Lærer, se meg!

Klokken tikker ubønnhørlig mot 08.30. Står her i skolegården og venter på at første skoletime skal begynne. Kanskje blir jeg sett i dag? Forhåpentligvis for noe jeg er flink til. Noe jeg mestrer.. Men all pr er god pr. 

I gangen på vei inn til klasserommet så får jeg en dytt i ryggen. Jeg drev akkurat å scannet alt rundt meg. I vakt for alle inntrykk. Sansene på høykant.. jeg er jo en drittsekk, så alle vil jo "ta meg". Så det var nok med vilje ja! Jeg dytter tilbake. Hardt.. klassekameraten faller. "Se, Jonas dyttet Andreas", skriker jentene i klassen. Læreren hører såklart dette, og kommer løpende til. "Jonas!! Greier du ikke engang komme inn til første time før du lager trøbbel?".

Er det noe vits å i det hele tatt åpne munnen? Læreren så ikke. Læreren kan ikke se alt. Sku ønske noen så alt som skjedde. Også hva jeg tenkte sånn egentlig. Læreren er bare et menneske hun også. Hun er av og til lærer, men samtidig litt "mamma", vaktmester, politi og sykepleier også. Hvorfor er det ikke flere der som faktisk ser meg? 

"Du kan gå til helsesøster å prate litt", sier både læreren og foreldrene mine. Jeg føler meg annerledes nok allerede. Føler meg som en ond og fæl dritt. Og så skal jeg forsterke dette ved å gå til helsesøster, nei takk.

Er det ikke noen "vanlige" menneske jeg heller kan prate med nå? For å føle meg vanlig. Er det ikke noen som kan se akkurat meg for den jeg er og mine behov. Noen som ikke sykeliggjør meg mer enn hva jeg allerede føler meg.. må jeg alltid slå noen for å være verdig denne oppmerksomheten?

Neste friminutt så var det "på han igjen".. klassekameratene kjenner temperamentet mitt. Det er såååå gøy å irritere meg.. komme litt ekstra borti meg.. slenge litt med leppa mot meg. For da kommer det en reaksjon. Så utrolig gøy å se at jeg blir flyvende forbannet. Vil banke dem!!! Miljøterapeut Synne kommer stormende. Hun ser situasjonen. Hun ser foranledningen. Men viktigst, hun ser meg.

Var så nært å slå til noen. Føltes det som. "En følelse og en tanke er ikke en sannhet", sier Synne. Hun ser at jeg er lei meg. Jeg er så lei meg for at jeg ble så sint. Jeg er så lei meg for de stygge tankene jeg fikk. Jeg er så trygg på Synne. Hun får meg alltid til å føle meg bedre. Det er okay å bli sint. Det er okay å tenke fæle tanker. 

"Det kalles impulskontroll Jonas, og du har en glimrende impulskontroll". Det betyr visst at selv om jeg ønsker å banke en stein i hodet på en medelev, så betyr det at jeg likevel ikke gjør det. Til og med selv når jeg holder steinen i hånden. Knyttet og i luften.

Kanskje hjalp det å trene.. Kanskje hjalp det å ha en ball i gymtimene som jeg kunne klemme så hardt jeg klarte, når jeg ble sint og ville slå.

Jeg vet bare at jeg ikke har det så greit bestandig. Jeg ønsker å bli sett.. jeg ønsker å bety noe for noen. Jeg ønsker å bli forstått. 

Og jeg blir det av noen.. jeg blir det av deg! Takk for at du ser det gode i meg og ikke bare det "dumme" jeg gjør. Takk for at du hjelper meg å forstå meg selv og hvordan man kan regulere sine følelser. 

Gi oss flere ansatte nå!

Lina heter jeg. Gjemmer meg under bordet på avdelinga nå. Fikk mye oppmerksomhet da jeg kom, men nå er den borte. Lena er borte. Lyden av sandaler som treffer gulvet med stadig hyppigere frekvens. Lyden av andre barn som allerede er i lek. Stemmer som fyller rommet og lager ulike klanger helt inn i veggene. 

