torsdag 13. februar 2020

Et stort ønske om respekt fra den gode assistenten

Hei. Jeg er den som alltid kommer på jobb. Om jeg har litt feber eller vondt i en arm spiller ingen rolle. Jeg er der fordi jeg vet at det er viktig.. at nettopp jeg er der. Profesjonell omsorg hører jeg at de sier jeg skal utøve. Omsorg og kjærlighet sier nå jeg. For vet du hva? Etter å ha jobbet i barnehage i 10 år nå, så er det ikke akkurat på grunn av lønna. Hardt arbeid er det også. Jeg er her fordi jeg bryr meg.. jeg bryr meg om hver og en av barna jeg yter omsorg for. Jeg er oppriktig glad i dem alle sammen. Det er min motivasjon for å komme på jobb.. hver dag.

Om ikke jeg var dyktig, så ville ikke pedagogene heller vært det. Fordi de er helt avhengige av meg. Ikke bare for å gjennomføre aktivitetene de planlegger, men også fordi de er avhengige av at vi greier å skape et felles barnesyn. Og de er veldig avhengige av at jeg mestrer stress og litt kaotiske tilstander når de går på ledermøter etc. For hvor ofte står ikke jeg og mine medassistenter med det enorme ansvaret det innebærer å skape både trygghet og trivsel for de små? Mens dere planlegger.

Jeg forstår at dere må planlegge.. det handler ikke om det. Etter så mange års erfaring så har jeg faktisk oppfattet betydningen av dette. Men jeg setter umåtelig stor pris på om jeg får komme med innspill til aktiviteter.. med innspill til endringer i rutiner. For erfaring skal man ikke undervurdere. Jeg kan nemlig mye. Har du spurt meg om hva mine sterke og svake sider er? For jeg har mange av begge deler.. og alle trenger vi å få gjøre det vi er gode på. På den måten og KUN på den måten så kan vi sammen skape den gode barnehage.


Om du respekterer meg så vil jeg respektere deg. Vær trygg på det. Jeg vet at du som pedagogisk leder er min nærmeste leder. Men du? vær en leder og ikke en sjef. Ikke vær den som utelukkende delegerer oppgaver mens du selv alltid står å ser på. Vær den som drar lasset først.. og jeg vil bli inspirert. Inspirert til å følge etter. Jeg mener.. hva vil det gi meg om jeg får alle oppgaver tredd over hodet på meg? Hvilken motivasjon gir det til å bidra aktivt og med min fulle energi? Demokratisk kommunikasjon med barn er en veldig bra ting.. da må vi vel også få til dette blant oss voksne?

Jeg går sikkert 20 kilometer i løpet av dagen. Jeg sjekker bleier, ordner kjøkkenet, henger opp våte klær, smører mat, ordner tursekker. Men vet du hva.. det beste jeg også liker med jobben min, det er å være sammen med barna. Jeg gråter nesten sammen med de når de gråter.. jeg ler med hele kroppen min når de ler. Jeg føler en mestringsfølelse for hver gang noen av barna mestrer noe nytt.

Jeg har kanskje ikke den samme kompetansen som du når det gjelder å vite på hvilken måte barna utvikler seg gjennom hver enkelt ting som gjøres. Men det betyr ikke at jeg ikke kan gjennomføre gode ting allikevel. Om du ser at jeg sitter på gulvet med et barn mens vi leser i ei bok, kan ikke du da gi meg litt ros for det jeg gjør? Eller om jeg synger for et barn mens jeg kler på det i garderoben. Forklar meg gjerne hva som er bra med akkurat det jeg gjør nå.  Å vite dette vil jo gi meg motivasjon til å gjøre det atter en gang. Del din kunnskap og jeg vil dele min erfaring med deg. Det er ikke bare barn som trenger konkret ros, det gjelder oss alle mennesker. Både deg og meg. Å vite nøyaktig hva man gjør som er bra. 

Gode relasjoner mellom oss voksne er viktige for å skape ro og ikke minst god stemning blant barna også. Vi er et lite samfunn.. et samfunn som er basert på at de voksne brikkene fungerer. Det er alltid der man må starte før man kan jobbe med utfordringer i barnegruppen. Trivsel er nemlig en annen nøkkelfaktor for å jobbe i barnehage for min del. Trivsel får jeg om du hører mitt store ønske, og den gode assistenten vil du da få se enda mer av. 

onsdag 12. februar 2020

Hele barnet, det å være menneske!

