Absolutt, overhodet ikke! ¢€¥§ regjering altså. Er bare å applaudere med å ha tenkt så hardt på likestilling mellom oss voksne, at de har glemt hva som er til det beste for barnet.
Jeg skjærer ikke alle under en kam. Kjempefint for de som får dette til å fungere. Til de som har barn som dette passer for. For barn er individuelle akkurat som oss voksne mennesker, selv når de er babyer.
Noen babyer tar morsmelkerstatning. Noen babyer tar morsmelk på flaske. Begge er fullverdig næring. Så hva da med de babyene som ammer? Ja altså ikke "bare" for næringens del. Men for kosen, trøsten og ikke minst for nærheten til sin mor. "Barnet bruker jo puppen som en smokk", har jeg hørt mye. Men jeg tror da sannelig at puppen eksisterte først.
Klart jeg som far kan gi barnet trøst, kos og nærhet. Men etter en time eller to alene, så leter den minste etter pupp hos meg. Den biten blir litt.. Vanskelig.
Ammetid vil jo mor få fra arbeidstiden. Okei, men for det første så er det ikke alle jobber man enkelt kan forlate to ganger daglig. For det andre så er min erfaring også at det er stor forskjell på om barnet er 7 mnd når mor forlater redet eller om det er 8-9 mnd.
Barn er definitivt ulike. Så har man de høysensitive barna da. Ja er overbevist om at dette er personlighetstrekk som eksisterer. Og at barn er født slik, og ergo er de høysensitive også fra starten av livet sitt. Og da er det en voldsom overgang å for tidlig skulle miste muligheten til å amme over lengre tidsperioder kjempetidlig i livet, da vi vet at disse barna er ekstra vare for å miste sine trygghetsrutiner. Ammingen er da så langt mer enn "bare" næring.
Som far er det kjempefint med mer permisjon. 15 istedenfor 10 uker. Jeg kunne fått mer av fellesdelen også. Men begge deler blir en egoistisk tenkning fra min side all den tid hele barnets første leveår, er en tid barnet lever i symbiose med sin mor. Mamma og pappa er like viktige gjennom et barns liv. Men ikke det første leveåret.
Så jeg klager ikke for min del. Jeg klager for mine barn. For andre foreldre sine barn, der de føler det samme som meg og min forlovede. Våre to minste barn er begge stjernekikkere. Begge satte seg fast under fødselen der det endte med akutt keisersnitt. At det har gitt mine barn (som begge slitt med smerter i lang tid i etterkant) extra behov for ammingen er jeg overbevist om.
Denne runden har vi utsatt min permisjon. Mor går i ulønnet permisjon i 6 uker etter sin permisjon, slik at hun rekker å bli litt større og mer moden for lengre tid uten henne. På den måten kan min permisjon rekke til over sommerferien, slik at lillingen rekker å bli over året gammelt før hun må starte i barnehagen.
Ulønnet permisjon gjør og at selv om mor er plaget med store smerter i bekkenet etter den dramatiske fødselen, så har hun ikke krav på sykepenger.
Dette gir selvfølgelig økonomiske ulemper. Ulemper mange ikke har mulighet til å komme seg igjennom. Men vær så snill å ta tilbake den forrige permisjonsordningen. Den var ikke perfekt, men bedre. Og selvfølgelig kan far i de tilfellene det lar seg gjøre, ha mer permisjon likevel. Voksne folk kan faktisk bli enige om fordeling av fellestiden.
Barnet.. Det får dessverre ikke medvirket så mye på dagens ordning ihvertfall. For at barnet skal få medbestemmelse her, så må de leses og tolkes av de som kjenner det best. La hver enkelt familie selv få bestemme over tiden tilgjengelig til permisjon!
Helt enig!!
SvarSlett