tirsdag 21. juli 2020

Et fortvilet rop om fred fra et utslitt barn!

Det summer rundt meg.. litt som lyden av bier. Ikke akkurat behagelig. Huff, og jeg som akkurat har kommet hit på småbarnsavdelinga. Kommet hit etter å ha blitt vekket av mamma som måtte rekke å levere meg i barnehagen før hun skulle på jobb. Å være i barnehagen er på en måte min jobb, det vet du vel? Tja.. faktisk så hender det at jeg faktisk er her lengre enn det du er.. ofte i 8-9 timer. Det blir man sliten av.. i hvertfall om man ikke greier finne ro. En indre ro ikke minst.

Jeg bryr meg IKKE om månedsplanen er fylt opp til randen med hundrevis av aktiviteter. Eller jo.. om den er det, så vet jeg at ro og fred kan jeg bare glemme å oppnå. Jeg elsker å male.. jeg elsker å bake.. og jeg elskeeeeeeeer å gå på tur ut i skog og mark. Men du? Du vet at det er viktig for meg at tingene gjøres i mitt tempo og i tråd med mine evner. Glemmer du det bare et lite sekund, så er ikke aktivitetene lengre en lek. De blir plutselig ramme alvor med tidspress og et evig jag. Da skjønner du.. da er virkelig barnehagen for meg bokstavelig talt blitt en jobb.

Kvalitet vil alltid slå kvantitet, spesielt i min alder. Ikke vær redd og engstelig for å fortelle til mamma og pappa at i dag har vi stort sett bare lekt. Det er jo fantastisk det. Jeg lærte litt og jeg utviklet meg litt.. i dag også. Faktisk mer enn jeg gjorde i går, for da var alt bare stress. Det var den summelyden igjen.. voksne som løp rundt.. hele tiden. Vi sku jo rekke å male fra 9.30 til 10.00, før vi måtte bli vasket fra topp til tå. For vi måtte rekke å spise nøyaktig 10.30. Synes egentlig bare det var tungt å sitte ved matbordet jeg.. maleriet mitt var jo ikke ferdig. Og det var jo så gøy.. jeg kunne fint ventet med å spise til litt senere.. akkurat i dag. For i dag må vel ikke være helt lik dagen i går?

Huff, og det stresset etter at vi var ferdige med å spise da gitt.. vi måtte jo være i vognene våre alle mann før klokken var 11.30. Jo, for det var veldig viktig at vi alle var våkne igjen til ca 13.00. For da sku alle maleriene fylles med glitter og andre ting. For det stod på månedsplanen at alle sku få ta med slike malerier hjem i dag. Den må være veldig viktig den planen, ettersom den går på bekostningen av å ha det gøy. For å strø glitter på bilder, jo det er gøy.. men IKKE når de voksne kaver rundt og er stresset. Da skjønner du.. da blir jeg stresset. Det måtte jo gjøres så fort som mulig.. for 13.30 da måtte vi spise igjen. Spiste vi ikke da, så kunne vi jo ikke rekke å høre på eventyr kl 14.00. Superviktig at det ble gjort, for da kunne de voksne puste lettet ut. Lettet over at de kunne fortelle foreldrene våre at alt var gjort i dag. Og jeg hadde det så gøy kunne de fortelle mamma da hun hentet meg.

Jeg hadde det gøy? Nå er det riktignok vi barna som er mestere på kroppsspråk, men likevel synes jeg det er veldig rart at du kan konkludere med at jeg følte det slik. Spesielt i dag. I dag hvor jeg var så stresset.. inne i meg. Jeg var litt redd også. De voksne var tydelig oppjagede.. til tider litt høylytte. Og du? da ble vi også enda mer høylytte.. enda mer stresset. Enda mer redde. Jeg var så sliten at jeg en stund la meg under et av spisebordene. For å få litt fred. Barns medvirkning skal stå sterkt i småbarnspedagogikken.. jeg kan ikke like mye som dere voksne, men jeg er temmelig sikker på at jeg ikke medvirket når jeg ble tatt bort fra maleriet mitt.. før jeg fikk gjort det ferdig.


Jeg bryr meg ikke om du er pedagog eller assistent. For meg er du Anne eller Petter. For meg er din tittel usynlig og det samme er du.. om du blir så opptatt av å få alt gjennomført på dine premisser at du glemmer av meg og mine behov. Jeg vil ha tilbake dagen i går jeg.. for nå er jeg så sliten at jeg bare vil gråte. Desto yngre jeg er, desto mer er det du som må tilpasse deg meg og ikke omvendt. Og det gjelder også i forhold til aktiviteter og erfaringer jeg skal ha. Du må være kreativ og fleksibel.. er du det, så er det ikke noe problem å sørge for at jeg kommer i nærkontakt med alle de syv fagområdene som står i rammeplanen.. jeg tror nemlig at jeg tvert i mot er innom mer av disse da.