Stortingsmeldingen ”Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen”, er noe som har støtt mot et fjell av kritikk. Og det er vel ikke helt ubegrunnet. Den inneholder mange av de faktorene som jeg har fryktet, selv om det neppe er bevisst. Barnehagen må ikke tilnærme seg skolen i en slik grad. For barnas del!

Begrepet ”omsorg” har allerede etter min mening alt for liten plass i rammeplanen. For at barna skal bli skoleklare, så må hele barnet være klar. Og da holder det ikke bare å jobbe med språk, matematikk og begynnende lese og skrivekunnskaper i form av lek med bokstaver.

Og for all del, jeg har ikke noe i mot å kartlegge barn der det er sannsynlig at det er snakk om et barn med utfordringer være seg språklig eller sosialt. Men en massekartlegging med progresjons planer opp og ned i mente? Helst ikke.

Hva vil dette kreve? Jo det vil kreve mer enn hva vi har ressurser til. Man vil gjerne si at kun en av tre ansatte i barnehagen er barnehagelærere. Og de som er barnehagelærere vil med dette måtte bruke enda mer tid til planlegging, eller i dette tilfellet: evaluering. Mer tid borte fra barna.


Man bygger et hjem ut i fra de forutsetningene man måtte ha. I didaktisk planlegging så er det noe som heter menneskelige forutsetninger og praktiske forutsetninger. Man bygger på de styrkene man har. Vi har mange dyktige mennesker som jobber i barnehage, la oss bygge videre på dette. Det som er her og nå.

Jeg vil lære barna å forstå sine egne følelser. Jeg vil lære dem om empati og sympati. Jeg vil lære dem å bli selvstendige under påkledning og måltider. Jeg vil lære dem å ta vare på hverandre, der de ser betydningen av å være sammen i ei harmonisk gruppe. Jeg vil også stimulere språk samt ha skoleforberedende aktiviteter med førskolebarna. Men først og fremst så vil jeg lære barna om de tingene som de er interesserte i.

Jeg tror barn allerede i barnehagealderen utvikler en stor del av sin personlighet og de videreutvikler interesser. Dette er basert på deres egen motivasjon, der de oppmuntres av de voksne til å holde på med sitt interessefelt. Med enda mer struktur på ”opplæringen” i barnehage, så frykter jeg en følelse av å være en del av en fabrikk. Det er ikke en god følelse det. La barna få bruke barnehagetiden til å lære seg selv å kjenne og hvilke interesser de har. Kun slik vil de være skoleklare.

torsdag 23. januar 2020

En desperat gråt i søvn

10 måneder stor, men faktisk veldig liten på denne jord. Kryper rundt av sted, det er så mye jeg vil se. Magen min er bedre nå. Jeg pleide gråte hver eneste dag på samme tid. Det var så tungt å ikke kunne fortelle mamma og pappa hva som plagde meg.

Verden er så uendelig stor. Jeg er så sliten når jeg har vært på treff med andre babyer. Jeg er så sliten når vi har hadd besøk eller vært på besøk. Jeg blir så sliten når alt er helt nytt av det jeg ser. Og det jeg lukter og hører. Men det går bra nå.

Det går bra, for nå er alt som normalt igjen. De faste tingene. Tingene som vi gjør som jeg kjenner igjen. Ingenting gjør meg tryggere enn det. Var godt med litt melk fra mamma, det hjelper alltid. Mot sult, tørst og det som jeg synes er litt skummelt. Så fint å kunne vende ryggen til resten av verden litt og bare være inntil verdens tryggeste og mest kjente kropp.

Mamma tørket bort tårene på kinnene mine, før hun kilte meg på magen. Da var jeg igjen klar for å leke litt på gulvet. Hurra!! Jeg ser pappa her nede. Som vil leke med meg. Jeg spreller med armer og ben. Pappa tar hendene foran øynene sine, tar de bort igjen og sier "borte bø". Det er så gøy.

Jeg smiler når pappa smiler. Pappa ler når jeg ler. Det er slik vi møtes. Der er slik jeg alltid vet at han ser meg. Det er slik jeg holder meg trygg. Jeg får nesten alltid respons.

Mat og drikke mens vi ser på hverandre ved bordet. Vi kommuniserer. Jeg skjønner hva dette er. Jo dette er noe vi alltid starter kvelden med. Jeg skjønner veldig godt hvorfor de tar meg med på badet etterpå. Hurra, det er kveldsstell. Jeg er så trøtt og sliten nå. Men det går bra. Jeg vet dette er siste etappe. Så jeg både ler og gråter litt om hverandre. For jeg må gråte litt også bare for å vise at jeg er trøtt i dag og på denne tiden. Jeg kommuniserer med mamma og pappa slik. De har alltid forstått dette.