Lena måtte løpe å se til andre barn og foreldre som kommer. Hun var rolig da vi var færre barn, nå merker jeg derimot at hun er stresset. Stemmen er raskere og kroppen hennes beveger seg raskere. Hun er ikke sint, men jeg blir selv stresset over å se andre være det.

Jeg ser og hører så mye. Føler så mye. Er nettopp fylt fem år og er det de kaller for ekstra sensitiv. Forstår litt av det, men ikke alt. Selv om de voksne lærer meg mye om følelsene vi mennesker har.

Ekstra sensitiv i barnehagen er ikke så enkelt, sier de. De sier det med litt sørgmodige øyne og litt skjelvende stemme. Joda, disse signalene plukker jeg lett opp. De merker at jeg har vanskelig for å takle nye og uvante situasjoner. Av og til synes jeg til og med at det er vanskelig å takle kjente situasjoner også, det er nok at bare noe er utenom det vanlige.

Men de klarer ikke alltid å hjelpe meg slik at jeg føler meg helt trygg, og da ser jeg fortvilelsen deres på alle mulige kroppsspråk.

De må være på så mange plasser samtidig. Hvordan greier de det? Jeg blir sliten bare av å observere alt presset de føler på. De voksne her kjenner meg så godt og vet hva jeg trenger. Skulle bare ønske at en av dem kunne vært alene med meg enda lengre. Og enda oftere.

Det er ikke så lett for meg når den voksne jeg har funnet trygghet hos oss er nødt til å forlate meg en stund i garderoben om morgenen, selv om det er for å hjelpe andre. "Jeg kommer snart tilbake" er en setning som gjør like vondt for meg og Lena. Jeg ser det på henne. Og jeg kjenner det i kroppen min og på klumpen i halsen.

Det er ikke så enkelt når den voksne jeg sitter med, må løpe fra frokostbordet når jeg endelig var begynt å spise. Fordi Per har hatt et uhell på badet samtidig som Jonas blir levert og Anne har bitt Trygve.

Det er ikke så enkelt under samlingssunden etterpå når jeg endelig har funnet ro og trygghet til å synge med, før Andreas og Sara lager så mye støy at Lena må ta seg av bare dem en stund. Når de forstyrrer gruppa, mens jeg sitter alene fordi jeg ikke gjør det.

Av og til skulle jeg ønske at jeg turte å lage bråk, så jeg kunne få mer oppmerksomhet.

Det er ikke så enkelt for meg heller, når de voksne er slitne og frustrerte over ikke å strekke til. De er så ufattelig gode de voksne i barnehagen, de roper og skriker ikke til oss barna. Men jeg er veldig sensitiv. Jeg merker på hele stemningen når ting ikke er rolig og fint. Sensitiv som jeg er. Bankende hjerte og likevel en trang til å være stille for ikke å være i veien for noen.

Hei, jeg er Lena. Er nok en gang kommet hjem fra jobb, uten egentlig å ha forlatt den. For i hodet mitt raser det tanker og følelser angående utilstrekkelighet. For selv som erfaren pedagog, og til tross for at jeg jobber med en fantastisk fagarbeider og en glimrende assistent, så har vi ikke nok hender og ører til alle som trenger det.

For å være ærlig så kunne ikke jeg heller ha forstått hvor mye jobben i barnehagen består av, med mindre jeg hadde erfart det selv. Skulle ønske at politikerne hospiterte i barnehagen for å tilegne seg bare litt av denne erfaringen. Ikke bare en dag, men heller noen uker.

Hvordan skal man klare å kartlegge og utvikle barns språk, sosiale ferdigheter, grovmotorikk, finmotorikk, empati osv osv. Når dagene ofte er så hektiske med måltider, påkledning og andre gjøremål, som gjør at man knapt har tid til å puste når den ene hverdags eller overgangssituasjon er unnagjort? For vi strekker oss alt vi kan for å gi barna den tryggheten og omsorgen som de både bør og skal ha. 