Dagen i går var så fin.. det var ikke så mye vi sku rekke, men vi gjorde det allikevel. Vi malte da også.. men vi begynte litt tidligere. Og vet du hva? både vi og de voksne var så avslappede at vi glemte av tiden.. den bare dro forbi som en vakker sommerbris den. Og jeg sultet faktisk ikke ihjel av at maten derfor ble litt forsinket. Tvert i mot så nøt jeg hvert eneste tygge.. den deilige stillheten.. roen.. varmen som de avslappede voksne utstrålte. De hjalp meg med grepet rundt malekosten.. de var aktivt tilstede istedenfor å løpe rundt. Som bier.. som lager den summende lyden. Det sku virkelig bli godt å sove nå. Men vet du hva.. det var så rolig ved matbordet at en av de voksne fant ut at vi kunne jo høre på eventyr mens vi spiste. Åh, det var koselig.. jeg var så trøtt, men samtidig så kunne jeg dagdrømme litt om Askeladden og hans opplevelser.. fortalt av en myk og rolig stemme. Ikke en oppjaget en..

Jeg sov så godt etterpå. Kan nesten ikke engang huske at jeg ble skiftet bleie på og lagt i vogna mi.. for overgangen var så myk og behagelig. Var så godt å våkne i rolige omgivelser etterpå. Jeg satt på et fang mens jeg så på Arne og Astrid som lekte på gulvet. De lekte at de var far og datter.. jeg fikk være med som lillebror når jeg var klar for å leke. Det var litt spesielt akkurat det.. for jeg tror de så at jeg var litt småtrøtt enda.. og hadde behov for å være litt liten.. en lillebror. Slike ting som vi gjør mot hverandre er det viktig å legge merke til. Og det gjør du.. om du lager dagene riktig. Sammen med meg.

Jeg lærer så mye av aktiviteter, så det er så fint at du planlegger slike.. og setter de på månedsplanen. Men gjør det på riktig måte. Gjør det på en slik måte at vi alltid har god tid på oss. Jeg vil gjerne male ferdig.. til JEG er ferdig. Blir jeg avbrutt bare for å måtte rekke noe annet, så går vinninga opp i spinninga.. jeg lærer ikke og jeg utvikler meg ikke. Og du? det er faktisk mulig å være både spontan og fleksibel.. det er faktisk mulig å ha klargjort mange, mange, mange aktiviteter. Bare uten å sette trange tidsrammer på disse.

Hva med å fortelle hva vi har gjort i etterkant istedenfor at alt må fortelles i forkant? Det går vel an å gjøre ting som ikke står på en månedsplan, for så heller å fortelle i ettertid hva vi har gjort. På den måten så kan det hende at du også finner roen, og sammen skaper vi en harmoni. En harmoni som er alfa og omega for min trygghet og trivsel.. du vet, det som er grunnleggende for at jeg skal lære noe, samt utvikle meg. På denne måten rekker vi også innom de syv fagområdene fra rammeplanen, samt alt annet jeg har behov for. Forskjellen.. vi gjør det uten å stresse. Det sku kanskje ha vært flere voksne rundt oss, slik at det var lettere.. lettere for alle. Men man må bruke de ressursene man har. Det gjelder faktisk både for meg og deg. Og husk.. desto yngre jeg er, desto i større grad er det du som må tilpasse deg meg og ikke omvendt. På skolen er det litt omvendt.. barna må i større grad være de som tilpasser seg skolen og dens pensum. Og arbeidsmåtene som skolen legger opp til. Men det er en helt annen type pedagogikk. Den er bra den og.. men for en helt annen aldersgruppe, i en livsfase med helt andre behov.

Ingenting er vel mer trivelig enn å kunne fortelle at vi har gjort det som stod på månedsplanen pluss litt til? Og det på en måte med kvalitet.. istedenfor å gå i forsvarsmodus der du må forklare hvorfor vi ikke rakk alt vi "måtte" ha gjort. For du? de planlagte aktivitetene er ikke alt. Småbarnspedagogikken er så mye, mye, mye mer. Det handler om å forstå hele mennesket.. hele barnet.. hele meg! Det handler om alle de stegene vi skal ta. Sammen. Uten tidspress og jag. Det handler også om å synge mens vi skifter bleie.. det handler om at du setter navn på hvert enkelt klesplagg som vi sammen tar på meg når jeg skal gå ut. Det handler om at du har en kompetanse til å lese mitt kroppsspråk og mine følelser. Det handler om at du forstår meg. For gjøres tingene i for stort mangfold og i for raskt tempo, så løper du bare mens trafikklyset er rødt.. og jeg blir stående igjen alene. Vent til lyset er grønt, vær så snill kjære deg.