Mamma tar meg med i senga. Alle legger seg nå. Det er så fint. Jeg trenger egentlig ikke melk fra mamma for å sovne lengre. Men jeg liker å få litt nå allikevel. Litt trygghet. Litt døsighet. Så trygt. Jeg hører lyder fra stua. Pappa rydder. Jeg kjenner igjen lyden. Trygg lyd. Nærhet fra mamma.. En lang dag. Jeg er tr.. Zzzz. Drømmene mine er fylt med dagens opplevelser. Hodet mitt utvikles veldig mye mens jeg nå sover.

Neste dag var nesten helt lik den forrige. Men jeg liker det. Jeg liker gjentakende ting. Jeg liker at rutinene på kvelden er de samme. Jeg kan jo ikke klokken. Jeg vet på denne måten nøyaktig hva som er neste steg.

Mamma tar meg med til senga vår. Det er en ny ting ved siden av senga? Hmm. Studerer denne litt. Mamma putter meg opp i den. Jeg skjønner ikke helt? Åja, vi leker. Mamma sier "borte bø", og jeg ler. Men noe er annerledes. Mamma gir meg melk, men jeg merker at hjertet hennes dunker raskere.

Hun sier noe til meg mens hun har meg på fanget. Skjønner litt, men ikke helt. Så legger hun meg tilbake der jeg lå å lekte. Leke mer? Men.. Mamma går. Hun er borte. Jeg ser henne ikke mer. Jeg er helt alene. Jeg er så redd. Hjertet mitt hopper. Hva skjer?

Jeg kan ikke noe om tid. Jeg gråter og gråter. Jeg klarer snart ikke mer. Tårene dekker øynene helt.. Pyjamasen er våt. Hvorfor vil ikke mamma ha meg mer sammen med henne. Det blir helt svart. Jeg er så sint, lei meg og såret på en og samme gang.

Der!! Der kommer mamma. Hun sier noe mens tar meg på fanget. Hun smiler til meg. Hun tørker tårene mine. Jeg begynner å puste roligere. Mamma, det var så skummelt sier jeg med øynene mine til henne. Nå skal det bli godt å..

Men legger du meg tilbake igjen på den utrygge plassen? Jeg får helt panikk og tar tak i alt jeg få tak i for å komme meg opp raskt nok til å stoppe dette. Men mamma er borte. Jeg starter ikke med rolig gråt nå. Jeg fortsetter der jeg var før mamma kom tilbake. Jeg gråter i en orkan av negative følelser. Jeg er så redd. Så stresset. Så alene og forlatt.

Mamma kommer tilbake. Men hun sitter bare der. Ingen respons. Ingen smil. Hun bare sitter der. Hvorfor? Jeg er bare mer redd nå. Alt er annerledes. Jeg ligger helt utslitt. Jeg greier ikke gråte. Bare hikste. Jeg sovner nesten.. sovner i utrygghet i mitt lille bristede hjerte.

Plutselig kjenner jeg armene rundt meg. Mammas armer. Hun klarte ikke mer. Klarte ikke se og høre meg slik, sa hun. Jeg kjenner kroppsvarmen. Jeg kjenner mammas puls. Jeg kjenner kroppen min mot senga jeg er vant med. Jeg er tilbake. Takk mamma. Takk for at det i morgen er som normalt igjen når jeg skal sove. Og takk for at det heller ikke i kveld endte i en desperat gråt i søvn.

onsdag 22. januar 2020

Drastisk er ikke fantastisk?

Verden går stadig raskere. Også for meg som er to år. Jeg begynte i barnehagen i fjor, og da hadde jeg noe som kaltes for tilvenning. Det gikk egentlig veldig fint det. Jeg gråt selvsagt i starten da mamma eller pappa etterlot meg og gikk. Men det var bare min måte å si i fra på. At dette var nytt. At dette var litt skummelt i starten. Men jeg ble raskt trygg, og årsaken til dette var omsorgen jeg fikk, og menneskene jeg fikk denne omsorgen fra. For menneskene, de var nemlig de samme.

Hver eneste dag så fikk jeg hjelp til påkledningen av Anne, Synnøve og Henrik. Når de ikke var der, så var det enten Andreas eller Birgitte som var der istedenfor. Ikke hvem som helst altså. Og det er viktig for meg.