Og vi strekker oss gjerne lengre enn hva vi er kapable til å gjøre. Grunnet vår kjærlighet til jobben og de involverte barn og foreldre. For vi må ikke glemme foreldrene som vi har i oppgave å trygge. Og ikke minst veilede ved behov. Og disse behovene må vi ofte dekke samtidig som vi sitter på en dårlig samvittighet fordi vi må forlate avdelinga. Kjære politiker, skal det virkelig være sånn?

18 barn og 3 personale. Regnestykket høres ikke så ille ut på et papir. Regnestykket høres ikke så ille ut når alt flyter og ikke noe uforutsett hender. Den tiden på dagen hvor alle er ute og det er ganske så greit å holde oversikten. Her er det litt mer rom for å kunne observere barna. Hvordan de leker. Hvor de ligger de an i løypa språkmessig. Hvilke relasjoner finnes det barna i mellom, er det f.eks mobbing noen steder? Får håpe at det ikke dukker opp et eller annet man må ta skriftlig nå, for da er det nesten så man må bruke lunsjpausen til det.

Men virkeligheten ligger ikke på et papir. Ser man bak tallene, så er de utrolig urimelige. Hvorfor? Fordi småbarnspedagogikken og pedagogikken i barnehagen dreier seg utrolig mye om å bygge relasjoner der man jobber, samtaler og leker med alle barna en til en. Og det må gjøres ofte og mye for å tilfredsstille krav, forventninger og de stadig nye ansvarsoppgaver som flettes inn i rammeplanen. En plan vi både verdsetter og opprettholder så godt vi kan. Fordi alt som står der er viktig. Vi har bare ikke nok personell, så enkelt er det. Det holder kun til gruppenivå og ikke på individnivå.

Det går ikke engang an å forestille seg utfordringene i forhold til å kunne se alle barna. Slik de skal bli sett. De fleste foreldre ser det, og støtter oss. Nå burde politikerne gjøre det samme. 

Er faktisk helt uvirkelige og urimelige krav som stilles når dagene blåser som verst. I barnehagen skal pedagogikken og arbeidsoppgavene være slik at man kan bruke tid på hvert enkelt barn og hver enkelt forelder. Igjen: mer personell. Ferdig snakket angående det!

Ser man bak tallene og alle gjøremål, så har man som oftest kun mulighet, tid og ressurser til alt som er primært. Måltider, stell, av og påkledning samt å gjøre alt man kan for å sikre at barna ikke på noen måte kan skade seg. I tillegg skal man trygge barna. Så det som da føles urimelig er når vi gjør alt dette samtidig som vi er lovpålagte å gjøre så mye mer.

Og missforstå meg ikke, vi elsker å planlegge og gjennomføre aktiviteter. Vi liker godt å ha lengre samtaler med foreldre angående deres barn, samt å gi foreldreveiledning. Vi liker å observere og kartlegge barns utvikling. Vi liker å hjelpe barn som er utagerende. Bare synd at det av og til skjer på bekostning av de mer stille barna. Dette er et regnestykke som ikke går opp, da alle barn er like viktige. Og alt personell er viktig. Så vi trenger flere av både pedagoger, fagarbeidere og dyktige assistenter.

Og dette er ikke et hjertesukk angående hvilke arbeidsoppgaver man har. Jeg har ingenting i mot å vaske bord og stoler. Jeg har ingenting i mot å skrive det jeg må skrive, enten det er angående barn, avviksmeldinger eller annet i HMS kategorien. Så lenge jeg følte meg trygg på at barna hadde nok personell å støtte seg til samtidig. Og dette er heller ikke en tale der jeg sier opp jobben min. For jeg brenner for den og barna. Så lille, sensitive Lina skal ha nettopp meg, og andre som oppriktig bryr oss om hennes utvikling, trygghet og trivsel.

