fredag 3. desember 2021

Sammen er vi sterke! Vi trenger et mangfold av egenskaper og personligheter i barnehagen!

Hei! Jeg heter Albert og er hele fire år stor. Jeg går på en avdeling sammen med 17 andre barn. noen er litt mindre og er bare tre år, mens noen er så stoooore at de er blitt fem år. det blir jeg neste gang jeg har bursdag. Jeg skal løpe å leke her ute nå, for Petter har begynt å leke sammen med veldig mange andre barn. Han løper rundt og bruker begge hendene til å late som om han har dragevinger, mens han forsøker å "fange" barna. Oi, oi, oi det er gøy når han leker med oss på den måten. jeg tror at han tror han er en ekte drage. for han blir så annerledes. og det er morsomt. jeg må dit. Takk og pris for Petter. Takk og pris for lekeren. Men oi da.. der falt Anna.

Ja, Anna heter jeg. Jeg er tre år og har nylig begynt på storbarnsavdelinga. Jeg trives veldig godt, selv om det nye også er litt skummelt. Jeg sover fortsatt lur i barnehagen, og det er kun når jeg sover at jeg bruker bleie. Jeg liker å gå på do når jeg er våken, men det føles tryggest å ha bleie på når jeg skal sove. Jeg har litt vondt nå etter å ha falt. Skrubbsår på knærne og det svir også i hendene. Wenche så meg da jeg falt. Hun gjør ofte det hun kjære Wenche. Ser meg. Nå plukket hun meg opp slik at Petter kunne leke videre med resten av barna. Hun tok meg på fanget og spurte om det gikk bra, før hun deretter fortalte at hun så meg falle.

Bare det at jeg ble sett, var til stor hjelp. Da gjorde det straks litt mindre vondt. Wenche sier at hun har litt dårlige knær og også en vond rygg. Så hun greier ikke løpe med oss slik som Petter gjør. Men det gjør ingenting, for hun ser så mye. Hun vet så mye om alle oss barna, og det er akkurat som om hun kjenner meg mest i hele verden. Ja bortsett fra mamma og pappa da. Av og til må jeg spørre henne hva hun egentlig gjør der hun sitter. "Jeg observerer" sier hun med et varmt smil da. Takk og pris for Wenche. Takk og pris for observatøren.

Wenche fulgte meg inn til Bente, for hun var allerede inne å skiftet bleie på Sunniva, mens Sunniva ble med Wenche ut og fulgt tilbake inn igjen i den morsomme leken. Jeg derimot var sliten nå. Leken tok på, men på en god måte. Bente fant først frem plaster til meg, som hun klippet i akkurat riktig størrelse. Deretter hjalp hun meg bort til doen før jeg skulle få bleien på. For nå ville jeg sove, for lunsj hadde jeg allerede spist før vi begynte å leke. Bente snakket med meg hele tiden mens vi var på badet. Jeg følte at vi var sammen, istedenfor at det var noen som bare ga meg et plaster og ny bleie. For da føler jeg meg så liten, men aller mest usynlig. Når jeg ikke blir snakket med, der jeg også har muligheten til nettopp det. Å snakke.


Det var godt å komme i vogna mi nå. Bente tok seg til og med tid til å synge ei vuggevise for meg før jeg sovnet. Sovnet med en følelse av å være trygg og elsket. Bente er så tålmodig med meg. Så tålmodig med alle. Selv om mange av de voksne virker litt stressede av alt som skal gjøres, så er Bente rolig. Så rolig at det smitter over på de andre voksne også. Takk og pris for Bente og takk og pris for tålmodigheten. Samtidig hadde det blitt litt knuffing i leken ute, den som Petter hadde startet og som fortsatt var en lek hvor veldig mange barn enda befant seg.

Jeg heter Torbjørn og er fem år og jeg går på naboavdelinga til Anna og Albert. Og det er fint, for jeg liker de voksne på naboavdelinga også, og så har jeg mange lekekamerater der. Slik som Simen. Men nå hadde Simen ertet meg med å si at jeg ikke så ut som en drage i leken, og at han var en mye større og sterkere. Jeg ble sint. Så sint at jeg dyttet Simen slik at han falt. Andreas som jobber på min avdeling fikk med seg dytten. Heldigvis for meg, så fikk Wenche med seg at jeg hadde blitt ertet først, og dette kom hun og fortalte Andreas i det han begynte å snakke til meg. For da ble også Simen bedt om å komme bort til oss, og da føltes det ikke så urettferdig.

Andreas snakket med oss om hva som skjedde. Han snakket med oss og ikke bare til oss. Samtidig som han ikke ropte til oss, så snakket han likevel bestemt. Om hva som er greit og hva som ikke er greit. Simen fikk beskjed om at slik erting var ikke greit og ble spurt om hva han hadde følt hvis noen andre hadde sagt til ham at han ikke lignet på en drage. Mens jeg fikk beskjed om at dytting ikke var greit, og at jeg heller måtte komme til ham eller en annen voksen om jeg ble ertet igjen. Jeg fikk og beskjed om at å bli sint er greit, men at det var handlingen min da jeg var sint som ikke var greit.

"Tramp heller ut av leken og kom å fortell hva som skjedde neste gang", sa Andreas. Vi hørte på ham, noe alle barna pleide å gjøre. Det er betryggende med klare rammer og regler. Takk og pris for Andreas, og takk og pris for autoriteten. I det vi gikk tilbake inn i leken igjen, så fikk Tommy beskjed om å bli med Sissel inn å skifte bleie. Sissel jobber egentlig ikke på Tommy sin avdeling, men hun hadde sett på lista på badet at han enda ikke hadde vært inne etter lunsj å fått ny bleie.