Jeg elsker å male, tegne, synge, danse og le. Jeg elsker å kjenne at jeg stadig lærer flere ord. Selv om jeg ikke greier si så veldig mange av disse enda, og spesielt ikke i setninger. Så forstår jeg. Så uendelig mye. Jeg elsker også å dra på turer. Men du? Jeg elsker disse fordi jeg føler meg trygg. Denne tryggheten er det ingen automatikk i. At jeg var trygg i fjor betyr ikke at jeg er trygg nå. Det er ikke en knapp som aktiveres og som forblir slik helt frem til jeg begynner på skolen. Det er litt lett å glemme meg nå. Nå som det begynner så mange nye barn i barnehagen. Men ha meg i minnet!


For at jeg skal trives når jeg holder på med de aktivitetene som jeg har nevnt, så er det en veldig viktig forutsetning: at jeg er trygg. Ikke bare for å trives, men også for å lære. Trygghet må du først skape for meg gjennom faste, gode rammer. Eller rutiner om du vil. Jeg elsker at du er fleksibel og jeg elsker å oppleve nye ting. Men disse må foregå utenfor de faste rammene mine, ikke innenfor. Gi meg gjerne så mange nye og spennende aktiviteter du bare vil. Så lenge de ikke går utover mine faste, trygge rammer. Så lenge de ikke skaper stress for meg.

Hverdags aktiviteter. Jeg bruker ikke dette ordet, men jeg vet godt hva bleieskift, hviling, garderobe og måltid betyr. Disse skjer hver dag, og disse er viktige for meg. Så hvorfor måtte dere endre på dette? Hvorfor? Jeg skulle så gjerne ha protestert med ord om jeg kunne. Men jeg har ikke ordforrådet som behøves til det. Jeg protesterer derfor gjennom gråt. Jeg protesterer gjennom å trekke meg unna deg. Og jeg protesterer nok en gang gjennom å gråte samtidig som jeg tviholder meg til mamma eller pappa når de leverer meg.

Jeg var vant med at frokosten ble servert inne på avdelingen min, ikke på fellesrommet. De voksne trivdes jo også. Hva skjedde? Jeg var jo vant til å gå ut klokken ti etterpå. Nei, jeg kan ikke klokken. Men tro meg, jeg har ei innebygd klokke som tar til seg rutiner og tidspunkt som en svamp tar til seg vann. Har du sett meg urolig og ventende på mine foreldre klokken halv fire ganske ofte? Jo, jeg vet at de henter meg på denne tiden. Hver dag omtrent. Så klokken ti er jeg rastløs. Jeg dunker på døra og jeg kaster litt leker utover gulvet. Det kan kanskje virke uforklarlig. Jeg bare protesterer litt mot endringen jeg.

Jeg var vant med å synge sammen med alle de andre barna før jeg gikk ut. Ikke når jeg nesten akkurat har stått opp. Langt utpå dagen. Jeg er litt forvirret. Tar litt tid det også. Å lære denne forandringen å kjenne. Å lure den inn i rytmen min. Den innebygde sådan. Små ting tenker du? Da har du ikke hørt dette enda. Jeg var vant med at de voksne sang for meg i det de la meg i vogna mi etter lunsj. For de visste at jeg trengte det. For å finne roen.

De glemte visst å fortelle dette til dere nye som er her. De glemte visst også å si at favorittsangen min er ”Se min kjole”. Som de pleide å synge nesten hver eneste samling. Og titt og stadig også mens jeg skiftet bæsje bleien. De visste at jeg ikke syntes det var så morsomt å ligge så lenge i ro som dette kunne ta. Så jeg er urolig nå. Vil opp fra stellebordet. For du er stille. Jeg liker ikke det. Bryr meg ikke om at det blir skittent rundt meg og at du ikke er ferdig. For ferdig, det er jeg.
Vi pleide å sitte ved mindre bord under lunsjen. Tre av disse for å være nøyaktig. 1,2,3. Det var stille og rolig, mange av oss trengte dette. Endret allikevel. Til et bord. Et stort bord. Hvorfor? Føles som om jeg er kommet til en helt ny plass. Desto mindre jeg er, desto større og kraftigere føles en liten endring.

Jeg ser stadig Anne og Henrik ute. Sammen med barna på en annen avdeling. Synnøve er visst ikke her mer. Birgitte som pleide å være her når noen var borte, er også der. Der ute sammen med de andre barna. Jeg vil til henne, men hun kan ikke nå. Skulle ønske bare en av de som var her før, kunne komme tilbake. Tilbake til meg. Hvorfor endre på så mange ting? Alle tingene jeg har nevnt fungerte kanskje ikke perfekt. Men det ble jo aldri gitt tid til å få det til å sette seg heller. For deg. For meg så var dette allerede innebygd i kroppen min.