Så jeg fortsatte jobben til tross for ressursene og vilkårene man ble gitt. Men politiker, hva med den dagen når det ikke finnes nok av de som gjør det? Som 

Fortsetter i jobben uansett. Og når det ikke lengre går å rekruttere nok nye inn i yrket? For den dagen vil komme! Jeg har ihvertfall fått nok!

Et bristende hjerte gir vondt i magen

Jeg blir av og til blek. Slapp i kropp og sinn mens jeg tusler bort til deg. Kanskje opp på fanget. Dette kan skje mens vi er ute på tur, men kan like godt skje mens vi sitter inne blant lekene på gulvet i barnehagen. "Jeg har vondt i magen" sier jeg, mens øynene mine er rettet delvis mot deg og delvis mot bakken. Her håper jeg at du er en våken voksen. Våken fordi dette kan dreie seg om så mangt. Det kan faktisk være at jeg er syk, og det trenger ikke være noe grusomt som har skjedd. Men sannsynligheten for at dette dreier seg om sårede følelser eller vonde tanker er stor, og dette er det viktig at du forsøker å finne ut av.

Har mine foreldre gått fra hverandre? Har jeg mistet en bestemor nylig? Leker jeg veldig mye alene, og viser tegn på ensomhet? Har noen som stod meg nær flyttet, slik at jeg ikke kan se de like ofte? Det kan være mange grunner. Og selv om noen av de nevnte tingene har skjedd, så trenger det ikke å være det som plager meg. Så det viktigste er at du er her for meg.. akkurat nå. Og prater med meg. Prøv å sett ord på tingene for meg.

Som voksen så vet du at sårede følelser og vonde tanker gir utslag fysisk i kroppen din. Men du.. dette skjer faktisk med oss barna også. Det kan være rart å tenke på, men slik er det. Du som voksen har lært deg å tolke og forstå de fysiske signalene i kroppen i forhold til dette.. men det har ikke jeg. Det er derfor så uendelig viktig at nettopp du tar deg tiden til å lære meg å forstå disse signalene. Slik at jeg kan bearbeide dem på riktig måte. Det vil være medisin for min vonde mage. Jeg vil forstå meg selv og hvordan jeg reagerer på ulike ting.

Jeg har satt meg på fanget ditt.. i det du møter meg med omsorg og et mykt tonefall, så triller en liten og glinsende tåre ned på mitt kinn. Jeg trengte akkurat dette.. tåren vil være bra. Tåren vil være et symbol.. et symbol på at dette dreier seg om tanker og følelser. Nå er det viktig at du finner ut hva som plager meg. For uten å vite årsak, så kan du heller ikke reparere.

                                                                     Foto: Istockphoto

Savn er en snodig ting. Det setter seg like mye i kroppen som i sinnet. Jeg blir helt skjelven av det.. fortvilet. Og du.. dreier det seg om en bortgang av noen som stod meg nær, så er det meget stor sannsynlighet for at jeg også er veldig forvirret. Grublende.. undrende.. dette skjer alle mennesker når de møter på noe nytt. Vi barn er mennesker, og sjansen for at vi møter på ting for første gang mens vi er barn.. er stor.

Men i forhold til både dette og nesten alle andre ting i livet mitt som gir meg vonde tanker og følelser, så er det et spørsmål som alltid dukker opp hos meg og alle andre barn: Er det min skyld? Jeg kjenner ofte på denne skyldfølelsen. En følelse som setter seg i kroppen og gir meg vondt i magen. Kan du være en som forteller meg at det ikke er min skyld? Det er så viktig.. et lindrende plaster for alle typer smerter jeg måtte ha inne i meg akkurat nå. For om jeg skulle være lei meg nå pga noens bortgang eller fordi noen som står meg nær er flyttet.. og det ikke finnes noen tanker hos deg som voksen at skyldfølelse kan være involvert i noe som er så ukontrollerbart.. så er det faktisk veldig, veldig ofte det som er tilfelle.