Tommy heter jeg. Tre år og sterk som en drage. Elsker drageleken. Faktisk så mye at jeg hadde veldig lite lyst å forlate den akkurat nå. Men jeg hørte etter. Fordi bleien var full, men først og fremst fordi Sissel sa at vi skulle være lynkjapp slik at jeg rakk å leke videre etterpå. Så jeg løp inn, og Sissel kom like bak. Jeg liker Sissel. Hun er så rask. Hun hadde allerede ordnet kjøkkenet etter lunsjen og hengt våte klær inn i tørkeskapet. Og enda hadde hun rukket inn på badet for å se på bleielista. Wow! "Der" sa hun, og jeg løp rett ut til de andre.

Når jeg har god tid så liker jeg best at Bente skifter på meg. Spesielt om jeg er litt sliten. Og da pleier jeg å peke på henne og si at jeg ønsker henne akkurat nå. Selv om Sissel er den som ber meg komme da, så synes både hun og Bente at det er greit å bytte. Det er jeg glad for. Men nå var Sissel best. Jeg er dragen Tommy og skal ut i leken igjen. Takk og pris for Sissel og alle systemene hun har så god kontroll på. Takk og pris for systematikeren.

"Alle på gul blokk kan komme hit nå", var det en stemme som ropte. Det var Hanne, den sjette og siste voksne som jobber her på gul blokk. Gul blokk er begge de to storbarnsavdelingene. Hun hadde tatt med seg mange morsomme ting med ut. Plakater av store fisker og til og med et lite mini akvarium hvor det svømte noen bittesmå fisker. Vi hadde temaet "fisk" denne måneden. Et tema som oppstod på grunn av observasjoner gjort av leken til oss barna. Og hvilke bøker vi benyttet mye for tiden. På den måten medvirket vi til temaet. Kjempespennende. Hanne laget ofte slike prosjekter. Takk og pris for Hanne, takk og pris for prosjektskaperen. Hva foregikk nede på småbarnsavdelinga mon tro?

Hei, jeg heter Truls. Jeg er to år og jeg elsker å male. Dette gjorde vi akkurat nå, mens de større barna lærte om fisk ute. Jeg hadde nylig våknet etter en lur i vogna mi, så en rolig aktivitet nå passet veldig bra. Etter en rolig oppvåkning på et fang så klart. Grunnen til at jeg elsker å male, er mye på grunn av Jorunn. Hun jobber her, og hun elsker å sette seg til bordet med oss barna. Både for maling men også for å lage mange gøyale ting. At hun elsker å gjøre det, smitter over på oss. Vi barna merker det vi barna. Om du er der fordi du liker det, eller om er der bare for å være der. Og så er det så rolig når vi maler sammen med Jorunn, for hun er så rolig og avslappet. Fordi hun gjør noe hun mestrer godt, som gjør det lettere for oss også å mestre oppgaven. Takk og pris for Jorunn, takk og pris for kunstneren.

Tonje som er den andre av de fire voksne på småbarnsavdelinga, satt hele tiden og nynnet på sanger samtidig som hun også satt å malte sammen med oss. Det var også veldig behagelig. Ved vasken stod Vegard og Knut, de to siste voksne. De hadde hendene fulle med oppvask mens vi malte. Men de var fornøyde. For ingen av dem var så glade i å male. Eller andre aktiviteter der vi lagde ting ved bordet. Kanskje fordi det ikke var deres sterkeste side? Men det gjorde ingenting, for det likte jo Jorunn og Tonje. Og de var glade for å slippe opprydningen.

Knut var alltid så positiv. Han skøyet sånn sammen med Vegard, at vi barna av og til måtte snu oss mot dem og le litt vi også. Knut var ganske ny her. Men han var alltid så blid. Uansett vær. Uansett om det manglet en voksen en dag. Uansett om ting ble litt hektisk og kaotisk. De andre voksne satte også pris på at Knut alltid så det positive i ting. Takk og pris for Knut, takk og pris for optimisten.

"Men du, jeg har tenkt på en ting", sa Vegard til Knut, og gløttet også bort på Tonje og Jorunn, slik at de også fulgte med samtidig som de malte sammen med oss barna. "Jeg har tenkt litt på påkledningssituasjonen i morges. Kanskje vi kan endre litt på rutinene for påkledningen når vi går ut nå på ettermiddagen?", fulgte han opp med. "Hva om vi samler alle barna på garderobeplassene, og så synger vi litt samtidig som vi kler på?". Knut var selvsagt positiv til dette. Jorunn og Tonje nikket samtykkende, for de var ikke så veldig glade for det kaoset som befant seg da vi skulle ut på formiddagen. Men Vegard hadde mange slike ideer. Han var god til å organisere. Takk og pris for Vegard, takk og pris for organisatoren.

Jammen var det ikke roligere under den neste påkledningen. Tonje som elsker å synge, sang sammen med oss mens de tre andre voksne hjalp oss å kle på oss. Tonje var veldig glad nå. Langt mindre stresset. Og da var det også veldig gøy å synge sammen med henne. Latteren satt løst, og de andre voksne var også avslappede. Jammen gikk det ikke raskere å komme seg ut også enn når vi stresset på formiddagen. Og vi kom glade ut istedenfor utslitte av en stresset situasjon. Takk og pris for alle de voksne, og nå også Tonje. Takk og pris for sangfuglen.