Disse viktige rutinene mine. Kanskje måtte noe endres. Kanskje var det slik at de voksne må bytte på hvor de jobber. Men måtte alle det? De var jo årsaken til akkurat min trygghet. Kanskje ville bare en av dem ha vært nok til å bringe min hverdag videre tilnærmet slik den var. Om de fikk lov av den nye sjefen på avdelinga. Jeg synes egentlig han burde ha tilpasset seg oss og ikke omvendt. For jeg har vært gjennom min tilvenning jeg. Urettferdig at må gjøre den på nytt. Endringer som er drastiske er slett ikke fantastiske, det synes nå jeg.

lørdag 18. januar 2020

Selvstendig og følelsesladet

Ta meg i hånden.. ta meg med inn i livets lære. Jeg vil så gjerne mestre alt selv. Men du? Det kan jeg faktisk ikke før du har gått mange stier sammen med meg.. hver sti fører til en eng av selvstendighet. Enger som alle er fylt med en glede som nesten bringer frem tårer av lykke. Tårer, smil og latter som alle er symboler på at jeg er et barn som er i harmoni med den verden og det samfunnet jeg lever i. Jeg kan!

Jeg kan bringe frem både smil, latter og rørte ansikter hos dere voksne også. Dere som tar meg med på de vakre stiene av selvstendighet. For er det ikke både rørende og fantastisk når du opplever at jeg mestrer ting som du har lært meg? Dere har i flere år gjennomført gode og trygge samlingsstunder for meg og de andre barna.. men du? Etter å ha vært deltaker i flere år nå, så har jeg faktisk studert deg. Studert deg og hva du gjør så godt, at nå kan faktisk jeg lede samlingsstunden. Tror du meg ikke? Bare prøv da vel. Jeg og de andre barna kan bytte på denne oppgaven. Vi elsker det. Det gir en enorm følelse av å bety noe.

Vi barn lærer mye av dere voksne. Men det vi ofte lærer aller mest av, det er av hverandre. Å se og høre et barn på min egen alder fortelle om reglene for turtaking, det er sterke saker. Gode saker. Mat.. nå må dere voksne ordne lunsj. Eller må dere? Kanskje ikke alene i hvertfall. Hva med å spørre om noen av oss barna har lyst til å gjøre dette? Ikke tving meg.. det blir bare helt feil. Men spør om jeg har lyst. Følelsen av å hjelpe til gir en utrolig stolthet. Jeg kan til og med stå som kantineansvarlig der jeg hjelper et og et barn i køen. "Hva vil du ha på?" "Vil du ha melk eller vann"? Jeg kan!

Hvorfor ville jeg ha noe som helst ønske om å hjelpe til ved andre anledninger? Om jeg ikke får lov nå. Selvstendighet.. mestre ting selv. Selvstendighet handler også om å forstå seg selv. Gjennom å forstå seg selv, så kan man også lettere lære seg å forstå andre. Hvordan ble du så omsorgsfull i nærheten av de minste barna? De som behøver både bleie og en lun og god vogn å sove i. Jo, du er nok veldig snill av natur. Men samtidig er dette noe som er kommet av erfaringer. Du har vært så mye med 1-2 åringer at du forstår deres behov. Du vet betydningen av å være veldig forsiktig. Hvordan sku jeg gjøre det uten samme erfaring? Av og til er det faktisk vanskelig å bremse farten på sykkelen rundt de minste, eller skjønne at jeg må vente ekstra lenge på min tur ved sklia.

Vent nå litt.. hva om jeg fikk lov til å kle på de minste skoene sine om jeg har lyst? Hva om jeg kunne få lov til å dele ut smokken deres når de skal sove.. vinke en "god natt, drøm søtt". Å se de minste barnas behov, vil hjelpe meg å forstå dem. Jeg blir straks mer varsom rundt dem. For det kan du nemlig være sikker på, jeg ønsker bare å være god. Denne følelsen blir hos meg. Den er med i danningen av mitt selvbilde og min selvfølelse. Om de andre voksne hadde fått deg til å føle deg som slem hele dagen lang.. hva hadde du etterhvert tenkt om deg selv?

