torsdag 10. oktober 2019

Et ønske om å bli snill fra et utagerende barn!

Ligger våken. Ligger å tenker.. "så slem du er". "Fysj". "Du er så utrolig ulydig". Dette er bare noe av det jeg fikk høre i dag. Jeg begynner å tro på det. At jeg er slem. Det holder meg våken.. rastløs. Som om jeg har fått mark i kroppen eller noe. Jeg vil jo ikke være slem.. men av en eller annen grunn ender jeg opp med å være det allikevel.

Putte i båser.. kategorier. Det er litt dumt det. For det er jo handlinger jeg gjør. De definerer meg ikke. Hva jeg føler, og hva jeg egentlig ønsker å oppnå. Vil ikke skade andre barn, men det hender at jeg gjør det allikevel. Jeg vil så gjerne bli sett. Jeg trenger å bli sett. Kanskje trenger jeg det til og med mer enn de andre barna. Ikke fordi jeg er mer verdt, men fordi jeg er verdt like mye. Og dette er hva jeg trenger.

Jeg vil så gjerne komme ut av denne sirkelen.. en sirkel der jeg stadig gjør feil. Stadig får negativ oppmerksomhet. Jeg er så utrolig lei meg kjære Ada. Jeg mente ikke at du skulle få vondt. Vondt når jeg dyttet deg ned sklia. Jeg var så rastløs, ville så gjerne skli ned. Med en eneste gang. Unnskyld, jeg er så lei meg at det gjør vondt langt inne i meg. Klumpen jeg har inne i magen, er det ondskap? jeg vet ikke. Hjelp meg å forstå kjære deg.



Tommy.. kjære venn. Du er min beste venn. Jeg dyttet matboksen din på gulvet i morges. Jeg.. jeg vet ikke hvorfor. Men jeg hadde fått så lite oppmerksomhet. Jeg gjorde det for at de voksne skulle prate med meg. All pr er god pr tenkte jeg. Alt for å få litt oppmerksomhet.

Er så flott å gå i barnehagen. De voksne skjønte veldig raskt hva jeg hadde behov for. Fokus på de tingene jeg er god på. Skryt.. ros. Om hvert positivt ord var en dråpe, så fikk jeg i løpet av den neste tiden nok dråper til å fylle et digert basseng. Ikke ukonkret ros.. men ros for nøyaktig de gode tingene jeg gjorde. Det ga mersmak.. jeg fortsatte å gjøre de tingene jeg fikk ros for. Mye sinne lettet.. trangen til oppmerksomhet var fortsatt der, men jeg visste at jeg fikk det hver gang jeg gjorde noe bra.

Så impulsiv.. så rastløs. Vanskelig å styre denne indre trangen. Trangen for at alt jeg ønsker skal skje med en eneste gang.. de voksne valgte å ha fokus på følelser. Alle slags følelser. Jeg fikk ta del i de andres følelser.. når jeg dyttet dem ned sklia. Det gjorde vondt.. men jeg forstod. Forstod hvordan mine handlinger påvirket andre. Jeg speilet meg i disse følelsene. Jeg vil ikke oppleve det selv, så jeg gjør det ikke mot andre heller.

"Dere skal få dra på busstur i dag", sa Anders. Anders er en av de voksne. Jeg kjente ikke Anders så godt. Ikke helt trygg på han der. Kan jeg stole på han? Han gjør jo aldri feil. Feil slik som jeg. Men i dag.. ja i dag gjorde han det. For det var ikke denne tirsdagen vi sku dra, men den neste. Jeg taklet dette dårlig.. jeg ble så sint. Jeg trampet i gulvet. Hoppet opp og ned og ropte. Helt til jeg ikke maktet mer. Utslitt og trett.. ventet bare på å få kjeft av de voksne. For min reaksjon.

Men det skjedde noe fantastisk. Anders tok meg på fanget mens jeg enda hadde tårer som rant ned på kinnene. "Unnskyld. Jeg gjorde en feil. I dag gjorde jeg feil, og det er jeg utrolig lei meg for Truls". Truls, det er meg det. Og jeg stoppet å gråte. Jeg lærte noe.. ingen er feilfri. Ikke de voksne heller. Og det gjorde så godt med en uforbeholden unnskyldning uten bortforklaringer. Jeg tilga Anders. Jeg lærte hva det vil si å tilgi. Her er det voksne som ikke tar seg selv så høytidige at de alltid skal ha rett. "Det er viktig å reparere det man har gjort feil gjennom å prate om det rett etterpå", sa Anders. "Slik at sårede følelser heles".

