Er det bedre nå enn det var før?

Når jeg nå setter meg ned foran tastaturet og skriver denne kronikken, så vil jeg påpeke en viktig ting: Dette er mine tanker og meninger, og ikke noen fasit. Men, jeg har en mistanke om at jeg nå kanskje setter ord på noe som mange tenker, uten at de kanskje sier det. Kanskje kjenner også du deg igjen i det jeg nå skal skrive noe om?

Mye har endret seg frem til i dag, fra da forrige generasjon med foreldre fikk barn. Jeg vil trekke frem de punktene som jeg selv ser tydelig. Den største forskjellen våger jeg meg frem til å si er hvordan vi legger våre barn i dag. Vi bruker tid. Veeeeeeldig mye tid. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å gi barna trygghet. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å skape en nær relasjon mellom oss og barna. Og vi har lest om forskning som viser til at barn kan bli mørkeredde og utvikle angst om de gråter seg i søvn.

Ferber metoden tror jeg var mye mer benyttet tidligere, og da kanskje særlig ubevisst. Men dette ble gjort i god tro, så jeg forstår det. Det store stikkordet her er belysning. Vi har tilgang til så langt mer av informasjon i dag enn tidligere. Vi har også enklere for å rådføre oss med flere enn kun våre aller nærmeste, via alle slags forum på internett og sosiale medier.

Vi er nok i dag langt bedre på å anerkjenne barna. Vi anerkjenner gråten til barna på en annen måte og vi anerkjenner de mer for hvem de er og ikke for hva de gjør. Vi leker mer sammen med barna i dag enn hva forrige generasjon gjorde, fremfor å kun holde tilsyn med barna.

Dette er en kronikk der jeg nå skal skryte over alt det gode vi gjør i dag, mens dagens besteforeldre hadde ikke peiling? Jeg skjønner at dette så langt kan tolkes slik. Men det stemmer ikke. For det første så mener jeg at dagens besteforeldre gjorde en kjempejobb utfra at de selvsagt gjorde slik samfunnet den gang forventet og tilrådet. For det andre så skjærer jeg ikke aller under en kam. Og for det tredje så er min ærlige mening at ikke alt er bedre i dag når det gjelder barneoppdragelse. Dette er derimot en kronikk hvor jeg forsøker sette lys på noen forskjeller.

Noen ulike meninger. Meninger som har gjort at kanskje akkurat du som leser dette har opplevd at det er vanskelig å være enige med dine foreldre angående hvordan dine barn skal håndteres og følges opp? Eller at du er nettopp dette, en besteforelder som kjenner deg igjen. Jeg mener og at det med at man får barn i stadig senere alder enn tidligere, har en påvirkningseffekt. Det blir enda mer tid som er gått mellom generasjonene, og derfor stadig utvikling av barnesynet.

Hva er det jeg presterer å tenke at var bedre før da? Jeg må ærlig si at enkelte ting drar vi altfor langt i dag. Vi er til tider overbeskyttende for eksempel. Klatring i trær er jo nesten totalt forbudt. Ikke misforstå, jeg er ikke for at man skal risikere liv og helse. Men det må da finnes en mellomting mellom å hoppe på isflak der det er fare for drukning og det å sage ned greiner på trær slik at barn ikke engang kan få klatre?

"Dagens barn er bortskjemte" sies ofte i dag. Disse ordene kommer ofte i forbindelse med at vi trøster barna for "hva som helst, når det ikke er noe å gråte for". Heldigvis gjør vi det, da vi vi i dag vet hvor viktig det er å anerkjenne barnas gråt og alle deres følelser. Samme ordene kommer også gjerne når vi bruker 1,5 timer på å legge barna, der vi er sammen med dem under hele prosessen. Jaggu ta så samsover vi også ofte med barna. Nei, dette går jeg aldri med på at er å skjemme bort barn. Dette går innenfor begrepene omsorg og trygghet, og her kan man ikke skjemme bort barna.

Men ordene faller også ofte langt mer berettiget. For vi kjøper ekstremt mye til barna våre i dag. De har ofte så mange leker at de ikke engang kjenner til halvparten av det de har. Vi er også veldig snare med å tilby 2-3 ulike middager uten at de engang har smakt på det de kaller for "æsj". Ja, her er vi nok flinke på å skjemme de bort. Det er greit å ikke like noe, men da når man har smakt. Barn i dag fremstår og ofte som utakknemlige. De takker sjeldnere for maten og de takker knapt nok for julegaver. Er jeg inne på noe her?

Demokratisk kommunikasjon er noe vi har mye i tankene når vi prater med barna i dag. Dette er kjempebra, om vi ikke overdriver. Barns medvirkning står enda sterkere enn tidligere og det er glimrende. Barn bør og skal få medvirke i sin hverdag. De skal få valg og ikke få alt tredd ned over hodet. Men når man overdriver, da blir det skummelt. Barn gis valg i dag, men vi må være god på å begrense alternativene. Vi kan la dem få velge mellom to-tre ulike vinterluer og ikke seks-syv der tre av dem ikke tåler en eneste minusgrad. Da har nemlig barnet fått valg det umulig kan forstå konsekvensene av. Og det skaper forvirring og utrygghet istdenfor å gi en frihetsfølelse. Det blir som når jeg som voksen skal finne noe helt tilfeldig å se på netflix. Det blir så mange valg at jeg ikke finner roen med noe som helst.

Til slutt vil jeg påstå at vi i dag setter alt for høye krav til oss selv som foreldre. Vi forsøker så utrolig hardt å være perfekte. Dette gjør igjen at vi er ekstremt hårsåre når det kommer til nettopp foreldrerollen. Man tar det faktisk personlig når andre irettesetter våre barn. Man leser om foreldre som går til angrep verbalt når fremmede på bussen sier i fra at barna deres sparker dem i ryggen på setet. Man tar det personlig. Som et angrep på en selv som forelder. Og da angriper man tilbake. Klørne kommer ut. Vi er også kommet dit hen at vi blir sure på lærerne på skolen når de forteller om barnas negative oppførsel. Vi lurer på hvor lærerne har feilet fremfor å se på våre egne. Vi beskytter barna våre mot berettiget kritikk og vi beskytter oss selv fremfor å ta det som den hjelpen det er.

Men det er heller ikke så rart at vi er redde for å feile som foreldre, og da spesielt i offentligheten. For i dag kan man faktisk bli en god facebook historie som deles over hele landet. "Vet dere hva!!! Jeg er så himla sjokkert. I dag satt jeg ved siden av en småbarnsfamilie på kafeen. Foreldrene hadde ingen kontroll. Barna skrek og jamret seg og oppførte seg som bortskjemte drittunger. For noen foreldre altså". Hundre liker klikk senere og en artikkel i lokalavisa, og vips så har man aldri lyst til å gå ut av huset igjen, selv om ble anonymisert. Dette frykter nok mange. Og det er en fryktelig uting disse statusene. Og slike ting gjør at man er livredde for hvordan man skal takle det om barna "slår seg vrang" på butikken. Man blir så redde for hva omgivelsene skal tenke, at det er bedre å kjøpe den dyre leken man ikke skulle ha, fremfor å ta barnet med sinneanfall ut av butikken. Alt var ikke bedre før. Men ALT er ikke bedre i dag heller.