torsdag 23. januar 2020

En desperat gråt i søvn

10 måneder stor, men faktisk veldig liten på denne jord. Kryper rundt av sted, det er så mye jeg vil se. Magen min er bedre nå. Jeg pleide gråte hver eneste dag på samme tid. Det var så tungt å ikke kunne fortelle mamma og pappa hva som plagde meg.

Verden er så uendelig stor. Jeg er så sliten når jeg har vært på treff med andre babyer. Jeg er så sliten når vi har hadd besøk eller vært på besøk. Jeg blir så sliten når alt er helt nytt av det jeg ser. Og det jeg lukter og hører. Men det går bra nå.

Det går bra, for nå er alt som normalt igjen. De faste tingene. Tingene som vi gjør som jeg kjenner igjen. Ingenting gjør meg tryggere enn det. Var godt med litt melk fra mamma, det hjelper alltid. Mot sult, tørst og det som jeg synes er litt skummelt. Så fint å kunne vende ryggen til resten av verden litt og bare være inntil verdens tryggeste og mest kjente kropp.

Mamma tørket bort tårene på kinnene mine, før hun kilte meg på magen. Da var jeg igjen klar for å leke litt på gulvet. Hurra!! Jeg ser pappa her nede. Som vil leke med meg. Jeg spreller med armer og ben. Pappa tar hendene foran øynene sine, tar de bort igjen og sier "borte bø". Det er så gøy.

Jeg smiler når pappa smiler. Pappa ler når jeg ler. Det er slik vi møtes. Der er slik jeg alltid vet at han ser meg. Det er slik jeg holder meg trygg. Jeg får nesten alltid respons.

Mat og drikke mens vi ser på hverandre ved bordet. Vi kommuniserer. Jeg skjønner hva dette er. Jo dette er noe vi alltid starter kvelden med. Jeg skjønner veldig godt hvorfor de tar meg med på badet etterpå. Hurra, det er kveldsstell. Jeg er så trøtt og sliten nå. Men det går bra. Jeg vet dette er siste etappe. Så jeg både ler og gråter litt om hverandre. For jeg må gråte litt også bare for å vise at jeg er trøtt i dag og på denne tiden. Jeg kommuniserer med mamma og pappa slik. De har alltid forstått dette.


Mamma tar meg med i senga. Alle legger seg nå. Det er så fint. Jeg trenger egentlig ikke melk fra mamma for å sovne lengre. Men jeg liker å få litt nå allikevel. Litt trygghet. Litt døsighet. Så trygt. Jeg hører lyder fra stua. Pappa rydder. Jeg kjenner igjen lyden. Trygg lyd. Nærhet fra mamma.. En lang dag. Jeg er tr.. Zzzz. Drømmene mine er fylt med dagens opplevelser. Hodet mitt utvikles veldig mye mens jeg nå sover.

Neste dag var nesten helt lik den forrige. Men jeg liker det. Jeg liker gjentakende ting. Jeg liker at rutinene på kvelden er de samme. Jeg kan jo ikke klokken. Jeg vet på denne måten nøyaktig hva som er neste steg.

Mamma tar meg med til senga vår. Det er en ny ting ved siden av senga? Hmm. Studerer denne litt. Mamma putter meg opp i den. Jeg skjønner ikke helt? Åja, vi leker. Mamma sier "borte bø", og jeg ler. Men noe er annerledes. Mamma gir meg melk, men jeg merker at hjertet hennes dunker raskere.

Hun sier noe til meg mens hun har meg på fanget. Skjønner litt, men ikke helt. Så legger hun meg tilbake der jeg lå å lekte. Leke mer? Men.. Mamma går. Hun er borte. Jeg ser henne ikke mer. Jeg er helt alene. Jeg er så redd. Hjertet mitt hopper. Hva skjer?

Jeg kan ikke noe om tid. Jeg gråter og gråter. Jeg klarer snart ikke mer. Tårene dekker øynene helt.. Pyjamasen er våt. Hvorfor vil ikke mamma ha meg mer sammen med henne. Det blir helt svart. Jeg er så sint, lei meg og såret på en og samme gang.

Der!! Der kommer mamma. Hun sier noe mens tar meg på fanget. Hun smiler til meg. Hun tørker tårene mine. Jeg begynner å puste roligere. Mamma, det var så skummelt sier jeg med øynene mine til henne. Nå skal det bli godt å..

Men legger du meg tilbake igjen på den utrygge plassen? Jeg får helt panikk og tar tak i alt jeg få tak i for å komme meg opp raskt nok til å stoppe dette. Men mamma er borte. Jeg starter ikke med rolig gråt nå. Jeg fortsetter der jeg var før mamma kom tilbake. Jeg gråter i en orkan av negative følelser. Jeg er så redd. Så stresset. Så alene og forlatt.

Mamma kommer tilbake. Men hun sitter bare der. Ingen respons. Ingen smil. Hun bare sitter der. Hvorfor? Jeg er bare mer redd nå. Alt er annerledes. Jeg ligger helt utslitt. Jeg greier ikke gråte. Bare hikste. Jeg sovner nesten.. sovner i utrygghet i mitt lille bristede hjerte.

Plutselig kjenner jeg armene rundt meg. Mammas armer. Hun klarte ikke mer. Klarte ikke se og høre meg slik, sa hun. Jeg kjenner kroppsvarmen. Jeg kjenner mammas puls. Jeg kjenner kroppen min mot senga jeg er vant med. Jeg er tilbake. Takk mamma. Takk for at det i morgen er som normalt igjen når jeg skal sove. Og takk for at det heller ikke i kveld endte i en desperat gråt i søvn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar