Jeg elsker mine barn høyere enn hva jeg trodde var mulig!

Da du grep min hånd for første gang. Den kilingen nedover nakken, ryggen og som kjentes helt ned i begge småtærne. Følelsen av at du var min og jeg var din.. et ubrytelig bånd bare en forelder og et barn kan ha. Er du avhengig av meg, ja så er ikke jeg mindre avhengig av deg. Avhengig av at du skal ha det bra, for at jeg skal ha det jeg og. Dunkende hjerte i mitt bryst og en tåre på mitt kinn. En tåre av glede og følelser så overveldende at ord ikke strekker til. Likevel gjør jeg nå et tappert forsøk.

Skifte bleie, kle av og på. Du gråter om kvelden fordi magen krangler. Jeg vil bytte med deg. Jeg vil ikke bytte fordi jeg er sliten.. jeg vil ikke bytte fordi jeg er lei. Jeg vil bytte fordi jeg heller vil ha vondt enn at du skal ha det. Jeg ser at du ville blitt lykkeligere om jeg kunne ha bært din smerte fremfor å bære på din kropp.

Men jeg gjør det jeg kan, jeg bærer deg så godt jeg kan. Jeg synger for deg.. ikke liker jeg å synge og ikke er jeg særlig musikalsk. Jeg synes faktisk at det egentlig er pinlig å by slik på meg selv. Men jeg gjør det for deg min kjære. Favoritt sangene dine, om og om igjen. Det er forutsigbart og forutsigbarhet gjør deg trygg. Trygg på meg, trygg i ditt hjem. Så vondt i armer, skuldre og rygg at jeg knapt greier å tenke. Likevel tenker jeg på deg. Og det er verdt hver eneste smerte å vite at du nå har sovnet og at alt nå er bra.

Så stolt når du for første gang snur deg rundt på magen. Så stolt når du for første gang griper tak i en leke og studerer den, og så stolt første gangen du kryper og ikke minst når du går. Tåren på mitt kinn er tilbake, tåren av glede. En tåre som er deilig fordi den bekrefter nøyaktig hva jeg føler: jeg elsker deg.

Du trenger at jeg er sterk. Du trenger at jeg er sterk når jeg for første gang skal forlate deg alene hos bestemor. Du trenger at jeg er sterk når jeg for første gang forlater deg i barnehagen. Det er faktisk slik at det blir tungt for deg om du ser at det er tungt for meg.

Du må ikke kjenne på de bekymringene jeg har. Du skal få slippe å merke at jeg er redd når du klatrer på stolen når du er liten, og du skal få slippe å merke at jeg er redd når du som stor klatrer i et tre. For angsten er min, mens den motoriske utviklingen og gevinsten av å klatre er din.

Jeg blir så sliten når du er sliten, slik at raserianfallene dine kommer som perler på en snor. Men det er så verdt det. Du er verdt det! Jeg må hjelpe deg til å forstå disse følelsene som bruser inne i deg. I starten var de nemlig helt nye for deg. Alt nytt må læres hvordan det skal takles. Vi lærer, både du og jeg. Sammen. For alltid. For det kommer negative følelser som sinne og sorger også når du er større, og da skal jeg også være der for deg. Du er ikke mitt barn bare når du er barn.

Jeg vil bære dine sykdommer, jeg vil gjøre dine lekser. Jeg vil heller falle selv, når du faller og slår deg. Jeg vil fjerne dine redsler og jeg vil fjerne dine bekymringer. Jeg vil fjerne dine kjærlighetssorger, og jeg vil heller dem også bære. Men jeg kan ikke annet enn å bære alt sammen i lag med deg.

Jeg håndterer dette helt feil av og til, selv om jeg vet hva som er rett. Menneskelig som jeg er. Jeg sier unnskyld og mener det fra innerst i mitt hjerte.. hvordan skulle jeg ellersk kunne forlange at du sier unnskyld når du har gjort noe som var feil? Om jeg som er satt her til å lære deg om ydmykhet og det å respektere og forstå andres følelser, selv ikke gjorde det ovenfor deg?

Ja, jeg er ikke perfekt. Jeg er bare god nok, og det er faktisk noe vi alle må bli flinkere til å ta til oss. Å være god er godt nok. Spesielt i en verden av sosiale medier og andre medier der alt skal være så uendelig perfekt. I en verden der man er redde for at andre skal se på deg og himle med øynene fordi de tror du ikke mestrer foreldrerollen, når barnet ditt får raserianfall på butikken eller på kafeen. At du er redd de skal tro at du ikke oppdrar barnet ditt. Du vet bedre, dine nærmeste vet bedre. Du er god nok. Du elsker ditt barn og du gjør alt for ditt barn.