Men du.. da må du tørre å være litt usynlig. Du må tørre å stole nok på din egen kompetanse og hvilke behov vi barna faktisk har. Behov som ikke alltid kan fylles på en synlig plan, men som likevel er der. Behov som må dekkes underveis i aktivitetene, som de gode relasjonene og samhandlingene mellom meg og deg. Og mellom meg og de andre barna. Den gode samtalen underveis, og da mener jeg også det som uttrykkes gjennom smil og latter. Hverdagssaktivitetene.. ikke glem hvor viktige de er.. språk, sosial kompetanse og så mye, mye mer. Leken sin verdi i seg selv. Og du? om du greier å forklare til mamma og pappa hvorfor det er så mye verdi og utvikling i de tingene vi gjør.. da er du heller ikke den usynlige pedagog lengre. Ikke du Petter og ikke du Anne.. for dere i barnehagen er alle sammen litt pedagoger.. om dere bare tar dere tiden til det. Slik at den summende lyden stopper.

søndag 1. mars 2020

Et rop om NEI til dagens permisjonsordning for foreldre og barn!

15 uker til mor. 15 uker til far. 16 uker til fordeling. Permisjonen med sin lille skatt er fordelt broderlig. Så flott da. Ja som far så må jeg jo elske dette?

Absolutt, overhodet ikke! ¢€¥§ regjering altså. Er bare å applaudere med å ha tenkt så hardt på likestilling mellom oss voksne, at de har glemt hva som er til det beste for barnet.

Jeg skjærer ikke alle under en kam. Kjempefint for de som får dette til å fungere. Til de som har barn som dette passer for. For barn er individuelle akkurat som oss voksne mennesker, selv når de er babyer.

Noen babyer tar morsmelkerstatning. Noen babyer tar morsmelk på flaske. Begge er fullverdig næring. Så hva da med de babyene som ammer? Ja altså ikke "bare" for næringens del. Men for kosen, trøsten og ikke minst for nærheten til sin mor. "Barnet bruker jo puppen som en smokk", har jeg hørt mye. Men jeg tror da sannelig at puppen eksisterte først.


Klart jeg som far kan gi barnet trøst, kos og nærhet. Men etter en time eller to alene, så leter den minste etter pupp hos meg. Den biten blir litt.. Vanskelig.

Ammetid vil jo mor få fra arbeidstiden. Okei, men for det første så er det ikke alle jobber man enkelt kan forlate to ganger daglig. For det andre så er min erfaring også at det er stor forskjell på om barnet er 7 mnd når mor forlater redet eller om det er 8-9 mnd.

Barn er definitivt ulike. Så har man de høysensitive barna da. Ja er overbevist om at dette er personlighetstrekk som eksisterer. Og at barn er født slik, og ergo er de høysensitive også fra starten av livet sitt. Og da er det en voldsom overgang å for tidlig skulle miste muligheten til å amme over lengre tidsperioder kjempetidlig i livet, da vi vet at disse barna er ekstra vare for å miste sine trygghetsrutiner. Ammingen er da så langt mer enn "bare" næring.

Som far er det kjempefint med mer permisjon. 15 istedenfor 10 uker. Jeg kunne fått mer av fellesdelen også. Men begge deler blir en egoistisk tenkning fra min side all den tid hele barnets første leveår, er en tid barnet lever i symbiose med sin mor. Mamma og pappa er like viktige gjennom et barns liv. Men ikke det første leveåret.

Så jeg klager ikke for min del. Jeg klager for mine barn. For andre foreldre sine barn, der de føler det samme som meg og min forlovede. Våre to minste barn er begge stjernekikkere. Begge satte seg fast under fødselen der det endte med akutt keisersnitt. At det har gitt mine barn (som begge slitt med smerter i lang tid i etterkant) extra behov for ammingen er jeg overbevist om.

Denne runden har vi utsatt min permisjon. Mor går i ulønnet permisjon i 6 uker etter sin permisjon, slik at hun rekker å bli litt større og mer moden for lengre tid uten henne. På den måten kan min permisjon rekke til over sommerferien, slik at lillingen rekker å bli over året gammelt før hun må starte i barnehagen.

Ulønnet permisjon gjør og at selv om mor er plaget med store smerter i bekkenet etter den dramatiske fødselen, så har hun ikke krav på sykepenger.

Dette gir selvfølgelig økonomiske ulemper. Ulemper mange ikke har mulighet til å komme seg igjennom. Men vær så snill å ta tilbake den forrige permisjonsordningen. Den var ikke perfekt, men bedre. Og selvfølgelig kan far i de tilfellene det lar seg gjøre, ha mer permisjon likevel. Voksne folk kan faktisk bli enige om fordeling av fellestiden.

Barnet.. Det får dessverre ikke medvirket så mye på dagens ordning ihvertfall. For at barnet skal få medbestemmelse her, så må de leses og tolkes av de som kjenner det best. La hver enkelt familie selv få bestemme over tiden tilgjengelig til permisjon!

torsdag 13. februar 2020

Et stort ønske om respekt fra den gode assistenten

Hei. Jeg er den som alltid kommer på jobb. Om jeg har litt feber eller vondt i en arm spiller ingen rolle. Jeg er der fordi jeg vet at det er viktig.. at nettopp jeg er der. Profesjonell omsorg hører jeg at de sier jeg skal utøve. Omsorg og kjærlighet sier nå jeg. For vet du hva? Etter å ha jobbet i barnehage i 10 år nå, så er det ikke akkurat på grunn av lønna. Hardt arbeid er det også. Jeg er her fordi jeg bryr meg.. jeg bryr meg om hver og en av barna jeg yter omsorg for. Jeg er oppriktig glad i dem alle sammen. Det er min motivasjon for å komme på jobb.. hver dag.