Jeg gjorde fortsatt litt feil.. vanskelig å endre alt på en gang. Jeg kastet Tommy's matboks på gulvet igjen. Men denne gangen skjønte jeg raskt hva jeg hadde gjort feil. Jeg plukket den opp. "Unnskyld Tommy, jeg skal ikke gjøre det igjen". Tommy forstod.. han smilte.

AAAAH, så grusomt sint. Vibeke sølte maling over på mitt maleri. Ikke med vilje, men uansett. Jeg ble så sint at jeg trodde jeg skulle eksplodere. Men jeg knuffet ikke. Jeg slo ikke. Tidligere gjorde jeg det. Men jeg hadde lært underveis. "Det er lov å bli sint. Det er hva man gjør når man blir sint man kan noe for". Dette var en setning jeg hadde hørt mye. Hver dag. Hver time. Hvert minutt den siste tiden. Så jeg løp inn på badet. Jeg ropte. Jeg trampet i gulvet.

Rolig vandret jeg ut igjen.. klar for å få kjeft, for jeg kunne vel ikke gjøre det der. "FLOTT TRULS", sa en av de voksne til meg når jeg kom tilbake. Jeg ble undrende.. stående å se med vantro på den voksne som sa det. Det var Solveig, førskolelæreren på avdelinga. "Jeg skjønner at du ble sint, det er lov. Flott at du roet deg ned før du kom tilbake igjen". Vibeke ba om unnskyldning.. og bedyret at det var et uhell. Jeg trodde på henne. Om det var et uhell eller ikke spilte egentlig ikke noen rolle lenger. Jeg var bare så glad for at det endte som det gjorde. Uten kjeft.. uten tilsnakk. Men med ros. Jeg skal reagere på samme måte neste gang tenkte jeg. Uten å dytte. Uten å slå.

Jeg sover så godt om natten nå. Ikke bare har jeg lært så mye. Men rastløsheten har også roet seg. Roet seg fordi jeg blir forstått. Og jeg har lært meg metoder å få ut den innesperrede energien på. Sykling, klatring, løping i terrenget. Jeg er sliten, men på en god måte. Jeg får brukt akkurat nok mengde energi. Jeg vet ikke om de voksne har pratet sammen. Men alle har ihvertfall sluttet å si at jeg er slem eller ulydig. Til og med når jeg gjør noen feil. Jeg er Truls, og sannelig er jeg en snill gutt.

fredag 4. oktober 2019

Et bristende hjerte gir vondt i magen

Jeg blir av og til blek. Slapp i kropp og sinn mens jeg tusler bort til deg. Kanskje opp på fanget. Dette kan skje mens vi er ute på tur, men kan like godt skje mens vi sitter inne blant lekene på gulvet i barnehagen. "Jeg har vondt i magen" sier jeg, mens øynene mine er rettet delvis mot deg og delvis mot bakken. Her håper jeg at du er en våken voksen. Våken fordi dette kan dreie seg om så mangt. Det kan faktisk være at jeg er syk, og det trenger ikke være noe grusomt som har skjedd. Men sannsynligheten for at dette dreier seg om sårede følelser eller vonde tanker er stor, og dette er det viktig at du forsøker å finne ut av.

Har mine foreldre gått fra hverandre? Har jeg mistet en bestemor nylig? Leker jeg veldig mye alene, og viser tegn på ensomhet? Har noen som stod meg nær flyttet, slik at jeg ikke kan se de like ofte? Det kan være mange grunner. Og selv om noen av de nevnte tingene har skjedd, så trenger det ikke å være det som plager meg. Så det viktigste er at du er her for meg.. akkurat nå. Og prater med meg. Prøv å sett ord på tingene for meg.

Som voksen så vet du at sårede følelser og vonde tanker gir utslag fysisk i kroppen din. Men du.. dette skjer faktisk med oss barna også. Det kan være rart å tenke på, men slik er det. Du som voksen har lært deg å tolke og forstå de fysiske signalene i kroppen i forhold til dette.. men det har ikke jeg. Det er derfor så uendelig viktig at nettopp du tar deg tiden til å lære meg å forstå disse signalene. Slik at jeg kan bearbeide dem på riktig måte. Det vil være medisin for min vonde mage. Jeg vil forstå meg selv og hvordan jeg reagerer på ulike ting.

Jeg har satt meg på fanget ditt.. i det du møter meg med omsorg og et mykt tonefall, så triller en liten og glinsende tåre ned på mitt kinn. Jeg trengte akkurat dette.. tåren vil være bra. Tåren vil være et symbol.. et symbol på at dette dreier seg om tanker og følelser. Nå er det viktig at du finner ut hva som plager meg. For uten å vite årsak, så kan du heller ikke reparere.