Følelser.. så mange spekter av følelser. Et register nesten større enn noen regnbue. Følelser er nesten litt magiske, bare at de er reelle. De er faktisk så reellle at det kan kalles normalt å ha dem? Alle sammen, positive som negative. De positive lærer jeg meg raskt å forstå. Jo du skjønner, det er veldig lett for de voksne rundt meg å akseptere at jeg er glad. Jeg ler.. smiler. Noe som igjen fører til at de ler og smiler.

Sint skal man ikke være.. ikke trist heller. Dette må man ikke vise. Jeg kan ikke bli sint, for da blir de voksne sure på meg. Jeg kan ikke være så trist at jeg gråter, for da synes de andre barna at jeg er liten. Det vil si, jeg trodde at det var slik. Men så skjedde det noe.. de voksne begynte å jobbe med følelser. Reelle følelser, og vi forstod disse så lett da eksemplene var oss selv. Virkelige barn.. virkelige mennesker.. med virkelige følelser. Da vi allerede er mestere på kroppsspråk, så er stien til forståelsen av våre og andres følelser kort.


Oi, det er ikke galt å være sint? Det er reaksjonene mine der jeg dyttet andre barn som var feil.. og når jeg veltet bøtta deres med sand. Vanskelig å vite, da jeg ikke visste hvordan jeg kunne reagere. Takk for at du viste meg alternativer. Det er faktisk ikke så dumt å vandre unna situasjonen.. til en plass der jeg kan hyle ut i sinne for å få roen tilbake. Takk for at du tillater meg å gjøre det. For det å være sint kan jeg ikke noe for.

Trist.. takk for at du deler dine egne erfaringer. Foran hele barnegruppa. At du forteller om egne opplevelser og følelser. At du tør å gjøre det. Det er så mye lettere å slippe denne følelsen løs nå. Jeg trenger ikke lengre å alltid gjemme meg unna for å slippe ut noen tårer uten å samtidig bli pinlig berørt. Jeg kan sitte på et fang.. de andre barna kan se det. Men de vet alle sammen nå at det er helt normalt å være trist. Man er ikke liten av den grunn. Til og med voksne har jo denne følelsen.

Det er lettere å forstå de andre rundt meg nå.. hva de føler. Er jo ikke slik at jeg er ond selv om jeg har kranglet med et annet barn. Vi har bare ikke forstått hverandre så godt som det vi gjør nå. Men du? litt krangling vil det nok alltid være, men den er kraftig redusert. Og har du gått stien med oss ved tidligere konflikter, så er det noe meget spesielt ved dette. Vi blir stadig flinkere til å løse disse.. verbalt. Men for å komme dit, så må du la oss få prøve å løse disse på egenhånd med deg som observatør. Lær deg å se når du straks skal gripe inn, og når det er bra å vente. Jeg er ganske stor.. ganske så selvstendig!

torsdag 16. januar 2020

Hundre spørsmål fra en undrende fireåring!

Hei. Jeg er fire år nå. Jeg er ikke både liten og stor, nå er jeg kun stor. Jeg er vant med storbarnsavdelinga jeg går på, og alle ser på meg som stor. Men vær så snill, ikke forvent det samme av meg som du gjør av førskolebarna. For det er det lett å gjøre. For jeg har nemlig hundre spørsmål før jeg kommer dit.

Hundre spørsmål krever hundre svar. Det er det tungt å svare på, men kan du gjøre det allikevel? Min nysgjerrighet og iver etter å finne svar er avhengig av nettopp dette. "Tja" og "vet ikke" er ikke svar jeg finner tilfredsstillende. Det er lett å si at jeg maser.. men jeg vil jo bare vite. Du kan vel ikke forvente at jeg skal sitte stille mens du lærer meg det du synes er viktig, samtidig som du ikke orker å engasjere deg når jeg stiller spørsmål? Det fungerer ikke slik.. ikke for meg!

Jeg elsker å tøyse og tulle. Og jeg elsker at du tøyser og tuller. Du som er der sammen med meg.. den voksne, som jeg så gjerne vil ha med i leken i blant. Hvor ofte hører du ikke meg si "nå tuller du?" eller at jeg ler mens jeg sier at nå er det jeg som tuller? Tøysete bilder.. tøysete ord.. tøysete ting som skjer. Det er det jeg liker aller mest. Fantasien min er nemlig der nå, samtidig som jeg skjønner mye av virkeligheten. Det er derfor så gøy når man vet at noe er unormaltog rart.

"Ikke tøys med spisebordet" er det lett å ta seg i at man sier til meg. Både hjemme og i barnehagen. Men det er en indrestyrt trang jeg har. Jeg er også så verbal nå.. har så mange ord og setninger. Ikke minst nye ord. Nye ord som jeg har lært meg er så gøy å bruke.