Om ikke jeg var dyktig, så ville ikke pedagogene heller vært det. Fordi de er helt avhengige av meg. Ikke bare for å gjennomføre aktivitetene de planlegger, men også fordi de er avhengige av at vi greier å skape et felles barnesyn. Og de er veldig avhengige av at jeg mestrer stress og litt kaotiske tilstander når de går på ledermøter etc. For hvor ofte står ikke jeg og mine medassistenter med det enorme ansvaret det innebærer å skape både trygghet og trivsel for de små? Mens dere planlegger.

Jeg forstår at dere må planlegge.. det handler ikke om det. Etter så mange års erfaring så har jeg faktisk oppfattet betydningen av dette. Men jeg setter umåtelig stor pris på om jeg får komme med innspill til aktiviteter.. med innspill til endringer i rutiner. For erfaring skal man ikke undervurdere. Jeg kan nemlig mye. Har du spurt meg om hva mine sterke og svake sider er? For jeg har mange av begge deler.. og alle trenger vi å få gjøre det vi er gode på. På den måten og KUN på den måten så kan vi sammen skape den gode barnehage.


Om du respekterer meg så vil jeg respektere deg. Vær trygg på det. Jeg vet at du som pedagogisk leder er min nærmeste leder. Men du? vær en leder og ikke en sjef. Ikke vær den som utelukkende delegerer oppgaver mens du selv alltid står å ser på. Vær den som drar lasset først.. og jeg vil bli inspirert. Inspirert til å følge etter. Jeg mener.. hva vil det gi meg om jeg får alle oppgaver tredd over hodet på meg? Hvilken motivasjon gir det til å bidra aktivt og med min fulle energi? Demokratisk kommunikasjon med barn er en veldig bra ting.. da må vi vel også få til dette blant oss voksne?

Jeg går sikkert 20 kilometer i løpet av dagen. Jeg sjekker bleier, ordner kjøkkenet, henger opp våte klær, smører mat, ordner tursekker. Men vet du hva.. det beste jeg også liker med jobben min, det er å være sammen med barna. Jeg gråter nesten sammen med de når de gråter.. jeg ler med hele kroppen min når de ler. Jeg føler en mestringsfølelse for hver gang noen av barna mestrer noe nytt.

Jeg har kanskje ikke den samme kompetansen som du når det gjelder å vite på hvilken måte barna utvikler seg gjennom hver enkelt ting som gjøres. Men det betyr ikke at jeg ikke kan gjennomføre gode ting allikevel. Om du ser at jeg sitter på gulvet med et barn mens vi leser i ei bok, kan ikke du da gi meg litt ros for det jeg gjør? Eller om jeg synger for et barn mens jeg kler på det i garderoben. Forklar meg gjerne hva som er bra med akkurat det jeg gjør nå.  Å vite dette vil jo gi meg motivasjon til å gjøre det atter en gang. Del din kunnskap og jeg vil dele min erfaring med deg. Det er ikke bare barn som trenger konkret ros, det gjelder oss alle mennesker. Både deg og meg. Å vite nøyaktig hva man gjør som er bra. 

Gode relasjoner mellom oss voksne er viktige for å skape ro og ikke minst god stemning blant barna også. Vi er et lite samfunn.. et samfunn som er basert på at de voksne brikkene fungerer. Det er alltid der man må starte før man kan jobbe med utfordringer i barnegruppen. Trivsel er nemlig en annen nøkkelfaktor for å jobbe i barnehage for min del. Trivsel får jeg om du hører mitt store ønske, og den gode assistenten vil du da få se enda mer av. 

onsdag 12. februar 2020

Hele barnet, det å være menneske!

Stortingsmeldingen ”Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen”, er noe som har støtt mot et fjell av kritikk. Og det er vel ikke helt ubegrunnet. Den inneholder mange av de faktorene som jeg har fryktet, selv om det neppe er bevisst. Barnehagen må ikke tilnærme seg skolen i en slik grad. For barnas del!

Begrepet ”omsorg” har allerede etter min mening alt for liten plass i rammeplanen. For at barna skal bli skoleklare, så må hele barnet være klar. Og da holder det ikke bare å jobbe med språk, matematikk og begynnende lese og skrivekunnskaper i form av lek med bokstaver.

Og for all del, jeg har ikke noe i mot å kartlegge barn der det er sannsynlig at det er snakk om et barn med utfordringer være seg språklig eller sosialt. Men en massekartlegging med progresjons planer opp og ned i mente? Helst ikke.