                                                                     Foto: Istockphoto

Savn er en snodig ting. Det setter seg like mye i kroppen som i sinnet. Jeg blir helt skjelven av det.. fortvilet. Og du.. dreier det seg om en bortgang av noen som stod meg nær, så er det meget stor sannsynlighet for at jeg også er veldig forvirret. Grublende.. undrende.. dette skjer alle mennesker når de møter på noe nytt. Vi barn er mennesker, og sjansen for at vi møter på ting for første gang mens vi er barn.. er stor.

Men i forhold til både dette og nesten alle andre ting i livet mitt som gir meg vonde tanker og følelser, så er det et spørsmål som alltid dukker opp hos meg og alle andre barn: Er det min skyld? Jeg kjenner ofte på denne skyldfølelsen. En følelse som setter seg i kroppen og gir meg vondt i magen. Kan du være en som forteller meg at det ikke er min skyld? Det er så viktig.. et lindrende plaster for alle typer smerter jeg måtte ha inne i meg akkurat nå. For om jeg skulle være lei meg nå pga noens bortgang eller fordi noen som står meg nær er flyttet.. og det ikke finnes noen tanker hos deg som voksen at skyldfølelse kan være involvert i noe som er så ukontrollerbart.. så er det faktisk veldig, veldig ofte det som er tilfelle.

Dårlig samvittighet.. en snikende følelse som setter seg i kropp og sinn. I noen tilfeller kan det faktisk hende at jeg har gjort noe galt. Og har dårlig samvittighet for det, uten å skjønne selv at det er det som skjer med meg. Kanskje angrer jeg på noe jeg har gjort, og nå har jeg vondt i magen og vil sitte på ditt fang. Om du finner ut at det er det som er problemet, hjelp meg likevel. Hjelp meg med å finne en løsning på problemet.. lær meg hvordan jeg kan reparere skaden. Kanskje angrer jeg fordi jeg sa til ei annen jente at hun ikke fikk være vennen min mer. Kanskje angrer jeg fordi jeg klipte i stykker tegningen til en av guttene på avdelingen. Og jeg angrer slik.. for jeg så i ettertid at han gråt. Da gjorde det vondt.. for meg også. Ta meg med inn i en reparerende situasjon med den det gjelder.. lær meg å sette ord på det jeg skal si, slik at det ordner seg.

Skyldfølelse.. dårlig samvittighet.. disse er følelser som er vanskelige for meg å sette ord på. Enda vanskeligere er de for meg å forstå. At det fysiske ubehaget jeg kjenner på, er nettopp dette. Lær meg å forstå disse følelsene når du oppdager at jeg har dem. På den måten kan jeg gjenkjenne dem.. og jeg har da verktøyene jeg trenger for å klare med dem på egenhånd. Og du.. nå har jeg ikke lengre vondt i magen!

Fargesang

"se min kjole" er en fantastisk sang for å lære barna om fargene. Gjennom å synge teksten selv, så lærer man bedre ettersom sang er lettere å huske. Man får dermed fargene automatisert på en morsom måte. Lag f. Eks sangkort for hver farge med et bilde på hver side (blå = hav på ene siden og sjømann på den andre) Men jeg savnet noen farger, og har så langt laget følgende vers:

Se min kjole, den er gul som månen.
Alt hva jeg eier, det er gult som den.
Det er fordi jeg elsker alt det gule,
Og fordi ei stjerne er min venn.


Se min kjole, den er grå som kråka.
Alt hva jeg eier, det er grått som den.
Det er fordi jeg elsker alt det gråe,
Og fordi han gråtass er min venn.

Se min kjole, den er rosa som grisen.
Alt hva jeg eier, det er rosa som den.
Det er fordi jeg elsker alt det rosa,
Og fordi ei prinsesse er min venn.

torsdag 3. oktober 2019

Er det bedre nå enn det var før?

Når jeg nå setter meg ned foran tastaturet og skriver denne kronikken, så vil jeg påpeke en viktig ting: Dette er mine tanker og meninger, og ikke noen fasit. Men, jeg har en mistanke om at jeg nå kanskje setter ord på noe som mange tenker, uten at de kanskje sier det. Kanskje kjenner også du deg igjen i det jeg nå skal skrive noe om?

Mye har endret seg frem til i dag, fra da forrige generasjon med foreldre fikk barn. Jeg vil trekke frem de punktene som jeg selv ser tydelig. Den største forskjellen våger jeg meg frem til å si er hvordan vi legger våre barn i dag. Vi bruker tid. Veeeeeeldig mye tid. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å gi barna trygghet. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å skape en nær relasjon mellom oss og barna. Og vi har lest om forskning som viser til at barn kan bli mørkeredde og utvikle angst om de gråter seg i søvn.