Rollelek.. min lidenskap.. min grunn til å være med lekekamerater. Jeg knyter nemlig nære vennskapsbånd i denne alderen, og rolleleken bedriver vi mye. Har du lagt merke til at vi fireåringer er litt spesielle akkurat der? at vi leker veldig mye med hverandre nå.

Vi er morsomme vi. Vi kan nemlig leke i sandkassa i det ene øyeblikket før vi tre sekunder senere befinner oss i et lite bortgjemt hjørne der ingen kan se oss. Vi hopper ikke fra en lek til en annen fordi vi er rastløse eller fordi vi ikke greier å holde på med noe over en lengre periode. Vi gjør det fordi vi hele tiden får nye ideer under leken. Rolleleken husker du? I det ene øyeblikket fylte vi nemlig sand i lastebiler som sku fraktes til en butikk for salg. Men butikk ja.. her fikk en venn av meg en ide. Vi kunne jo finne blader å selge også? Så derfor er vi nå forflyttet oss.. til et hjørne langt unna. Ikke rydd opp lekene våre i mellomtiden. Vi er ikke ferdige i sandkassa selv om det ser slik ut. Vi kommer tilbake.

Hvorfor er himmelen blå? hvorfor er gresset grønt? hvorfor er noen trær større enn andre? dette er bare tre av hundre spørsmål. Jeg kan sette deg helt ut av spill skjønner du.. gjøre deg svar skyldig med vanskelige ting. Men gjør ditt beste er du snill. Eller gi meg svarene når du har funnet ut av dem. De du kan selvsagt. Turer med meg tar lang tid. Jeg bryr meg svært lite om å gå fra A til B og så tilbake igjen. Jeg vil finne ting. Steiner, kongler, tang og skjell. Jeg samler på alt jeg. Og alt har en betydning. For meg.


Du kunne fjernet alle lekene på uteområdet og jeg ville fortsatt funnet på noe å gjøre. En stein, litt jord og kanskje til og med en liten mark eller bille.. jeg er plutselig i min egen verden. Allikevel en inkluderende verden.. for alle de som vil være med å leke det samme som meg. Jeg er likevel i en alder der det ikke alltid er så lett å ta hensyn til andres ønsker i leken.. men samtidig i en alder der jeg forstår det. Om du lærer meg det. Når du finner tid foruten mine hundre spørsmål.

Hensyn til andre.. å forstå andre. Å forstå hva de føler. Dette er noe jeg nå er moden for å lære litt om. Ikke minst å forstå hva jeg selv føler. Hva som gjør meg så trist at jeg vil krype opp på ditt fang ved en sjelden anledning. Og hva som gjør meg så glad at jeg ikke klarer å sitte stille.. eller å vente. Jeg er fulladet av følelser som jeg må lære meg å forstå. Jeg er nå i en alder hvor jeg definerer meg selv. Svarer du på mine hundre spørsmål, så er jeg på god vei til å forstå!  

lørdag 11. januar 2020

Jeg vil være der for deg

Jeg vil være der for deg når du som knapt ett år gammel i barnehagen begynner. Mennesker er forskjellige, og det gjelder også deg og dine foreldre hvor vi alle har forskjellige lynner. Du er enten vugget eller trillet i søvn, eller du er vant med å finne roen selv. Stillferdig med en smokk eller bamse mens du drømmer om livets elv. Du er enten ammet eller har fått morsmelkerstatning, men er uansett i god forfatning.

Du er litt utrygg eller på de fleste veldig trygg. Uansett så skal du vite at jeg støtter din rygg. Sammen med dine foreldre skal vi finne en løsning som for akkurat deg er bra. Et samarbeid er alfa og omega for at du i barnehagen skal være glad. Vi skulle selvsagt på jobb vært flere, så der har politikerne en jobb å gjøre. Alle fra Erna Solberg til Jonas Gahr Støre.

Jeg vil være der når du er to år gammel og på småbarnsavdelinga er størst. Du er mer selvstendig i dine bevegelser og du er begynt å bruke din røst. Kanskje ikke slik at du enda kan synge, men på samlinga du sammen med oss melodier kan nynne.

Rutiner du fikk fra starten av, sitter fortsatt godt inne. Dette er for at du den dag i dag roen skal finne. Da du var ett år så skiftet vi bleie mens vi "borte bø" lekte, der du så lykkelig på stellebordet lå. Den dag i dag har du behov for akkurat det samme, rutiner som også gjelder her og nå.