Hva vil dette kreve? Jo det vil kreve mer enn hva vi har ressurser til. Man vil gjerne si at kun en av tre ansatte i barnehagen er barnehagelærere. Og de som er barnehagelærere vil med dette måtte bruke enda mer tid til planlegging, eller i dette tilfellet: evaluering. Mer tid borte fra barna.


Man bygger et hjem ut i fra de forutsetningene man måtte ha. I didaktisk planlegging så er det noe som heter menneskelige forutsetninger og praktiske forutsetninger. Man bygger på de styrkene man har. Vi har mange dyktige mennesker som jobber i barnehage, la oss bygge videre på dette. Det som er her og nå.

Jeg vil lære barna å forstå sine egne følelser. Jeg vil lære dem om empati og sympati. Jeg vil lære dem å bli selvstendige under påkledning og måltider. Jeg vil lære dem å ta vare på hverandre, der de ser betydningen av å være sammen i ei harmonisk gruppe. Jeg vil også stimulere språk samt ha skoleforberedende aktiviteter med førskolebarna. Men først og fremst så vil jeg lære barna om de tingene som de er interesserte i.

Jeg tror barn allerede i barnehagealderen utvikler en stor del av sin personlighet og de videreutvikler interesser. Dette er basert på deres egen motivasjon, der de oppmuntres av de voksne til å holde på med sitt interessefelt. Med enda mer struktur på ”opplæringen” i barnehage, så frykter jeg en følelse av å være en del av en fabrikk. Det er ikke en god følelse det. La barna få bruke barnehagetiden til å lære seg selv å kjenne og hvilke interesser de har. Kun slik vil de være skoleklare.

torsdag 23. januar 2020

En desperat gråt i søvn

10 måneder stor, men faktisk veldig liten på denne jord. Kryper rundt av sted, det er så mye jeg vil se. Magen min er bedre nå. Jeg pleide gråte hver eneste dag på samme tid. Det var så tungt å ikke kunne fortelle mamma og pappa hva som plagde meg.

Verden er så uendelig stor. Jeg er så sliten når jeg har vært på treff med andre babyer. Jeg er så sliten når vi har hadd besøk eller vært på besøk. Jeg blir så sliten når alt er helt nytt av det jeg ser. Og det jeg lukter og hører. Men det går bra nå.

Det går bra, for nå er alt som normalt igjen. De faste tingene. Tingene som vi gjør som jeg kjenner igjen. Ingenting gjør meg tryggere enn det. Var godt med litt melk fra mamma, det hjelper alltid. Mot sult, tørst og det som jeg synes er litt skummelt. Så fint å kunne vende ryggen til resten av verden litt og bare være inntil verdens tryggeste og mest kjente kropp.

Mamma tørket bort tårene på kinnene mine, før hun kilte meg på magen. Da var jeg igjen klar for å leke litt på gulvet. Hurra!! Jeg ser pappa her nede. Som vil leke med meg. Jeg spreller med armer og ben. Pappa tar hendene foran øynene sine, tar de bort igjen og sier "borte bø". Det er så gøy.

Jeg smiler når pappa smiler. Pappa ler når jeg ler. Det er slik vi møtes. Der er slik jeg alltid vet at han ser meg. Det er slik jeg holder meg trygg. Jeg får nesten alltid respons.

Mat og drikke mens vi ser på hverandre ved bordet. Vi kommuniserer. Jeg skjønner hva dette er. Jo dette er noe vi alltid starter kvelden med. Jeg skjønner veldig godt hvorfor de tar meg med på badet etterpå. Hurra, det er kveldsstell. Jeg er så trøtt og sliten nå. Men det går bra. Jeg vet dette er siste etappe. Så jeg både ler og gråter litt om hverandre. For jeg må gråte litt også bare for å vise at jeg er trøtt i dag og på denne tiden. Jeg kommuniserer med mamma og pappa slik. De har alltid forstått dette.


Mamma tar meg med i senga. Alle legger seg nå. Det er så fint. Jeg trenger egentlig ikke melk fra mamma for å sovne lengre. Men jeg liker å få litt nå allikevel. Litt trygghet. Litt døsighet. Så trygt. Jeg hører lyder fra stua. Pappa rydder. Jeg kjenner igjen lyden. Trygg lyd. Nærhet fra mamma.. En lang dag. Jeg er tr.. Zzzz. Drømmene mine er fylt med dagens opplevelser. Hodet mitt utvikles veldig mye mens jeg nå sover.

Neste dag var nesten helt lik den forrige. Men jeg liker det. Jeg liker gjentakende ting. Jeg liker at rutinene på kvelden er de samme. Jeg kan jo ikke klokken. Jeg vet på denne måten nøyaktig hva som er neste steg.

Mamma tar meg med til senga vår. Det er en ny ting ved siden av senga? Hmm. Studerer denne litt. Mamma putter meg opp i den. Jeg skjønner ikke helt? Åja, vi leker. Mamma sier "borte bø", og jeg ler. Men noe er annerledes. Mamma gir meg melk, men jeg merker at hjertet hennes dunker raskere.