På ettermiddagen var hele barnehagen ute, og stemningen var god. Ute sa Vegard: "Det er jammen godt vi har så mange ulike egenskaper, slik at vi kan utfylle hverandre. Det som er viktig er at vi har aksept for hverandre og at vi vet at alle er forskjellige, og at barna også har ulike behov. Slik at man ikke irriterer seg over at noen er inne og bruker litt tid ekstra på en bleieskift med et barn som trenger det. At vi skjønner at å ha system på badet og kjøkkenet er viktig, og at bleieskift blir gjort, men at den som løper og leker med barna ute, heller ikke er lat, men gjør en viktig oppgave". Kanskje er det ingenting som er viktigere i en barnehage. Å ha aksept for hverandres styrker og svakheter, og kanskje ikke minst personligheter. Problemet er kanskje om noen hele tiden må være autoriteten, om ikke dette er ønskelig. Eller kunstneren. Eller systematikeren. Da er det viktig å dele på dette. Vi må derfor alltid kommunisere med hverandre. Vi trenger hverandre og alle de ulike ferdighetene. Både pedagoger, fagarbeidere og barneveiledere."

torsdag 2. desember 2021

Menn i barnehager

Hva skal man si? Når man nok en gang hører at det befinner seg seksuelle overgrepssaker i en barnehage, der det nok en gang er en mannlig synder. Man kjenner på et hav av følelser, der ingen av disse er gode. Man blir sint. Deretter frustrert. Deretter litt redd av tanken på å selv skulle bli mistenkt for å være kapabel til å gjøre noe så grusomt. Så blir man oppgitt og følelsen av maktesløshet gjør seg gjeldende.

Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt mot barn? Jeg kan ikke forstå det, og det kan neppe du som leser dette heller. Ting man ikke forstår er ekstra vanskelig å forholde seg til. Men det jeg heller ikke forstår er hvorfor disse ugjerningene ikke straffes enda hardere? Jeg tenker som så, at om straffen er hardere, så er ikke risikoen verdt det med tanke på å gjennomføre disse groteske handlingene. Kanskje.

Det er nemlig ganske utrolig å tenke på at disse personene tar seg inn i barnehager og andre steder der barn befinner seg, mest sannsynlig med den hensikt å gjennomføre disse overgrepene. Kan en høyere straff redusere antall overgrep? Håper og tror det.
Noen år i fengsel er ikke nok. Så langt i fra. Men straffeskyld og strafferammer har ikke jeg kompetanse til å bedømme. Man ødelegger liv med dette. Mange, mange liv. Først og fremst ødelegger man så uendelig mye av de involverte barnas liv. Selvsagt tenker jeg mest på dem. Stakkars barn. Får så vondt i meg av å tenke på disse. Og så ødelegger man foreldre og pårørendes liv. Hvor vondt gjør det ikke for et foreldrehjerte å oppleve noe slikt? Man kan få traumer selv av mindre.

Og hva med ringvirkningene? Disse er enorme. At det finnes slike overgripere gjør at mange menn nå sliter med å få seg jobb i barnehager og andre institusjoner med barn. Skikkelige menn, gode menn. Enkelte barnehager har til og med gjort tiltak der menn ikke lengre skifter bleier. For å skjerme dem fra mistanker. Det blir så feil. Vi ender opp med et tragisk utfall: Vanskelig å rekruttere menn til barnehagene, både barnehagelærere og assistenter. Og vi trenger begge kjønn!  

Ringvirkningene er altså mistenksomheten rundt menn i barnehager, men også menn generelt. Det vil også oppstå tilfeller der menn blir falskt anklaget for overgrep. Og disse anklagene vil jeg også legge på skuldrene til de faktiske overgriperne.

For hadde ikke disse eksistert, så hadde ikke uskyldige menn heller blitt mistenkt og anklaget. Selv om man blir frikjent, så er dette i motsetning til mange andre lovbrudd man kan anklages for, ikke noe som er enkelt å riste av seg. Å bli anklaget eller mistenkt for noe slikt er den største frykten og marerittet for mange, meg selv inkludert.

lørdag 13. november 2021

Jeg greier ikke flykte mer

Regndråpene dundret i bakket. Dundret! Det virket ihvertfall slik, for meg. Sensitiv, redd, motløs. Jeg er bare noen få år gammel, men jeg har erfart mer enn mange voksne her i Norge. Jeg klamret meg til mor, slik jeg har gjort så mange ganger tidligere. Mine tynne fingre spriket fra hverandre, men hadde likevel et sterkt grep om nakkekragen hennes.

Lei av å måtte være så sterk. Holde følelsene inne. Ikke lært meg hverken å sortere disse ut eller å sette ord på dem. Regndråpene dundret fortsatt i bakken. Det var en lang vei til barnehagen fra mitt nåværende bosted. Alt kunne vel skje på denne turen? Jeg har sett og hørt så alt for mye, uten at jeg egentlig har forstått så mye av det. Men nok til at jeg er redd. Redd for høye lyder og brå bevegelser. Spesielt de brå bevegelsene som kommer i retning av meg.

Dette var ikke min første dag, mem jeg har heller ikke vært her så lenge. Det tar tid. Tid å komme ut av den sjokktilstanden jeg befinner meg i. Inntrykkene jeg fortsatt sitter igjen med fra flukten, og de nye inntrykkene som jeg nå forsøker å ta inn over meg. Så vanskelig å forstå deg kjære voksne. Du som er ny for meg, men som likevel behandler meg så godt og omsorgsfullt. Men dette tar tid. Å oppnå full tillit til deg. Jeg har kommet til et stadie der jeg ikke lenger gråter av fortvilelse når mor overlater meg hos dere. Men målet om komplett trygghet er enda ikke i havn. Det er enda noen få skjær og små bølger som må passeres med vår lille båt.