Dårlig samvittighet.. en snikende følelse som setter seg i kropp og sinn. I noen tilfeller kan det faktisk hende at jeg har gjort noe galt. Og har dårlig samvittighet for det, uten å skjønne selv at det er det som skjer med meg. Kanskje angrer jeg på noe jeg har gjort, og nå har jeg vondt i magen og vil sitte på ditt fang. Om du finner ut at det er det som er problemet, hjelp meg likevel. Hjelp meg med å finne en løsning på problemet.. lær meg hvordan jeg kan reparere skaden. Kanskje angrer jeg fordi jeg sa til ei annen jente at hun ikke fikk være vennen min mer. Kanskje angrer jeg fordi jeg klipte i stykker tegningen til en av guttene på avdelingen. Og jeg angrer slik.. for jeg så i ettertid at han gråt. Da gjorde det vondt.. for meg også. Ta meg med inn i en reparerende situasjon med den det gjelder.. lær meg å sette ord på det jeg skal si, slik at det ordner seg.

Skyldfølelse.. dårlig samvittighet.. disse er følelser som er vanskelige for meg å sette ord på. Enda vanskeligere er de for meg å forstå. At det fysiske ubehaget jeg kjenner på, er nettopp dette. Lær meg å forstå disse følelsene når du oppdager at jeg har dem. På den måten kan jeg gjenkjenne dem.. og jeg har da verktøyene jeg trenger for å klare med dem på egenhånd. Og du.. nå har jeg ikke lengre vondt i magen!

En bitteliten skrøne fra en femåring

Fem år er jeg nå. Tiden har gått så fort sier dere alle sammen. Men ikke for meg, jeg synes årene jeg har levd har vært veldig lange. Å vente på en jul til en annen er mye lengre enn et år, synes nå jeg. Som femåring så sitter jeg ofte med en følelse av at tiden står stille. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker å skrøne.. fortelle historier som er så fulle av fantasi, at de kunne ikke vært helt sanne uansett hvor mye man ønsket det.

Jeg elsker dialoger.. eller vent nå litt, jeg elsker å være den som prater. Jeg vil være den som forteller om mine opplevelser, både de sanne og de som er skrøner. Jeg er veldig selvopptatt, men ingenting er mer normalt enn det når man er fem år. For har dere vært de voksne som jeg trengte rundt meg tidligere, så er jeg i tillegg fylt med utrolig mye empati og sympati. Jeg tar det å være størst i barnehagen på alvor.. du vil se at jeg aldri dytter de minste barna. Tvert i mot så tar jeg dem på fanget hvor jeg trøster de om de har behov for det.

Hjelpsom.. det er meg det. Om du tillater det! Jeg kan hjelpe til med så mye, bare du gir meg en og en oppgave. La meg få lov til å lede samlingsstunden av og til. La meg få lov til å hjelpe til med måltider, og da som kjøkkensjef. Jeg elsker titler skjønner du. Det å være noe.. det å ha betydning! Og for å ha en betydning, så må jeg få lov til å gjøre noe betydningsfullt. Og om jeg ikke får lov til å hjelpe med de oppgavene som jeg har så lyst til.. hvordan tror du det skal bli når du ber meg om å gjøre andre oppgaver i samme kategori når jeg blir eldre? Om min lyst tidligere ble avfeid.

Så ikke nekt meg å delta på slike oppgaver om jeg ønsker det. Det gir meg i tillegg en følelse av mestring som har store ringvirkninger. Skole er neste steg for meg.. jeg er så klar! Jeg klarer ikke vente. Er nok derfor tiden står stille så ofte.