Hun sier noe til meg mens hun har meg på fanget. Skjønner litt, men ikke helt. Så legger hun meg tilbake der jeg lå å lekte. Leke mer? Men.. Mamma går. Hun er borte. Jeg ser henne ikke mer. Jeg er helt alene. Jeg er så redd. Hjertet mitt hopper. Hva skjer?

Jeg kan ikke noe om tid. Jeg gråter og gråter. Jeg klarer snart ikke mer. Tårene dekker øynene helt.. Pyjamasen er våt. Hvorfor vil ikke mamma ha meg mer sammen med henne. Det blir helt svart. Jeg er så sint, lei meg og såret på en og samme gang.

Der!! Der kommer mamma. Hun sier noe mens tar meg på fanget. Hun smiler til meg. Hun tørker tårene mine. Jeg begynner å puste roligere. Mamma, det var så skummelt sier jeg med øynene mine til henne. Nå skal det bli godt å..

Men legger du meg tilbake igjen på den utrygge plassen? Jeg får helt panikk og tar tak i alt jeg få tak i for å komme meg opp raskt nok til å stoppe dette. Men mamma er borte. Jeg starter ikke med rolig gråt nå. Jeg fortsetter der jeg var før mamma kom tilbake. Jeg gråter i en orkan av negative følelser. Jeg er så redd. Så stresset. Så alene og forlatt.

Mamma kommer tilbake. Men hun sitter bare der. Ingen respons. Ingen smil. Hun bare sitter der. Hvorfor? Jeg er bare mer redd nå. Alt er annerledes. Jeg ligger helt utslitt. Jeg greier ikke gråte. Bare hikste. Jeg sovner nesten.. sovner i utrygghet i mitt lille bristede hjerte.

Plutselig kjenner jeg armene rundt meg. Mammas armer. Hun klarte ikke mer. Klarte ikke se og høre meg slik, sa hun. Jeg kjenner kroppsvarmen. Jeg kjenner mammas puls. Jeg kjenner kroppen min mot senga jeg er vant med. Jeg er tilbake. Takk mamma. Takk for at det i morgen er som normalt igjen når jeg skal sove. Og takk for at det heller ikke i kveld endte i en desperat gråt i søvn.

onsdag 22. januar 2020

Drastisk er ikke fantastisk?

Verden går stadig raskere. Også for meg som er to år. Jeg begynte i barnehagen i fjor, og da hadde jeg noe som kaltes for tilvenning. Det gikk egentlig veldig fint det. Jeg gråt selvsagt i starten da mamma eller pappa etterlot meg og gikk. Men det var bare min måte å si i fra på. At dette var nytt. At dette var litt skummelt i starten. Men jeg ble raskt trygg, og årsaken til dette var omsorgen jeg fikk, og menneskene jeg fikk denne omsorgen fra. For menneskene, de var nemlig de samme.

Hver eneste dag så fikk jeg hjelp til påkledningen av Anne, Synnøve og Henrik. Når de ikke var der, så var det enten Andreas eller Birgitte som var der istedenfor. Ikke hvem som helst altså. Og det er viktig for meg.

Jeg elsker å male, tegne, synge, danse og le. Jeg elsker å kjenne at jeg stadig lærer flere ord. Selv om jeg ikke greier si så veldig mange av disse enda, og spesielt ikke i setninger. Så forstår jeg. Så uendelig mye. Jeg elsker også å dra på turer. Men du? Jeg elsker disse fordi jeg føler meg trygg. Denne tryggheten er det ingen automatikk i. At jeg var trygg i fjor betyr ikke at jeg er trygg nå. Det er ikke en knapp som aktiveres og som forblir slik helt frem til jeg begynner på skolen. Det er litt lett å glemme meg nå. Nå som det begynner så mange nye barn i barnehagen. Men ha meg i minnet!


For at jeg skal trives når jeg holder på med de aktivitetene som jeg har nevnt, så er det en veldig viktig forutsetning: at jeg er trygg. Ikke bare for å trives, men også for å lære. Trygghet må du først skape for meg gjennom faste, gode rammer. Eller rutiner om du vil. Jeg elsker at du er fleksibel og jeg elsker å oppleve nye ting. Men disse må foregå utenfor de faste rammene mine, ikke innenfor. Gi meg gjerne så mange nye og spennende aktiviteter du bare vil. Så lenge de ikke går utover mine faste, trygge rammer. Så lenge de ikke skaper stress for meg.

Hverdags aktiviteter. Jeg bruker ikke dette ordet, men jeg vet godt hva bleieskift, hviling, garderobe og måltid betyr. Disse skjer hver dag, og disse er viktige for meg. Så hvorfor måtte dere endre på dette? Hvorfor? Jeg skulle så gjerne ha protestert med ord om jeg kunne. Men jeg har ikke ordforrådet som behøves til det. Jeg protesterer derfor gjennom gråt. Jeg protesterer gjennom å trekke meg unna deg. Og jeg protesterer nok en gang gjennom å gråte samtidig som jeg tviholder meg til mamma eller pappa når de leverer meg.

