En mer direkte forklaring på "Et fortvilet ønske om fred fra et utslitt barn"

Hei. Tusen takk for det elleville antallet med lesninger og delinger angående denne kronikken :) Er stolt og beæret. I denne artikkelen bruker jeg noen metaforer angående teoretiske teorier knyttet til pedagogikken. Vil i dette innlegget presisere at jeg f. eks aldri sier at "vær tro mot barnet, ikke rammeplanen" slik innledningen starter. Dette sier jeg aldri i artikkelen, da ingen av delene behøver å forsakes på noen som helst måte. Rammeplanen har alltid vært, og vil for alltid være viktig. Jeg sier bare at man må ikke gape over så mye, at man må innom alle syv fagområdene iløpet av kort tid. Gjennom alle hverdagsaktiviteter og spontane aktiviteter som oppstår underveis i hverdagen, så kan man faktisk helt fint være i pedagogisk modus og helt fint knytte det man gjør opp mot alt som står i rammeplanen. Inkludert de syv fagområdene. Bare at de kommer mer spontant og automatisk. Der vi tilpasser oss barna og ikke omvendt.

Småbarnspedagogikk handler om så mye mer enn bare aktiviteter på månedsplanen sier jeg i artikkelen. Med det mener jeg at ikke alt må handle om planlagte aktiviteter (didaktikk). Poenget er også at planlagte aktiviteter er bra. Bare i litt mindre mangfold desto lavere aldersgruppe. Heller mer kvalitet.. og kvalitet skapes gjennom det barnet beskriver som en god dag i artikkelen. Uten stress og tidsjag :) Månedsplan er også bra, så lenge den ikke blir overlesset med innhold som igjen vil skape dette tidspresset som ikke er bra, og da spesielt for denne aldersgruppen (1-2 år). Som mestere i kroppsspråk, så vil barna bli veldig stressede om vi som voksne stresser og kaver rundt. Dette stresset er veldig slitsomt for barn desto mindre de er. De blir utslitte som jeg sier i artikkelen.

Så hva mener jeg med at vi må tåle som barnehagelærere å være litt de "usynlige pedagogene"? Jo, med det mener jeg at det som er lettest å forklare for foreldre som noe pedagogisk, er akkurat de planlagte aktivitetene. Og synlig er det om man kjører en månedsplan stappet med disse. Jeg tror mange barnehagelærere er litt redde for å bli tolket som late eller til og med dårlige i jobben sin. At de ikke gjør noe pedaogisk om de ikke kjører på med planlagte aktiviteter. For som barnehagelærer så må man på en måte være "påskrudd" gjennom hele hverdagen. Det er så mye som blir litt usynlig om man ikke kjenner til pedagogikken. Alt fra bleieskift til påkledning er pedaogisk, om man bare utfører disse korrekt. Å hele tiden greie å forstå barns tanker og følelser er pedagogisk. Måten man samhandler med barna på og måten man sammen med dem tar et og et steg videre i livet. Det støttende stillas av Vygotsky er veldig viktig. Det handler om at det barnet kan gjøre sammen med en voksen i dag, kan det gjøre alene i morgen. Derfor har jeg skrevet en del tidligere om dette med selvstendighetstrening, og hvordan man kan bringe inn barna i de daglige gjøremål. Gjøremål som er nyttige for alle mennesker å kunne, og som bidrar til økt mestringsfølelse og selvtillit hos barna. Det støttende stillas er også der jeg henter metaforen i fra om at man ikke skal kjøre på mens trafikklyset er rødt. For da blir barnet stående igjen alene, uten at det er med. Hver enkelt samtale med barna kan bli pedagogisk. Hvert enkelt samspill. Hver eneste konfliktsituasjon. Egentlig nesten alle øyeblikk. Øyeblikk som kommer hele tiden, bare at de kan ikke synliggjøres på en månedsplan ovenfor foreldre. Og selv om alt dette er pedagogisk, så er det på en måte barnet ikke blir utslitt av.

Man er pedagogisk om man tar barnet på fanget og trøster det, når man greier å lese at barnet har behov for dette fremfor å bli satt til bordet for å male, akkurat der og da. Det er også mye pedagogikk involvert når man ser barnet og ikke bare ser etter barnet. Ser hva det gjør og legger merke til de små detaljene. Som i artikkelen hvor jeg beskriver den rolige oppvåkningssituasjonen der et barn sitter på fanget til en voksen. To andre barn leker på gulvet, en rollelek som inneholder en far og en datter. Rolleleken er det viktig å la barna gjøre, og ikke minst at man er en inspirerende voksen. Det å lese eventyr spontant f. eks, bidrar til inspirasjon inn i rolleleken. Øyeblikket jeg ville frem til her, er først og fremst når de to som leker legger merke til barnet som sitter på fanget til den voksne. De ser at barnet er trøtt, og min tolkning her er at de oppfatter dette og derfor inkluderer barnet i leken. Og ikke minst, de ser ut til å forstå at barnet gjerne vil være liten ettersom det er trøtt. Og får rollen som lillebror. Dette er et øyeblikk som er viktig å legge merke til. Dette er noe man må ivareta. En atferd som man gjerne vil se mer av. Barn som i relasjoner med hverandre, forstår hverandre.

Hvis vi voksne greier å forstå hva barn føler, og til og med setter ord på følelsene for dem, slik at de selv forstår følelsene sine. Ja da er det også lettere for dem å forstå andre barn. Dette skaper gode relasjoner, som igjen bidrar til en god utvikling hos barna. Så pedagogikk er viktig i barnehagen, man må aldri tro annet. Når det er sagt, så er det også viktig at barna får en total pause fra voksne som tenker pedagogisk når de kommer hjem fra barnehagen. For da trenger de mamma og pappa og relasjonene som disse innebærer. Da trenger de at vi er foreldre. Selv pedagogikk som utføres varsomt med tanke på alderen til de minste i barnehagen, gjør også at de blir slitne etter en lang dag i samhandling med så mange andre mennesker. En samhandling som likevel er viktig og bra. Barn trenger begge deler. Barnehage og foreldre, og da helst i et veldig godt samarbeid. Barnehagen inkludert vi pedagogene er ikke her for å erstatte dere som foreldre, for det kan aldri og skal aldri gjøres. Vi er her som et viktig supplement. Vil til sist si at jeg er utrolig stolt over at Trollskogen barnehage er min arbeidsgiver og som gir meg så mye inspirasjon og glød som barnehagelærer. Spesielt takk til styrer Siv Gamst for det gode samarbeidet vi har.