 
Ble som vanlig sittende ved frokostbordet som en start på dagen. For det hadde du kjære voksne kommet frem til var den beste måten for meg å starte en ny dag på. Med en rutine. En rutine som gir meg trygghet på grunn av stabilitet og forutsigbarhet. Noe jeg sårt har manglet. Så godt at du er kompetent til å se dette. Kompetanse til å se hele mennesker. Hele barn. Evnen til å skjønne hvordan du skal imøtekomme akkurat meg og hvordan jeg og du skal skape en god relasjon. Sammen. Som en egen kode. Et eget språk.

Det fine med å sitte her ved bordet i starten, var egentlig ikke så mye for maten sin del bestandig. Ofte hadde jeg spist før jeg kom, men det var dette med rutine igjen da. Trygghet. Her kunne jeg observere. Se dere alle sammen litt på avstand. Det er ikke bare dere voksne som er ny for meg. Barna er ny, lokalene er ny. Alt av omgivelser. Og ikke minst så er språket deres noe helt nytt. Da er det godt å kunne sitte her å suge til meg alt som skjer rundt meg. Jeg tar det til meg som en svamp mens jeg bruker meget god tid på maten min. Det er vanskelig å spise i raskt tempo når jeg er så varsom for alt av lyder og bevegelser. Derfor er det så godt at jeg får all den tiden jeg trenger. Ofte mer tid enn de andre har behov for. Er så godt at du ser dette. Forstår dette. Og anerkjenner dette.

Øynene mine går ofte raskt fra side til side. Jeg registrerer alt. Er så vant til det, at det er vanskelig å la være. Når man er preget av mye angst og redsel, så er alarmklokken i kroppen alltid på. Den som dere andre stort sett bare har på når det er reell fare på ferde. Denne klokken er en tung byrde å måtte bære. En liten tåre ned fra mitt kinn. Du tørket den rolig bort mens du så meg i øynene. Smilte. På en slik god måte at jeg fant roen igjen en liten stund. Kan du hjelpe meg slik at kroppen får hvile litt oftere? At alarmklokken tar seg stadig lengre pauser, til den en dag kanskje stilner helt.

Du tok meg ned fra bordet da jeg var ferdig å spise. Etter at også hender og asnikt var skånsomt vasket. Uten at kluten kom dansende i ansiktet uten forvarsel. For da kunne jeg fort ha blitt meget redd der og da. Sensitiv som jeg er. Nei, du tok kluten opp og viste den til meg. Slik at jeg rakk både å se den, samt fikk tid til å tenke over hva det var som skulle skje nå. Du så på meg. Så på kluten. Og så på meg igjen. Mens du smilte rolig. Litt den her felles koden vår igjen.

Med meg på stellebordet for bleieskift, så fikk jeg alltid med meg to duploklosser. En rød og en grønn. Hvorfor tenker du? Svarene er mange. Rutine, trygghet. Og jeg er veldig fascinert over disse klossene generelt. Liker å sette dem sammen og ta dem fra hverandre igjen mens jeg ligger her. Ligger her mens du synger til meg. Den samme sangen om og om igjen. Jeg drar ikke alltid kjensel på teksten, men melodien husker jeg godt nå. Den er også viktig for relasjonen vår. Når jeg tenker på deg, så tenker jeg også ofte på denne melodien.

Ofte til og fra fanget ditt under leken etterpå. Men jeg er stadig lengre i lek før jeg vender tilbake. Jeg må av og til tilbake, ikke bare for tryggheten, men også for å bearbeide alle inntrykkene. For de er mange. Du snakker alltid til meg mens jeg sitter der. Du sitter ikke bare der helt tanketom mens tiden vandrer mot en slutt på dagen. Nei du snakker til meg fordi du vet at jeg har behov for det. Du fyller inn de ordene jeg mangler. Jeg kan ikke så mange enda, men for hver eneste dag du prater til meg, så skjønner jeg litt mer. Du pleier å fortelle meg hva det er jeg ser på. Med en myk og rolig stemme. "Oi, se på Albert. Der hoppet han ned fra ene puta på madrassrommet". "Se på Tuva og Trine. De leker mor og baby".

Du peker mens du snakker. Mye kroppsspråk generelt. Vi har på den måten funnet noen fine koder i relasjonen vår. "Give me five" sier du når du legger meg i vognen min etterpå. Samtidig så tar du hånden din varsomt frem mot meg og legger den med flatsiden opp slik at jeg kan legge min hånd oppå der igjen. Du gjør dette så rolig, fordi du vet at jeg lett kan skvette om du har for raske bevegelser rundt meg. Er derfor du også beveger deg så langsomt mot meg når du imøtekommer meg ellers også. Slik at jeg kan studere deg og din gange, før du varsomt plukker meg opp. Er så godt at du besitter denne kompetansen og evnen. Jeg sover stadig lengre nå på disse hvilestundene. Stadig lettere i kroppen. Stadig tryggere. Jeg sovner ikke lengre mens tårene presser på av frykt. Du kan høre på hele pusten min at jeg stadig har det bedre.