Jeg var vant med at frokosten ble servert inne på avdelingen min, ikke på fellesrommet. De voksne trivdes jo også. Hva skjedde? Jeg var jo vant til å gå ut klokken ti etterpå. Nei, jeg kan ikke klokken. Men tro meg, jeg har ei innebygd klokke som tar til seg rutiner og tidspunkt som en svamp tar til seg vann. Har du sett meg urolig og ventende på mine foreldre klokken halv fire ganske ofte? Jo, jeg vet at de henter meg på denne tiden. Hver dag omtrent. Så klokken ti er jeg rastløs. Jeg dunker på døra og jeg kaster litt leker utover gulvet. Det kan kanskje virke uforklarlig. Jeg bare protesterer litt mot endringen jeg.

Jeg var vant med å synge sammen med alle de andre barna før jeg gikk ut. Ikke når jeg nesten akkurat har stått opp. Langt utpå dagen. Jeg er litt forvirret. Tar litt tid det også. Å lære denne forandringen å kjenne. Å lure den inn i rytmen min. Den innebygde sådan. Små ting tenker du? Da har du ikke hørt dette enda. Jeg var vant med at de voksne sang for meg i det de la meg i vogna mi etter lunsj. For de visste at jeg trengte det. For å finne roen.

De glemte visst å fortelle dette til dere nye som er her. De glemte visst også å si at favorittsangen min er ”Se min kjole”. Som de pleide å synge nesten hver eneste samling. Og titt og stadig også mens jeg skiftet bæsje bleien. De visste at jeg ikke syntes det var så morsomt å ligge så lenge i ro som dette kunne ta. Så jeg er urolig nå. Vil opp fra stellebordet. For du er stille. Jeg liker ikke det. Bryr meg ikke om at det blir skittent rundt meg og at du ikke er ferdig. For ferdig, det er jeg.
Vi pleide å sitte ved mindre bord under lunsjen. Tre av disse for å være nøyaktig. 1,2,3. Det var stille og rolig, mange av oss trengte dette. Endret allikevel. Til et bord. Et stort bord. Hvorfor? Føles som om jeg er kommet til en helt ny plass. Desto mindre jeg er, desto større og kraftigere føles en liten endring.

Jeg ser stadig Anne og Henrik ute. Sammen med barna på en annen avdeling. Synnøve er visst ikke her mer. Birgitte som pleide å være her når noen var borte, er også der. Der ute sammen med de andre barna. Jeg vil til henne, men hun kan ikke nå. Skulle ønske bare en av de som var her før, kunne komme tilbake. Tilbake til meg. Hvorfor endre på så mange ting? Alle tingene jeg har nevnt fungerte kanskje ikke perfekt. Men det ble jo aldri gitt tid til å få det til å sette seg heller. For deg. For meg så var dette allerede innebygd i kroppen min.

Disse viktige rutinene mine. Kanskje måtte noe endres. Kanskje var det slik at de voksne må bytte på hvor de jobber. Men måtte alle det? De var jo årsaken til akkurat min trygghet. Kanskje ville bare en av dem ha vært nok til å bringe min hverdag videre tilnærmet slik den var. Om de fikk lov av den nye sjefen på avdelinga. Jeg synes egentlig han burde ha tilpasset seg oss og ikke omvendt. For jeg har vært gjennom min tilvenning jeg. Urettferdig at må gjøre den på nytt. Endringer som er drastiske er slett ikke fantastiske, det synes nå jeg.

lørdag 18. januar 2020

Selvstendig og følelsesladet

Ta meg i hånden.. ta meg med inn i livets lære. Jeg vil så gjerne mestre alt selv. Men du? Det kan jeg faktisk ikke før du har gått mange stier sammen med meg.. hver sti fører til en eng av selvstendighet. Enger som alle er fylt med en glede som nesten bringer frem tårer av lykke. Tårer, smil og latter som alle er symboler på at jeg er et barn som er i harmoni med den verden og det samfunnet jeg lever i. Jeg kan!

Jeg kan bringe frem både smil, latter og rørte ansikter hos dere voksne også. Dere som tar meg med på de vakre stiene av selvstendighet. For er det ikke både rørende og fantastisk når du opplever at jeg mestrer ting som du har lært meg? Dere har i flere år gjennomført gode og trygge samlingsstunder for meg og de andre barna.. men du? Etter å ha vært deltaker i flere år nå, så har jeg faktisk studert deg. Studert deg og hva du gjør så godt, at nå kan faktisk jeg lede samlingsstunden. Tror du meg ikke? Bare prøv da vel. Jeg og de andre barna kan bytte på denne oppgaven. Vi elsker det. Det gir en enorm følelse av å bety noe.

