Lille speil på veggen der!

Når jeg tyr til tastaturet etter en pause fra skrivingen av kronikker, så vil jeg gjøre noe så sjeldent som å skrive dette fra en barnehagelærers perspektiv og ikke fra et barns. Skjønt, greier man skape gode nok relasjoner med barna man jobber med, så vil perspektivet være ganske så likt til tider.

Vær aktiv. Se barna og vær der for dem. Men, du må samtidig være trygg på det du selv driver med. Ikke minst så må du evne å se når du skal kaste deg inn i leken og når det er best å opptre i rollen som observatør i leken. Se forskjellen på når barna behøver din kreativitet og inspirasjon til å videreutvikle leken og når de er så godt stimulerte gjennom voksenstyring at det de faktisk behøver er å kjede seg litt med en solid hvilepuls.

Er du aktiv når barna ankommer barnehagen? Når de sitter ved frokostbordet? Med aktiv mener jeg ikke at du skal gå fra hvilepuls til stresset. Er du nede på barnets høyde og hilser det velkommen samt at du i neste runde samtaler med barnet mens det spiser, ja da gjør du jobben din. Er du nede på gulvet etterpå der du leker med barnet? Ja, om du er tilstedeværende både fysisk og mentalt, så gjør du jobben din. Det du heller aldri må glemme er å ta vare på deg selv i løpet av en hverdag.

Jeg sier det for din del, men også for barnas beste. Utslitte voksne som til enhver tid setter ALLE sine behov til side, vil ikke greie å være der for barna. Ikke i lengden. Få i deg mat og drikke du også, gjerne sammen med barna. Ta deg en kaffekopp der det er mulig. Er dine behov dekket, så er det også mye lettere å dekke barnas behov. Med et smil om munnen.

Jeg elsker å planlegge aktiviteter og jeg elsker å gjennomføre disse. Jeg er i tillegg blitt meget, meget glad i å tilegne meg kunnskaper og erfaringer knyttet til relasjonsbygging. Jeg er nemlig overbevist om at barn lærer uendelig mye mer om de har en god relasjon med de voksne. Er trygge på de voksne av nettopp denne årsaken.  Å ha en god relasjon med et barn er i mine øyne den viktigste faktoren i forhold til at et barn skal føle seg sett og hørt. Selv når du befinner deg i et annet rom i barnehagen enn der barnet er, så vil den gode relasjonen gjøre at de alltid vil lete etter deg når det er behov for nettopp deg. Disse relasjonene kan vi alle sammen bygge.

Pedagoger, barne & omsorgsarbeidere, barneveiledere. Når det gjelder relasjonsbygging så spiller ikke tittelen noen rolle. Når det gjelder å jobbe med f. eks utadgerende barn, så nytter det ikke med teoretisk kunnskap alene. Du må nå gjennom til barnet når du jobber med det. Det må stole på deg samt være trygg på at du forstår det. Ellers er du ganske så fremmed for barnet, uavhengig av hvor lenge du har jobbet med det. Hadde 3-åringen eller 5-åringen kunne ha satt ord på det fra et voksent perspektiv, så er jeg sikker på at vi ville fått høre: "Jeg lærer ikke en dritt av en fremmed".

Har barna enorm respekt for deg og lytter til dine beskjeder? Eller ser de på deg som en ren lekekamerat? Er du så autoritær at de aldri vil til deg under påkledning, bleieskift eller når de ønsker en voksen å leke med, ja da har du noen relasjoner å rette opp i. Samtidig er det heller ikke bra om de ikke respekterer deg og ikke vil lytte til dine beskjeder. Balansegangen her er vanskelig å finne, men den er så uendelig viktig. Gir du barna tydelige beskjeder i hverdagen samtidig som du er en lyttende, demokratisk voksen. Som i tillegg gir av deg selv under lek og andre aktiviteter. Ja da er sjansen stor for at de knytter seg litt ekstra til deg. Du vil se det og du vil høre det. De vil spørre deg om alt mulig. "Får jeg lov til...?" "Kan du hjelpe meg med...?" "Du skal skifte bleien min". Er du bare autoritær og streng, ja da blir det fort en enveiskommunikasjon. Deg til barnet. Dette vil barnet for alt i verden unngå, og vil lete etter andre alternativer i form av andre voksne.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt frem "følelse - hansken" under samlingsstunden. Barna elsker den. En hanske med bilder av figurer som er glad, sint, trist, overrasket og redd. Selvlagde historier med spørsmål som barna kan svare på. De setter ord på følelsene sine ovenfor hverandre og de lærer seg hvordan de kan håndtere disse. Ekstra stas synes jeg det er når de har lært seg at de kan trampe ut av en situasjon i sinne, for så å finne en voksen de har en nær relasjon med for å ha en samtale omkring dette. Istedenfor slag, spark, lugging og hva som enn ellers kan skje når et barn blir sint uten å ha noen alternative løsninger.

Jeg er på ingen måte feilfri. Jeg gjør stadig feil i relasjoner med barn. Av og til tar jeg meg selv i å ha sagt nei til et spørsmål jeg burde ha sagt ja til, eller at jeg ikke skjønte en situasjon som jeg tok feil stilling til. Vi gjør alle feil, og nettopp dette er det så utrolig viktig å lære barna også. Jeg har ingen problemer med å svelge stoltheten for å gå tilbake å rette opp disse feilene straks jeg blir klar over disse. Alle barna jeg jobber sammen med har hørt meg si unnskyld direkte til dem, med samme budskapet: selv om jeg er voksen så gjør jeg også av og til feil. Og da er det viktig at jeg sier unnskyld. Barna har sperret opp øynene i nærmest sjokk, før de deretter har lyst opp i lettelse og glede. Man ser det i øynene deres. Det er et følelsesladet øyeblikk for begge parter, og hver unnskyldning har brakt meg nærmere barnet. Husk, barna speiler seg i oss. Evnen til å innrømme feil med lovnaden om å unngå samme feil, er intet unntak. Vær en voksen, venn og speilbilde. Husk, at et speilbilde kan endres, det er aldri for sent.