Når du ankommer barnehagen, vil jeg deg i din høyde møte. Kanskje vil du ikke at mamma og pappa skal dra, så jeg må gi av meg selv og synge "klappe, klappe søte". Mange vil kanskje synes det er litt flaut og rart. Men vi som daglig omgås med små barn, vi synes det er riktig så smart. Å være engasjert akkurat her og nå. Det er det eneste som fungerer om vi deg trygg skal få. For er du ei trygg så lærer ikke og utvikler deg slik som du skal. og det vet vi, derfor er det å gjøre jobben vår riktig, et svært viktig kall.


Du er tre år nå, og skal til storavdelinga flytte. Nå er det viktig at vi til de som har jobbet med deg på småbarnsavdelinga vil lytte. Slik at overgangen for deg blir enkelt og lett. Ja vi må innad i barnehagen og med dine foreldre samarbeide tett. Man blir ikke automatisk helt selvstendig over en liten sommer. Så det er viktig at vi sammen med deg tar ting steg for steg, etterhvert som de kommer. Bruker du enda bleier og sover lur, eller slutten på dette straks på tur? Uansett skal jeg være der for deg og behovene dine, det er kun slik du blir trygg her også og finner en varme som deg vil tine.

Når du er tre år, så vil du så gjerne gjøre ting ferdig. Du "skal bare..". Og det er viktig at du får lov til dette. Om din lykke og utvikling fremdeles skal vare. For ting trenger ikke å være så travelt, for vi rekker det vi skal i dag, selv om vi enkelte ting litt må utsette. Både å leke ute, ha samlingsstund og ikke minst spise oss gode og mette.

Det er viktigere med kvalitet enn kvantitet for din del. Det er det som gir deg utvikling og ro  din sjel. At de tingene som skjer er godt planlagt og gjennomført. Da maler du bilder som gjør enhver av oss rørt. "Se den fine båten jeg har malt", sier du stolt og fornøyd. Man ser den om man bare vil, så jeg sier at "ja, se der ligger den jo så flott fortøyd". Jeg vil være der for deg slik at du får den tiden du trenger. Slik at ingen stresser deg og sier "du må være ferdig nå, du får ikke male lenger".

Jeg vil være der for deg når du er fylt fire. Du har så mange spørsmål nå, at jeg av og til må flire. Ikke av deg, men med deg, for du er i en alder hvor du begynner å forstå humor. Og du er ofte så verbalt sterk, at jeg stadid er ute å "ror". Du stiller nemlig spørsmål jeg knapt kan svare på. "Hvorfor eksisterer vind, og hvorfor er den her akkurat nå"?

Er det noe som er viktig når jeg jobber med deg, så er det relasjonskompetanse. Ellers kan din utvikling og ønske om å lære rett og slett stanse. Du lærer ikke av fremmede, men av de du stoler på. Det er derfor jeg ønsker å være der for deg akkurat her og nå. Jeg er ikke her bare fordi dette er en jobb. Nei, når man jobber i barnehage er man ikke akkurat en snobb. Jeg er kanskje den du lærer av, både gjennom samtaler, samlinsgsstunder og aktiviteter. Men samtidig så er det etter en venn du leter. Og jeg er her for deg, også som det. Og sammen skal vi løse myseterier i verden, ja vent bare å se.

Fem år og "skolelei"?? jeg er definitivt her også for deg. Alfabetsangen og to pluss en kan vi gjerne prøve å lære. Men kun på gøy, ellers blir din sekk altfor tung å bære. Sekken, den som du skal ha med deg her fra barnehagen til skolen. La oss la den ligge litt oppe i reolen. Edderkopper, haier og fisker, disse vil du vite mer om. Det er noe du til meg så stille hvisker. Ja okei sier nå jeg. Jeg skal definitivt ikke være den som sier nei.

Det viktigste for deg er å få lære om det du ønsker også, hvis ikke så er interessen lav for å lære deg det vi voksne sier at du bær lære. Og da, ja da har vi en riktig så utrivelig atmosfære. Der vi forsøker å ha samlinsstund kun slik vi voksne vil ha det, med regnestykker og bokstaven A er for Ape. Mens du er så lei alt sammen, at du forstyrrer så mye du kan og viser at du enkelte sanger kan rape. Nei, jeg er der for deg førskolebarn, slik at ditt siste år også blir bra. Slik at når du begynner på skolen så er det med glede at du til barnehagen sier "ha det bra".