Jeg innhenter mye tapt søvn. Mye tapt næring og mye tapt stimulering innenfor lekens verden. Du har kompetanse til å dekke alle mine behov som et komplett menneske. For deg er det en selvfølge å yte like stor omsorg uavhengig av nasjonalitet og kultur. Og det er så vakkert. Du utgjør en enorm forskjell. Ikke bare for meg men for veldig mange andre. Jeg greier ikke flykte mer.

onsdag 10. november 2021

Søvn uten gråt

Å legge sitt lille barn for natta, er altså en så fin stund ❤️ relasjonen man bygger og bånd som knyttes, er ubrytelige. Må hylle denne stunden, nå som vi har nådd målet. Å få deg lille skatten å sovne på egen hånd i din egen seng, og det uten gråt eller sinne.


Du er så glad når vi går til rommet ditt. Vi sier natta til alt og alle på veien. Både mamma, leker og møbler. Jeg legg deg i din seng som er ved siden av min. Vi deler rom du og jeg i denne perioden. Du smiler og ler. Jeg bretter dyna over deg. Vi ler begge to, for vi begge vet at det blir ikke søvn riktig enda.

Jeg har akkurat sagt natta til deg og forsikret deg om at jeg blir her inne sammen med deg, og lagt meg ned, i det du reiser deg opp og ler til meg. Du smiler. Du er så trygg her sammen med meg. Du begynner å hoppe i senga. Og ruller rundt omkring. Vi har den samme "sove musikken" på i bakgrunnen. Den er like viktig å ha på repetisjon som at du hver dag vil "rase fra deg" før du sovner.

Jeg har hverken lyst eller ork til å bli frustrert. For det første så vil du også bare bli frustrert da, og for det andre så er det kanskje ikke så dumt å få brukt opp den siste energien før natta. Så jeg ler heller sammen med deg. Vi knyter bånd igjen. Du og jeg. Elsker deg så høyt.

Du roer litt ned. Ser på tingene i rommet. Vi kan føre en samtale nå, selv om du bare e 1 1/2 år. Vi prater om alt. Klokka som sier tikk takk. Snekkeren som vekker oss hver morgen med det du kaller "bang bang" mens du smiler. Du greier å si "synge". Synger jeg feil sang, korrigerer du med å si "bæ", noe som bare kan bety en sang. Eller at du viser bevegelsene til baby shark eller hjulene på bussen, som du også har lært deg.

Samtidig spør jeg om du vil at jeg skal stryke på deg. Du rekker først frem føttene. Deretter hendene. Du sovner nesten. Men først gir du signal om å slutte å stryke. For du vil sove. Legger meg i senga ved siden av. Du reiser deg opp et par ganger bare for å se etter meg. Ofte vil du ha en klem til. Kjenner en tåre på mitt kinn. Du legger deg rolig ned igjen. Kanskje later du som dyna har falt av deg. For å få litt til fin oppmerksomhet fra pappa. Det siste du sier er "sutta", mens du smiler til meg. Legger meg ned igjen. Kjenner en tåre. Av lykke. Av kjærlighet til deg.

Du ligger lenge til slutt å bare patte intensivt på sutta di. Før det stadig blir lengre mellom lyden av den, men heller tung pust. Helt til du sovner. Det hele kan ta en time, men er så ufattelig verdt det. For der sover du nå trygt og på egen hånd. Aleina. Timen er så fin at kaller det for "den gyldne time". Ja det kan være tungt og. Men ofte er det slik med fysisk trening også. Den beste følelsen er etterpå. Følelsen av å ha gjort noe godt for seg sjøl. Liker den her følelsen enda bedre. Følelsen av å ha gjort noe godt for noen andre. Et lite barn. Mitt barn, jeg elsker deg.

lørdag 9. oktober 2021

En lun bris i vinterstormen

Det uler ute.. riktig så hustrig og kaldt. Vi satt ved frokostbordet da de voksne måtte fortelle at turen opp i fjellet for å ake måtte avlyses. Det var ikke forsvarlig å gå helt dit i dette været uansett mengde med kuldekrem. Vi hadde alle gledet oss sånn. Å gå på tur er så gøy.. alltid gøy å befinne seg utenfor gjerdet. Litt utenfor selve barnehagen.


De voksne trøstet oss..og de anerkjente hva vi følte. "Vi forstår at dere er lei dere, men det er bare ikke mulig å dra dit i dag" kunne de berette. Alltid med slik en varme når de imøtekommer oss.

Selv om det betyr nei, så betyr det nei på en måte som er lettere å akseptere. Kanskje fordi vi fikk sette ord på følelsene våre? Og våre meninger.. jeg tror det. Det hjalp ihvertfall på humøret mitt. Det er godt å føle seg sett. Våre voksne pleier å være gode til det.. å se oss.. ikke bare å se etter oss.

Og vet du hva? av en eller grunn så pleier de alltid å finne gode løsninger.. løsninger som gjør at ting slett ikke blir så ille likevel. Hun Anna skjønner du.. en av de voksne. Hun hadde nemlig en veldig god ide.. hva om vi gikk rett utenfor gjerdet til barnehagen, for der var det store snøskavler vi kunne ake i. Snøskavler som lå der etter all brøytinga. Jeg følte meg ikke helt overbevist, men jeg gjorde som vi fikk beskjed om. Nemlig å kle på meg ytterklærne. Jeg var kanskje litt skuffet enda.. faktisk litt sint til og med. På grunn av turen som ble avlyst.

