke gråter. Så Anne måtte trøste meg litt igjen. Det var godt.

Kvelden kom og jeg skulle sove hjemme. Det var vanskelig. Det hadde vært så mange ting som hadde skjedd i dag, at alt var i tankene mine. Samtidig så kjente jeg at jeg var veldig sliten. Veldig trøtt. Men samtidig trygg. For jeg ble forstått i dag også. Om noen har litt utfordringer med bevegelser eller måten å snakke på, er noe man kan oppdage ganske raskt av og til. Meg og min personlighet må du lære deg å kjenne. Jeg er høy sensitiv, det er for alltid i mitt liv.