Ferber metoden tror jeg var mye mer benyttet tidligere, og da kanskje særlig ubevisst. Men dette ble gjort i god tro, så jeg forstår det. Det store stikkordet her er belysning. Vi har tilgang til så langt mer av informasjon i dag enn tidligere. Vi har også enklere for å rådføre oss med flere enn kun våre aller nærmeste, via alle slags forum på internett og sosiale medier.

Vi er nok i dag langt bedre på å anerkjenne barna. Vi anerkjenner gråten til barna på en annen måte og vi anerkjenner de mer for hvem de er og ikke for hva de gjør. Vi leker mer sammen med barna i dag enn hva forrige generasjon gjorde, fremfor å kun holde tilsyn med barna.


Dette er en kronikk der jeg nå skal skryte over alt det gode vi gjør i dag, mens dagens besteforeldre hadde ikke peiling? Jeg skjønner at dette så langt kan tolkes slik. Men det stemmer ikke. For det første så mener jeg at dagens besteforeldre gjorde en kjempejobb utfra at de selvsagt gjorde slik samfunnet den gang forventet og tilrådet. For det andre så skjærer jeg ikke aller under en kam. Og for det tredje så er min ærlige mening at ikke alt er bedre i dag når det gjelder barneoppdragelse. Dette er derimot en kronikk hvor jeg forsøker sette lys på noen forskjeller.

Noen ulike meninger. Meninger som har gjort at kanskje akkurat du som leser dette har opplevd at det er vanskelig å være enige med dine foreldre angående hvordan dine barn skal håndteres og følges opp? Eller at du er nettopp dette, en besteforelder som kjenner deg igjen. Jeg mener og at det med at man får barn i stadig senere alder enn tidligere, har en påvirkningseffekt. Det blir enda mer tid som er gått mellom generasjonene, og derfor stadig utvikling av barnesynet.

Hva er det jeg presterer å tenke at var bedre før da? Jeg må ærlig si at enkelte ting drar vi altfor langt i dag. Vi er til tider overbeskyttende for eksempel. Klatring i trær er jo nesten totalt forbudt. Ikke misforstå, jeg er ikke for at man skal risikere liv og helse. Men det må da finnes en mellomting mellom å hoppe på isflak der det er fare for drukning og det å sage ned greiner på trær slik at barn ikke engang kan få klatre?

"Dagens barn er bortskjemte" sies ofte i dag. Disse ordene kommer ofte i forbindelse med at vi trøster barna for "hva som helst, når det ikke er noe å gråte for". Heldigvis gjør vi det, da vi vi i dag vet hvor viktig det er å anerkjenne barnas gråt og alle deres følelser. Samme ordene kommer og gjerne når vi bruker 1,5 timer på å legge barna, der vi er sammen med dem under hele prosessen. Jaggu ta så samsover vi også ofte med barna. Nei, dette går jeg aldri med på at er å skjemme bort barn. Dette går innenfor begrepene omsorg og trygghet, og her kan man ikke skjemme bort barna.

Men ordene faller også ofte langt mer berettiget. For vi kjøper ekstremt mye til barna våre i dag. De har ofte så mange leker at de ikke engang kjenner til halvparten av det de har. Vi er også veldig snare med å tilby 2-3 ulike middager uten at de engang har smakt på det de kaller for "æsj". Ja, her er vi nok flinke på å skjemme de bort. Det er greit å ikke like noe, men da når man har smakt. Barn i dag fremstår og ofte som utakknemlige. De takker sjeldnere for maten og de takker knapt nok for julegaver. Er jeg inne på noe her?

Demokratisk kommunikasjon er noe vi har mye i tankene når vi prater med barna i dag. Dette er kjempebra, om vi ikke overdriver. Barns medvirkning står enda sterkere enn tidligere og det er glimrende. Barn bør og skal få medvirke i sin hverdag. De skal få valg og ikke få alt tredd ned over hodet. Men når man overdriver, da blir det skummelt. Barn gis valg i dag, men vi må være god på å begrense alternativene. Vi kan la dem få velge mellom to-tre ulike vinterluer og ikke seks-syv der tre av dem ikke tåler en eneste minusgrad. Da har nemlig barnet fått valg det umulig kan forstå konsekvensene av. Og det skaper forvirring og utrygghet istdenfor å gi en frihetsfølelse. Det blir som når jeg som voksen skal finne noe helt tilfeldig å se på netflix. Det blir så mange valg at jeg ikke finner roen med noe som helst.