Men du? vi femåringer er veldig forskjellige. Hva vi mestrer, og hvor godt vi mestrer de ulike tingene. Du MÅ derfor kjenne meg, for å vite hva akkurat jeg behøver. Ikke hopp over steg jeg ikke har tatt enda. Gi meg og de andre aktiviteter og oppgaver som er tilpasset vårt nivå. For jeg kan nesten lese jeg, men det er det mange som er langt unna å kunne. Så ofte som det er mulig, bør du derfor sette deg ned med oss.. en til en. Ikke sett lista så høyt at noen faller i fra og får negative mestringsopplevelser allerede i barnehagen. Det er enda mye verdi i å være i barnehagen for meg. Les høyt for meg og de andre.. mye! Det øker vår interesse for høytlesning. Gjør eventyrenes verden spennende.. ha dukketeater, flanellografer og ikke minst: ha skuespill av de voksne for oss barna. Tør å by på deg selv, for det øker min interesse. Og du? hvorfor ikke la meg få lov til å fremføre eventyrene? både med flanellograf, dukker og ikke minst at vi har skuespillet for dere.. det er gøy det. Å samarbeide om. Å kunne samarbeide er en nøkkel som det er viktig for meg å ta med videre inn i skolens verden. Sammen med ordet selvstendighet, så burde samarbeid vært skrevet med gullskrift. 

                                                     (Foto: Istockphoto)

Fem år. Så utrolig stor.. men kanskje er det noe med det å være størst som gjør at jeg aldri får lyst til å føle meg liten? Hvis jeg har falt ute på sykkelen og ønsker et fang å sitte på, da vil jeg ikke at de andre barna skal se på meg. Jeg vil ha de bort. For jeg blir fort flau.. liker ikke alltid å vise denne typen følelser. Kanskje vi skal prate litt i samlingsstunden om hvor naturlig disse er? disse følelsene som er der og som alltid vil være en del av oss. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for meg også.. å få felle de tårene som jeg har behov for. Å få den trøsten jeg behøver istedet for å måtte stenge noe inne. For det er ikke jeg som har skapt forestillingen om at man ikke kan gråte når man er fem år.. men forestillingen om dette gjør at jeg føler meg mindre enn det jeg er. Om jeg gråter.

Jeg har absolutt ikke kastet sand ut av sandkassa. Jeg vil påstå det motsatte av det du sier, helt til det finnes bevis så klokkeklare at selv ikke en verdensmester som meg klarer å bortforklare det. For jeg liker IKKE å innrømme hva jeg har gjort.. om det er noe som jeg vet var galt. Lær meg forskjellen på å lyve og det å skrøne i forhold til morsomme historier som jeg forteller. En forskjell som er viktig for meg å forstå.

Du vet at frosker også kan være lilla ikke sant? De kan bli tre meter høye i Afrika, og disse kan hoppe opp å treffe et fly som er i lufta. Du må gjerne si meg i mot.. men en ting skal du vite: jeg innrømmer ikke at jeg tar feil. Jeg lyver ikke heller. Uansett hvor mange motargumenter du har, så har jeg noen å komme tilbake med. Og den aller beste er selvsagt: "jeg har sett det selv". Den er en sikker vinner som du ikke kan argumentere i mot.

Jeg er verdens beste i de tingene jeg mestrer. Og hvorfor ikke om jeg faktisk mestrer noe fullt ut? Tenk om dere som voksne hadde den selvtilliten og selvfølelsen som jeg ofte har. Da er det uante muligheter for hva dere hadde mestret. Kraften ligger nemlig i troen på det. Jeg er verdens beste sommerfugl jeger. Og som ikke det var nok, så er jeg også verdens beste "melkefyller i glasset". Ikke hørt om det? ikke mitt problem, for jeg er nemlig det. Jeg lyver ikke, jeg skrøner kanskje bare litt. For du? en skrøne kan nemlig være litt sann også.

Er det bedre nå enn det var før?

Når jeg nå setter meg ned foran tastaturet og skriver denne kronikken, så vil jeg påpeke en viktig ting: Dette er mine tanker og meninger, og ikke noen fasit. Men, jeg har en mistanke om at jeg nå kanskje setter ord på noe som mange tenker, uten at de kanskje sier det. Kanskje kjenner også du deg igjen i det jeg nå skal skrive noe om?