Det er så vanskelig å forstå enkelte følelser på egenhånd. Er veldig sint.. det dirret litt i den lille kroppen min. En av de voksne hadde lagt frem det brune settet mitt med ullklær. Jeg liker ikke det.. det klær så fælt. Så jeg kastet det mens jeg skrek for full hals at jeg sku ikke ha på meg de dumme ullklærne. Ikke tale om. Heldigvis så forstod den samme voksne som la ut klærne mine, hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Så hun tok meg på fanget og sa: "Jeg skjønner at du er sint. Jeg har nemlig fått med meg at du i to dager har gledet deg til denne turen". Jeg stoppet å gråte der jeg satt.. på fanget til den omsorgsfulle voksne. Spent på om hun kjente meg så godt at hun visste hva mer som var galt.. galt for meg akkurat nå. Spent på om hun hadde observert meg nok.. snakket med meg nok.. kompetanse nok til å forstå hvem jeg er og hva jeg vil.

For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formidle det jeg tenkte akkurat nå. Det er vanskelig uten nok livserfaring og ikke minst når sinnet tar overhånd. Jeg er så glad for at hun ikke ble sint eller oppgitt da jeg kastet klærne på gulvet.. for vet du hva? Da kan jeg love deg at da hadde jeg blitt sint jeg også. Og vi hadde bare havnet i en lås mens nøkkelen lå ute i snøstormen. "Det er veldig kaldt ute, så i dag må du nesten ha ullklær på. Men du kan heller ta det røde settet ditt om du har lyst". Jeg nikket forsiktig.. for jeg var ikke i kjempegodt humør, men likevel følte jeg mye bedre.. etter å ha blitt forstått og samtidig ha fått litt ekstra trøst. Jeg føler meg så trygg når jeg samtaler med voksne som forstår meg. Så lun inne i meg.

Klærne kom på.. vel ute så kunne vi ikke engang se fjellet som vi sku gå til i dag.. det var så mye snø og vind fra alle kanter. Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om det.. for jeg var veldig klar for å ake i dag. Men det blir vel ikke noe gøy nå tenkte jeg. Å ake i snøskavler er for babyene, tenkte jeg inne i meg. Men.. se der! Det er Petter jo.. en av de andre voksne. Han gjør noe der ute i snøkavet. Jo, han var nesten ferdig å bygge de store snøskavlene om til enda større akebakker. Han hadde blitt enig med de andre voksne om å gå ut for å ordne klart til vi kom.. som et plaster på våre små sår.

Akebakken inneholdt ikke bare en men to veier ned, der den ene var litt større enn den andre. Og Petter hadde i tillegg laget en trapp opp til toppen av bakkene. Vi stormet ut porten straks vi fikk lov. Så fulle av energi.. så fulle av forventninger. Det var ufattelig gøy å ake ned bakkene.. og enda mer gøy ble det når de voksne kastet seg med i akingen. De smilte og de lo, og vi flirte så tårene trillet tilbake. De gjorde det med en slik innlevelse.. en innlevelse som er smittsom. Vi følte virkelig at de var nede på vårt nivå.

"Au" skrek jeg.. akebrettet mitt tippet rundt i det jeg var nesten nede fra bakken. Jeg vet ikke helt hva det var, for det gjorde egentlig ikke så forferdelig vondt. Men jeg hadde behov for å gråte allikevel. Kanskje for å få litt oppmerksomhet? Men du, det er ikke noe rart.. vi er aldri eldre enn 6 år her i barnehagen. Vi liker oppmerksomhet og vi trenger oppmerksomhet. "Han gråter bare fordi han vil ha oppmerksomhet", er noe jeg aldri har hørt de voksne si her i barnehagen. Og det er så godt.. for det ville vært vondt.

Kristine tok meg på fanget. Hun stormet nemlig til straks hun så at jeg falt. Hun er den tredje voksne på avdelinga vår. Jeg er så glad i henne. Hun har alltid denne varmen. Jeg satt i mange minutter på fanget hennes mens jeg var helt stille.. ville bare ha trøst nå uten å konversere tilbake. Kristine fortalte i det vide og det brede om uhell hun selv hadde som barn. Og at hun derfor forstod meg.. forstod meg akkurat nå. Det var så godt å høre.. for gjennom hennes egne delte erfaringer så var det lettere å forstå mine egne. Både erfaringer og følelser rundt dette. Hvem jeg er. Plutselig merket jeg at Kristine skalv.. hun hadde tatt av seg vottene for lenge siden.. for å kunne tørke tårene mine uten at jeg sku få ulldotter i øynene. Hun er så snill.. fryser for min del. "Her, ta vottene mine", sa jeg til henne.. "Jeg ser at du fryser". Kristine så på meg. Så kunne jeg se en liten tåre i hennes eget øye. En gledeståre.. hun var så stolt over meg sa hun. Stolt over at jeg brydde meg om andre, og at jeg hadde skjønt at hun frøs.

Kristine passet selvfølgelig ikke vottene mine.. men det er tanken som teller. Men nå var det på tide å gå inn.. for selv om vi ikke befant oss oppe i fjellet nå, så begynte vi å bli kalde. Det var så godt å komme inn i varmen igjen.. jeg var nå varm både inne i meg og utvendig. Varmere sku det bli. For da vi kom inn ble vi møtt av et fantastisk syn.. Kristine tok i mot oss inne. Jeg hadde fått med meg at hun smilte så lunt når hun gikk inn tidligere enn oss.. men ingen av oss ante hva hun sku gjøre. Kanskje fordi hun vet at vi er glade i overraskelser? For overrasket ble vi. Hun hadde skjøvet bort to av spisebordene og istedenfor satt opp det store tulteltet vårt. "Kan vi ikke dra på tur, så får vi ta turopplevelsen hit", sa hun mens hun vinket oss inn i teltet. Inne i teltet ventet både varm kakao og ferdigsmurte brødskiver. Jeg elsker barnehagen. Dette var en av de beste turene jeg har vært på. Det føltes som en lun bris i vinterstormen.

torsdag 7. oktober 2021

Min reise, lang og følelsesladet!