Til slutt vil jeg påstå at vi i dag setter alt for høye krav til oss selv som foreldre. Vi forsøker så utrolig hardt å være perfekte. Dette gjør igjen at vi er ekstremt hårsåre når det kommer til nettopp foreldrerollen. Man tar det faktisk personlig når andre irettesetter våre barn. Man leser om foreldre som går til angrep verbalt når fremmede på bussen sier i fra at barna deres sparker dem i ryggen på setet. Man tar det personlig. Som et angrep på en selv som forelder. Og da angriper man tilbake. Klørne kommer ut. Vi er også kommet dit hen at vi blir sure på lærerne på skolen når de forteller om barnas negative oppførsel. Vi lurer på hvor lærerne har feilet fremfor å se på våre egne. Vi beskytter barna våre mot berettiget kritikk og vi beskytter oss selv fremfor å ta det som den hjelpen det er.

Men det er heller ikke så rart at vi er redde for å feile som foreldre, og da spesielt i offentligheten. For i dag kan man faktisk bli en god facebook historie som deles over hele landet. "Vet dere hva!!! Jeg er så himla sjokkert. I dag satt jeg ved siden av en småbarnsfamilie på kafeen. Foreldrene hadde ingen kontroll. Barna skrek og jamret seg og oppførte seg som bortskjemte drittunger. For noen foreldre altså". Hundre liker klikk senere og en artikkel i lokalavisa, og vips så har man aldri lyst til å gå ut av huset igjen, selv om ble anonymisert. Dette frykter nok mange. Og det er en fryktelig uting disse statusene. Og slike ting gjør at man er livredde for hvordan man skal takle det om barna "slår seg vrang" på butikken. Man blir så redde for hva omgivelsene skal tenke, at det er bedre å kjøpe den dyre leken man ikke skulle ha, fremfor å ta barnet med sinneanfall ut av butikken. Alt var ikke bedre før. Men ALT er ikke bedre i dag heller.

lørdag 28. september 2019

En bitteliten skrøne fra en femåring

Fem år er jeg nå. Tiden har gått så fort sier dere alle sammen. Men ikke for meg, jeg synes årene jeg har levd har vært veldig lange. Å vente på en jul til en annen er mye lengre enn et år, synes nå jeg. Som femåring så sitter jeg ofte med en følelse av at tiden står stille. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker å skrøne.. fortelle historier som er så fulle av fantasi, at de kunne ikke vært helt sanne uansett hvor mye man ønsket det.

Jeg elsker dialoger.. eller vent nå litt, jeg elsker å være den som prater. Jeg vil være den som forteller om mine opplevelser, både de sanne og de som er skrøner. Jeg er veldig selvopptatt, men ingenting er mer normalt enn det når man er fem år. For har dere vært de voksne som jeg trengte rundt meg tidligere, så er jeg i tillegg fylt med utrolig mye empati og sympati. Jeg tar det å være størst i barnehagen på alvor.. du vil se at jeg aldri dytter de minste barna. Tvert i mot så tar jeg dem på fanget hvor jeg trøster de om de har behov for det.

Hjelpsom.. det er meg det. Om du tillater det! Jeg kan hjelpe til med så mye, bare du gir meg en og en oppgave. La meg få lov til å lede samlingsstunden av og til. La meg få lov til å hjelpe til med måltider, og da som kjøkkensjef. Jeg elsker titler skjønner du. Det å være noe.. det å ha betydning! Og for å ha en betydning, så må jeg få lov til å gjøre noe betydningsfullt. Og om jeg ikke får lov til å hjelpe med de oppgavene som jeg har så lyst til.. hvordan tror du det skal bli når du ber meg om å gjøre andre oppgaver i samme kategori når jeg blir eldre? Om min lyst tidligere ble avfeid.

Så ikke nekt meg å delta på slike oppgaver om jeg ønsker det. Det gir meg i tillegg en følelse av mestring som har store ringvirkninger. Skole er neste steg for meg.. jeg er så klar! Jeg klarer ikke vente. Er nok derfor tiden står stille så ofte.