Vi barn lærer mye av dere voksne. Men det vi ofte lærer aller mest av, det er av hverandre. Å se og høre et barn på min egen alder fortelle om reglene for turtaking, det er sterke saker. Gode saker. Mat.. nå må dere voksne ordne lunsj. Eller må dere? Kanskje ikke alene i hvertfall. Hva med å spørre om noen av oss barna har lyst til å gjøre dette? Ikke tving meg.. det blir bare helt feil. Men spør om jeg har lyst. Følelsen av å hjelpe til gir en utrolig stolthet. Jeg kan til og med stå som kantineansvarlig der jeg hjelper et og et barn i køen. "Hva vil du ha på?" "Vil du ha melk eller vann"? Jeg kan!

Hvorfor ville jeg ha noe som helst ønske om å hjelpe til ved andre anledninger? Om jeg ikke får lov nå. Selvstendighet.. mestre ting selv. Selvstendighet handler også om å forstå seg selv. Gjennom å forstå seg selv, så kan man også lettere lære seg å forstå andre. Hvordan ble du så omsorgsfull i nærheten av de minste barna? De som behøver både bleie og en lun og god vogn å sove i. Jo, du er nok veldig snill av natur. Men samtidig er dette noe som er kommet av erfaringer. Du har vært så mye med 1-2 åringer at du forstår deres behov. Du vet betydningen av å være veldig forsiktig. Hvordan sku jeg gjøre det uten samme erfaring? Av og til er det faktisk vanskelig å bremse farten på sykkelen rundt de minste, eller skjønne at jeg må vente ekstra lenge på min tur ved sklia.

Vent nå litt.. hva om jeg fikk lov til å kle på de minste skoene sine om jeg har lyst? Hva om jeg kunne få lov til å dele ut smokken deres når de skal sove.. vinke en "god natt, drøm søtt". Å se de minste barnas behov, vil hjelpe meg å forstå dem. Jeg blir straks mer varsom rundt dem. For det kan du nemlig være sikker på, jeg ønsker bare å være god. Denne følelsen blir hos meg. Den er med i danningen av mitt selvbilde og min selvfølelse. Om de andre voksne hadde fått deg til å føle deg som slem hele dagen lang.. hva hadde du etterhvert tenkt om deg selv?

Følelser.. så mange spekter av følelser. Et register nesten større enn noen regnbue. Følelser er nesten litt magiske, bare at de er reelle. De er faktisk så reellle at det kan kalles normalt å ha dem? Alle sammen, positive som negative. De positive lærer jeg meg raskt å forstå. Jo du skjønner, det er veldig lett for de voksne rundt meg å akseptere at jeg er glad. Jeg ler.. smiler. Noe som igjen fører til at de ler og smiler.

Sint skal man ikke være.. ikke trist heller. Dette må man ikke vise. Jeg kan ikke bli sint, for da blir de voksne sure på meg. Jeg kan ikke være så trist at jeg gråter, for da synes de andre barna at jeg er liten. Det vil si, jeg trodde at det var slik. Men så skjedde det noe.. de voksne begynte å jobbe med følelser. Reelle følelser, og vi forstod disse så lett da eksemplene var oss selv. Virkelige barn.. virkelige mennesker.. med virkelige følelser. Da vi allerede er mestere på kroppsspråk, så er stien til forståelsen av våre og andres følelser kort.


Oi, det er ikke galt å være sint? Det er reaksjonene mine der jeg dyttet andre barn som var feil.. og når jeg veltet bøtta deres med sand. Vanskelig å vite, da jeg ikke visste hvordan jeg kunne reagere. Takk for at du viste meg alternativer. Det er faktisk ikke så dumt å vandre unna situasjonen.. til en plass der jeg kan hyle ut i sinne for å få roen tilbake. Takk for at du tillater meg å gjøre det. For det å være sint kan jeg ikke noe for.

Trist.. takk for at du deler dine egne erfaringer. Foran hele barnegruppa. At du forteller om egne opplevelser og følelser. At du tør å gjøre det. Det er så mye lettere å slippe denne følelsen løs nå. Jeg trenger ikke lengre å alltid gjemme meg unna for å slippe ut noen tårer uten å samtidig bli pinlig berørt. Jeg kan sitte på et fang.. de andre barna kan se det. Men de vet alle sammen nå at det er helt normalt å være trist. Man er ikke liten av den grunn. Til og med voksne har jo denne følelsen.

Det er lettere å forstå de andre rundt meg nå.. hva de føler. Er jo ikke slik at jeg er ond selv om jeg har kranglet med et annet barn. Vi har bare ikke forstått hverandre så godt som det vi gjør nå. Men du? litt krangling vil det nok alltid være, men den er kraftig redusert. Og har du gått stien med oss ved tidligere konflikter, så er det noe meget spesielt ved dette. Vi blir stadig flinkere til å løse disse.. verbalt. Men for å komme dit, så må du la oss få prøve å løse disse på egenhånd med deg som observatør. Lær deg å se når du straks skal gripe inn, og når det er bra å vente. Jeg er ganske stor.. ganske så selvstendig!