Barnehagelærer, førskolelærer, småbarnspedagog.. kjært barn har mange navn? Til og med barnehageonkel er en betegnelse som ikke plager meg, det har det egentlig aldri gjort. Kan forstå de som mener det motsatte. At føler det som nedverdigende. For meg er betegnelsen barnehageonkel noe som vitner om tillit fra foreldre og ikke minst barna. Man kaller ikke en man ikke stoler på for dette, og at man faktisk i bunn og grunn er utdannet, er noe ingen kan ta fra deg.

Drømte om å bli profesjonell fotballspiller, men meget fornøyd med det yrket man havnet i. Veien var lang. har vist ærlighet ovenfor familie og venner om at hadde mange problemer i barndommen, ungdomstid og i tidlig voksen alder. Et problembarn og en bråkmaker, stadig i konflikter. Stadig ute av stand til å komme noen vei i livet. Videregående skole tok en evighet å komme igjennom pga et fravær som var større enn fraværet av solen under dagens sommer her i nord.

Interesser og ikke minst personlige egenskaper er kriterier man ikke skal kjimse av. Hadde en rådgiver på vgs som aldri ga meg opp. Under en av våre 5000 samtaler (var mer på hennes kontor enn i skoletimene), så ba hun meg ta en test som i hovedsak dreide seg om interesse. For å skape motivasjon for å få meg til å fullføre vgs. Den bikket ganske klart inn på at veien mot å jobbe med barn var tingen for meg. Jeg endte derfor etterhvert opp på førskolelærer studiet.


Dette snudde interessen for skole og yrkeslivet totalt på hodet for min del. Dette var interessant. Ikke minst.. dette var MEG. Jeg fant meg selv i dette studiet. Etter mange år med umotivert skolegang, så var det selvsagt ikke så lett helt i starten. Karakterene første studieår var ikke all verden. De lot vente på seg, og det var ikke før det siste og avgjørende studieåret at de virkelig gode karakterene kom. Jeg hadde forstått mye mer. Forstod pedagogiske teorier og gjorde de til mine egne, med mine egne metoder. noen tror kanskje at jeg er kritisk til mye av opplegget som studiet tilbyr, men det stemmer absolutt ikke. Fantastiske lærere, ledere og praksiskonsulenter har bidratt til selve grunnlaget for mine viktigste verdier inn i yrket.

Første årene etter endt utdanning gjorde man veldig mange feil. Det er jeg ikke redd for å innrømme i det hele tatt. Det positive er at man lærer av sine feil. At man har selvinnsikt til å innrømme disse og ikke minst innse disse for seg selv, tror jeg har vært meget viktig for den videre utviklingen. Istedenfor å gjemme seg bak feilene, til man til slutt når et punkt der man har innbilt seg selv at de ikke har eksistert.

Glad i barn. Elsker barn. helt enig i at man skal yte profesjonell omsorg. Kan helt ærlig og med hånden på hjertet si at det aldri har vært noe problem. Fordi jeg har blitt oppriktig glad i alle barn jeg har jobbet med. Det gjør vondt langt inne i hjerteroten når de er triste og sorgfulle. Jeg kjenner smerten i min egen fot om de har falt på sin og slått seg. Jeg blir så glad at hele kroppen roer seg ned av lettelse når ting ordner seg for barna. Jeg ler med hele magen når de ler. Spesielt når de ler av de rare, små tingene som vi voksne har glemt å finne gleden i. Når de gode latterkulene oppstår.

Jeg observerer når jeg ikke er aktiv i leken. Jeg ser.. når det kan se ut som at jeg ikke gjør det. Jeg lytter.. både når barna snakker til meg og når de snakker til hverandre. Ser og lytter etter utvikling. Ser og lytter etter konflikter eller gode løsninger de finner sammen. Ser og lytter for å vite når jeg skal gripe inn og når jeg bør la være. Språkvansker, sosiale vansker, utvikling innen fin- og grovmotorikk. alt bør og skal observeres. jeg gjør det ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Jeg har et oppriktig ønske om å forstå barn. Alle barn og i alle aldre. Kanskje er det derfor jeg setter ord på deres følelser og meninger. Som et talerør. Forhåpentligvis et talerør som greier å formidle det de ønsker.

Jeg setter alltid barna foran meg selv. Alltid og uten unntak. Jeg står fast med meningen om at vi er inne i en hastekultur der ting skal skje mer med kvantitet enn med kvalitet. Barn behøver kvalitet, og det er viktigere enn mangfoldet. Mye viktigere. For stort mangfold betyr for mye voksenstyrt. Barn trenger frihetsfølelsen, frihenten til å velge. Selvsagt er de planlagte aktivitetene vi har i barnehagen viktige. Og det er viktig at enkelte ting er planlagte og voksenstyrte, da de i tillegg til allsidig utvikling, er bra for utviklingen med tanke på skolestart. der må man nemlig delta, om man vil eller ikke.

Man har de spontane og mer fleksible aktivitetene som man også kan fylle dagen med. De aktivitetene man kan sette opp for barna, der de som ønsker det kan velge å delta. Alt fra "rødt lys" ute på lekeplassen til sangleker innendørs. Vi kan og bør sette opp slike mangfold. Med friheten til å velge ved mange anledninger. Friheten til å avgjøre selv om man har lyst og ikke minst energi til å delta. Akkurat nå.