Men du? vi femåringer er veldig forskjellige. Hva vi mestrer, og hvor godt vi mestrer de ulike tingene. Du MÅ derfor kjenne meg, for å vite hva akkurat jeg behøver. Ikke hopp over steg jeg ikke har tatt enda. Gi meg og de andre aktiviteter og oppgaver som er tilpasset vårt nivå. For jeg kan nesten lese jeg, men det er det mange som er langt unna å kunne. Så ofte som det er mulig, bør du derfor sette deg ned med oss.. en til en. Ikke sett lista så høyt at noen faller i fra og får negative mestringsopplevelser allerede i barnehagen. Det er enda mye verdi i å være i barnehagen for meg. Les høyt for meg og de andre.. mye! Det øker vår interesse for høytlesning. Gjør eventyrenes verden spennende.. ha dukketeater, flanellografer og ikke minst: ha skuespill av de voksne for oss barna. Tør å by på deg selv, for det øker min interesse. Og du? hvorfor ikke la meg få lov til å fremføre eventyrene? både med flanellograf, dukker og ikke minst at vi har skuespillet for dere.. det er gøy det. Å samarbeide om. Å kunne samarbeide er en nøkkel som det er viktig for meg å ta med videre inn i skolens verden. Sammen med ordet selvstendighet, så burde samarbeid vært skrevet med gullskrift. 

                                                     (Foto: Istockphoto)

Fem år. Så utrolig stor.. men kanskje er det noe med det å være størst som gjør at jeg aldri får lyst til å føle meg liten? Hvis jeg har falt ute på sykkelen og ønsker et fang å sitte på, da vil jeg ikke at de andre barna skal se på meg. Jeg vil ha de bort. For jeg blir fort flau.. liker ikke alltid å vise denne typen følelser. Kanskje vi skal prate litt i samlingsstunden om hvor naturlig disse er? disse følelsene som er der og som alltid vil være en del av oss. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for meg også.. å få felle de tårene som jeg har behov for. Å få den trøsten jeg behøver istedet for å måtte stenge noe inne. For det er ikke jeg som har skapt forestillingen om at man ikke kan gråte når man er fem år.. men forestillingen om dette gjør at jeg føler meg mindre enn det jeg er. Om jeg gråter.

Jeg har absolutt ikke kastet sand ut av sandkassa. Jeg vil påstå det motsatte av det du sier, helt til det finnes bevis så klokkeklare at selv ikke en verdensmester som meg klarer å bortforklare det. For jeg liker IKKE å innrømme hva jeg har gjort.. om det er noe som jeg vet var galt. Lær meg forskjellen på å lyve og det å skrøne i forhold til morsomme historier som jeg forteller. En forskjell som er viktig for meg å forstå.

Du vet at frosker også kan være lilla ikke sant? De kan bli tre meter høye i Afrika, og disse kan hoppe opp å treffe et fly som er i lufta. Du må gjerne si meg i mot.. men en ting skal du vite: jeg innrømmer ikke at jeg tar feil. Jeg lyver ikke heller. Uansett hvor mange motargumenter du har, så har jeg noen å komme tilbake med. Og den aller beste er selvsagt: "jeg har sett det selv". Den er en sikker vinner som du ikke kan argumentere i mot.

Jeg er verdens beste i de tingene jeg mestrer. Og hvorfor ikke om jeg faktisk mestrer noe fullt ut? Tenk om dere som voksne hadde den selvtilliten og selvfølelsen som jeg ofte har. Da er det uante muligheter for hva dere hadde mestret. Kraften ligger nemlig i troen på det. Jeg er verdens beste sommerfugl jeger. Og som ikke det var nok, så er jeg også verdens beste "melkefyller i glasset". Ikke hørt om det? ikke mitt problem, for jeg er nemlig det. Jeg lyver ikke, jeg skrøner kanskje bare litt. For du? en skrøne kan nemlig være litt sann også.

fredag 27. september 2019

Barns følelser

Det eksisterer en Facebook gruppe tilknyttet bloggen. Søk "Barns følelser" og den vil da komme frem 😊

Et fortvilet rop om fred fra et utslitt barn!

Det summer rundt meg.. litt som lyden av bier. Ikke akkurat behagelig. Huff, og jeg som akkurat har kommet hit på småbarnsavdelinga. Kommet hit etter å ha blitt vekket av mamma som måtte rekke å levere meg i barnehagen før hun skulle på jobb. Å være i barnehagen er på en måte min jobb, det vet du vel? Tja.. faktisk så hender det at jeg faktisk er her lengre enn det du er.. ofte i 8-9 timer. Det blir man sliten av.. i hvertfall om man ikke greier finne ro. En indre ro ikke minst.

Jeg bryr meg IKKE om månedsplanen er fylt opp til randen med hundrevis av aktiviteter. Eller jo.. om den er det, så vet jeg at ro og fred kan jeg bare glemme å oppnå. Jeg elsker å male.. jeg elsker å bake.. og jeg elskeeeeeeeer å gå på tur ut i skog og mark. Men du? Du vet at det er viktig for meg at tingene gjøres i mitt tempo og i tråd med mine evner. Glemmer du det bare et lite sekund, så er ikke aktivitetene lengre en lek. De blir plutselig ramme alvor med tidspress og et evig jag. Da skjønner du.. da er virkelig barnehagen for meg bokstavelig talt blitt en jobb.

Kvalitet vil alltid slå kvantitet, spesielt i min alder. Ikke vær redd og engstelig for å fortelle til mamma og pappa at i dag har vi stort sett bare lekt. Det er jo fantastisk det. Jeg lærte litt og jeg utviklet meg litt.. i dag også. Faktisk mer enn jeg gjorde i går, for da var alt bare stress. Det var den summelyden igjen.. voksne som løp rundt.. hele tiden. Vi sku jo rekke å male fra 9.30 til 10.00, før vi måtte bli vasket fra topp til tå. For vi måtte rekke å spise nøyaktig 10.30. Synes egentlig bare det var tungt å sitte ved matbordet jeg.. maleriet mitt var jo ikke ferdig. Og det var jo så gøy.. jeg kunne fint ventet med å spise til litt senere.. akkurat i dag. For i dag må vel ikke være helt lik dagen i går?

Huff, og det stresset etter at vi var ferdige med å spise da gitt.. vi måtte jo være i vognene våre alle mann før klokken var 11.30. Jo, for det var veldig viktig at vi alle var våkne igjen til ca 13.00. For da sku alle maleriene fylles med glitter og andre ting. For det stod på månedsplanen at alle sku få ta med slike malerier hjem i dag. Den må være veldig viktig den planen, ettersom den går på bekostningen av å ha det gøy. For å strø glitter på bilder, jo det er gøy.. men IKKE når de voksne kaver rundt og er stresset. Da skjønner du.. da blir jeg stresset. Det måtte jo gjøres så fort som mulig.. for 13.30 da måtte vi spise igjen. Spiste vi ikke da, så kunne vi jo ikke rekke å høre på eventyr kl 14.00. Superviktig at det ble gjort, for da kunne de voksne puste lettet ut. Lettet over at de kunne fortelle foreldrene våre at alt var gjort i dag. Og jeg hadde det så gøy kunne de fortelle mamma da hun hentet meg.

Jeg hadde det gøy? Nå er det riktignok vi barna som er mestere på kroppsspråk, men likevel synes jeg det er veldig rart at du kan konkludere med at jeg følte det slik. Spesielt i dag. I dag hvor jeg var så stresset.. inne i meg. Jeg var litt redd også. De voksne var tydelig oppjagede.. til tider litt høylytte. Og du? da ble vi også enda mer høylytte.. enda mer stresset. Enda mer redde. Jeg var så sliten at jeg en stund la meg under et av spisebordene. For å få litt fred. Barns medvirkning skal stå sterkt i småbarnspedagogikken.. jeg kan ikke like mye som dere voksne, men jeg er temmelig sikker på at jeg ikke medvirket når jeg ble tatt bort fra maleriet mitt.. før jeg fikk gjort det ferdig.


Jeg bryr meg ikke om du er pedagog eller assistent. For meg er du Anne eller Petter. For meg er din tittel usynlig og det samme er du.. om du blir så opptatt av å få alt gjennomført på dine premisser at du glemmer av meg og mine behov. Jeg vil ha tilbake dagen i går jeg.. for nå er jeg så sliten at jeg bare vil gråte. Desto yngre jeg er, desto mer er det du som må tilpasse deg meg og ikke omvendt. Og det gjelder også i forhold til aktiviteter og erfaringer jeg skal ha. Du må være kreativ og fleksibel.. er du det, så er det ikke noe problem å sørge for at jeg kommer i nærkontakt med alle de syv fagområdene som står i rammeplanen.. jeg tror nemlig at jeg tvert i mot er innom mer av disse 

Dagen i går var så fin.. det var ikke så mye vi sku rekke, men vi gjorde det allikevel. Vi malte da også.. men vi begynte litt tidligere. Og vet du hva? både vi og de voksne var så avslappede at vi glemte av tiden.. den bare dro forbi som en vakker sommerbris den. Og jeg sultet faktisk ikke ihjel av at maten derfor ble litt forsinket. Tvert i mot så nøt jeg hvert eneste tygge.. den deilige stillheten.. roen.. varmen som de avslappede voksne utstrålte. De hjalp meg med grepet rundt malekosten.. de var aktivt tilstede istedenfor å løpe rundt. Som bier.. som lager den surrende lyden. Det sku virkelig bli godt å sove nå. Men vet du hva.. det var så rolig ved matbordet at en av de voksne fant ut at vi kunne jo høre på eventyr mens vi spiste. Åh, det var koselig.. jeg var så trøtt, men samtidig så kunne jeg dagdrømme litt om Askeladden og hans opplevelser.. fortalt av en myk og rolig stemme. Ikke en oppjaget en..