Hvorfor i all verden skulle barna bli mer slitne av aktiviteter som vi voksne fyller dagen med? I forhold til de som de velger selv? De er jo høyt og lavt hele dagen jo. Klatrer i trær, løper opp og ned trappa til sklia. Sykler så mange ganger rundt omkring på uteområdet at de ved enkelte dager kanskje oppfyller kravene til et aldri så lite minimaraton. Jo.. de valgte det selv.. de hadde interessen for det. De hadde lyst til å gjøre det, akkurat der og da. Jeg er overbevist om at man bruker mindre energi da. Man blir mindre sliten. Man kan bruke seg selv som eksempel. Jeg blir mye mindre sliten av å lese hundre sider med småbarnspedagogikk enn jeg blir av å lese hundre sider om planting og gjødsling.

Prinsippet er det samme.. hundre leste sider. Men interessen var kun rundt det ene temaet. Ingenting vondt ment angående planting og gjødsling, dette handler kun om personlige interesser. Og som sagt, av og til må også barn gjøre aktiviteter, selv om det ikke er av største interesse. For deres egen utvikling og deres eget beste. Avgjørelser som de ikke alltid kan ta selv. Det er mangfoldet som bekymrer meg litt av og til. En hastekultur der vi voksne skal rekke å få gjort så mye, at barna ofte blir tatt med i dragsuget. Friheten til å velge har mye å si for hvor mye energi vi bruker på det vi gjør.

Vi må lære oss selv at vi er gode nok. Både vi som jobber i barnehagen, men også vi som er foreldre. Er kjempeflott å ta med barna ut på morsomme og allside aktiviteter på ettermiddager og i helgene. Men i det øyeblikket det blir for mye.. at vi presser oss ut i aktiviteter som blir for høyt tempo på, både for barna og oss foreldre. Da er vi ikke tro mot hverken oss selv eller barna. Enkelte ganger er det faktisk helt okey å sitte å se på minstemann som leker for seg selv med bilene i et fredfullt hjørne. Vi er ikke dårlige foreldre av den grunn, og barnet tar absolutt ikke skade av det.

Jeg er ikke perfekt. Det kommer jeg aldri til å bli heller. Det er kanskje noe av det mest fascinerende med barnehageyrket. Jeg mener at man kan aldri bli perfekt.. men man kan alltid bli bedre. Og det er motivasjon for meg, og forhåpentligvis for mange flere der ute. Reisen var lang og fylt med både gleder og tårer. Men jeg ville ikke ha vært den forut.

tirsdag 21. september 2021

Stress sitter i hodet

Viktigste faktor for å være en god barnehage, er engasjerte og tilstedeværende voksne. Og disse må det være et tilstrekkelig antall av. I det øyeblikket man føler at man er på rett sted men allikevel ikke strekker til, fordi antallet voksne i forhold til barne antallet er for lavt, ja da går alle begivenheter ofte inn i et stressmodus. Jeg velger å kalle det for dette, for i slike tilfeller er ikke stress til å unngå.

Små barn blir stressede der de ikke føler seg tilstrekkelig sett, som igjen påvirker tryggheten. Voksne blir stressede i samme situasjon, fordi vi bekymrer oss for hvorvidt vi greier holde trivsel og trygghetsfølelsen hos barna ved like.

Det er trivelig med positiv kaos. Dette er kaos hvor det foregår raseleker og barnas lyd reflekterer stor glede og trivsel, der det er et tilstrekkelig antall av voksne hender, øyne og ører, både for samspill i lek og som observerer. Altså at både trivsel og ikke minst sikkerhet ivaretas. Så hvordan oppnå denne følelsen? Jo, jeg nevnte dette med tilstrekkelige antall voksne. Men hva betyr dette? Hva betyr dette for hver og en av oss?



For meg handler det om å innse realiteten i forhold til de forutsetningene man har. Dette er gjerne ca 3 barn i alderen 0 - 3 år eller 6-7 barn i alderen 3-6 år. Da må vi nesten tåle at dette barneantallet leker. Det er veldig fristende å kalle det for bråk den lyden som produseres av dette barneantallet. Et sted mellom 15 og 18 barn på en avdeling eller base. Men det er lyden av lek.

Jeg tror at eneste måten å oppnå stressfrie barnehager på, er at man alle sammen er enige om hvor lydgrensen skal gå. Hvor mye "liv og røre" tåler man rundt seg. Har man en felles aksept for barna har et høyt aktivitetsnivå inne som ute under lek, ja da er man nådd langt for å unngå stress. For blir barna stressede av denne leken? Det er et viktig spørsmål å stille seg. Svaret er nei, i hvert fall ikke de som utøver leken.

Ofte blir vi voksne stressede av tanken om at andre voksne blir stressede. Har noen opplevd å tenkt: "jeg må få barna rolige nå ellers så blir Geir og Anna (eksempelvis to voksne på ei avdeling) stresset". Samtidig som Geir og Anna tenker det samme. Så blir man unødvendig stresset alle sammen i en situasjon der alle egentlig bare hadde trengt å puste dypt og rolig og bare nyte det positive kaoset som utspant seg.

Jeg sier ikke at lydnivået skal få vinduer til å sprekke, eller at man skal ha det slik at det blir alvorlige hørselsskader. Men det er vel ikke alltid bare lydnivået som stresser oss? Og selvfølgelig er det individuelt hvor mye støy man tåler. Bente tåler mer enn Petter osv. Men: må Petter være i de lekesituasjonene som inneholder mest støy? Jeg tenker at dette handler om å utnytte hverandres styrker og akseptere hverandres svakheter.