Jeg sov så godt etterpå. Kan nesten ikke engang huske at jeg ble skiftet bleie på og lagt i vogna mi.. for overgangen var så myk og behagelig. Var så godt å våkne i rolige omgivelser etterpå. Jeg satt på et fang mens jeg så på Arne og Astrid som lekte på gulvet. De lekte at de var far og datter.. jeg fikk være med som lillebror når jeg var klar for å leke. Det var litt spesielt akkurat det.. for jeg tror de så at jeg var litt småtrøtt enda.. og hadde behov for å være litt liten.. en lillebror. Slike ting som vi gjør mot hverandre er det viktig å legge merke til. Og det gjør du.. om du lager dagene riktig. Sammen med meg.

Jeg lærer så mye av aktiviteter, så det er så fint at du planlegger slike.. og setter de på månedsplanen. Men gjør det på riktig måte. Gjør det på en slik måte at vi alltid har god tid på oss. Jeg vil gjerne male ferdig.. til JEG er ferdig. Blir jeg avbrutt bare for å måtte rekke noe annet, så går vinninga opp i spinninga.. jeg lærer ikke og jeg utvikler meg ikke. Og du? det er faktisk mulig å være både spontan og fleksibel.. det er faktisk mulig å ha klargjort mange, mange, mange aktiviteter. Bare uten å sette trange tidsrammer på disse.

Hva med å fortelle hva vi har gjort i etterkant istedenfor at alt må fortelles i forkant? Det går vel an å gjøre ting som ikke står på en månedsplan, for så heller å fortelle i ettertid hva vi har gjort. På den måten så kan det hende at du også finner roen, og sammen skaper vi en harmoni. En harmoni som er alfa og omega for min trygghet og trivsel.. du vet, det som er grunnleggende for at jeg skal lære noe, samt utvikle meg. På denne måten rekker vi også innom de syv fagområdene fra rammeplanen, samt alt annet jeg har behov for. Forskjellen.. vi gjør det uten å stresse. Det sku kanskje ha vært flere voksne rundt oss, slik at det var lettere.. lettere for alle. Men man må bruke de ressursene man har. Det gjelder faktisk både for meg og deg. Og husk.. desto yngre jeg er, desto i større grad er det du som må tilpasse deg meg og ikke omvendt. På skolen er det litt omvendt.. barna må i større grad være de som tilpasser seg skolen og dens pensum. Og arbeidsmåtene som skolen legger opp til. Men det er en helt annen type pedagogikk. Den er bra den og.. men for en helt annen aldersgruppe, i en livsfase med helt andre behov.

Ingenting er vel mer trivelig enn å kunne fortelle at vi har gjort det som stod på månedsplanen pluss litt til? Og det på en måte med kvalitet.. istedenfor å gå i forsvarsmodus der du må forklare hvorfor vi ikke rakk alt vi "måtte" ha gjort. For du? de planlagte aktivitetene er ikke alt. Småbarnspedagogikken er så mye, mye, mye mer. Det handler om å forstå hele mennesket.. hele barnet.. hele meg! Det handler om alle de stegene vi skal ta. Sammen. Uten tidspress og jag. Det handler også om å synge mens vi skifter bleie.. det handler om at du setter navn på hvert enkelt klesplagg som vi sammen tar på meg når jeg skal gå ut. Det handler om at du har en kompetanse til å lese mitt kroppsspråk og mine følelser. Det handler om at du forstår meg. For gjøres tingene i for stort mangfold og i for raskt tempo, så løper du bare mens trafikklyset er rødt.. og jeg blir stående igjen alene. Vent til lyset er grønt, vær så snill kjære deg.

Men du.. da må du tørre å være litt usynlig. Du må tørre å stole nok på din egen kompetanse og hvilke behov vi barna faktisk har. Behov som ikke alltid kan fylles på en synlig plan, men som likevel er der. Behov som må dekkes underveis i aktivitetene, som de gode relasjonene og samhandlingene mellom meg og deg. Og mellom meg og de andre barna. Den gode samtalen underveis, og da mener jeg også det som uttrykkes gjennom smil og latter. Hverdagssaktivitetene.. ikke glem hvor viktige de er.. språk, sosial kompetanse og så mye, mye mer. Leken sin verdi i seg selv. Og du? om du greier å forklare til mamma og pappa hvorfor det er så mye verdi og utvikling i de tingene vi gjør.. da er du heller ikke den usynlige pedagog lengre. Ikke du Petter og ikke du Anne.. for dere i barnehagen er alle sammen litt pedagoger.. om dere bare tar dere tiden til det. Slik at den summende lyden stopper.