Mye har endret seg frem til i dag, fra da forrige generasjon med foreldre fikk barn. Jeg vil trekke frem de punktene som jeg selv ser tydelig. Den største forskjellen våger jeg meg frem til å si er hvordan vi legger våre barn i dag. Vi bruker tid. Veeeeeeldig mye tid. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å gi barna trygghet. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å skape en nær relasjon mellom oss og barna. Og vi har lest om forskning som viser til at barn kan bli mørkeredde og utvikle angst om de gråter seg i søvn.

Ferber metoden tror jeg var mye mer benyttet tidligere, og da kanskje særlig ubevisst. Men dette ble gjort i god tro, så jeg forstår det. Det store stikkordet her er belysning. Vi har tilgang til så langt mer av informasjon i dag enn tidligere. Vi har også enklere for å rådføre oss med flere enn kun våre aller nærmeste, via alle slags forum på internett og sosiale medier.

Vi er nok i dag langt bedre på å anerkjenne barna. Vi anerkjenner gråten til barna på en annen måte og vi anerkjenner de mer for hvem de er og ikke for hva de gjør. Vi leker mer sammen med barna i dag enn hva forrige generasjon gjorde, fremfor å kun holde tilsyn med barna.

Dette er en kronikk der jeg nå skal skryte over alt det gode vi gjør i dag, mens dagens besteforeldre hadde ikke peiling? Jeg skjønner at dette så langt kan tolkes slik. Men det stemmer ikke. For det første så mener jeg at dagens besteforeldre gjorde en kjempejobb utfra at de selvsagt gjorde slik samfunnet den gang forventet og tilrådet. For det andre så skjærer jeg ikke aller under en kam. Og for det tredje så er min ærlige mening at ikke alt er bedre i dag når det gjelder barneoppdragelse. Dette er derimot en kronikk hvor jeg forsøker sette lys på noen forskjeller.

Noen ulike meninger. Meninger som har gjort at kanskje akkurat du som leser dette har opplevd at det er vanskelig å være enige med dine foreldre angående hvordan dine barn skal håndteres og følges opp? Eller at du er nettopp dette, en besteforelder som kjenner deg igjen. Jeg mener og at det med at man får barn i stadig senere alder enn tidligere, har en påvirkningseffekt. Det blir enda mer tid som er gått mellom generasjonene, og derfor stadig utvikling av barnesynet.

Hva er det jeg presterer å tenke at var bedre før da? Jeg må ærlig si at enkelte ting drar vi altfor langt i dag. Vi er til tider overbeskyttende for eksempel. Klatring i trær er jo nesten totalt forbudt. Ikke misforstå, jeg er ikke for at man skal risikere liv og helse. Men det må da finnes en mellomting mellom å hoppe på isflak der det er fare for drukning og det å sage ned greiner på trær slik at barn ikke engang kan få klatre?

"Dagens barn er bortskjemte" sies ofte i dag. Disse ordene kommer ofte i forbindelse med at vi trøster barna for "hva som helst, når det ikke er noe å gråte for". Heldigvis gjør vi det, da vi vi i dag vet hvor viktig det er å anerkjenne barnas gråt og alle deres følelser. Samme ordene kommer også gjerne når vi bruker 1,5 timer på å legge barna, der vi er sammen med dem under hele prosessen. Jaggu ta så samsover vi også ofte med barna. Nei, dette går jeg aldri med på at er å skjemme bort barn. Dette går innenfor begrepene omsorg og trygghet, og her kan man ikke skjemme bort barna.

Men ordene faller også ofte langt mer berettiget. For vi kjøper ekstremt mye til barna våre i dag. De har ofte så mange leker at de ikke engang kjenner til halvparten av det de har. Vi er også veldig snare med å tilby 2-3 ulike middager uten at de engang har smakt på det de kaller for "æsj". Ja, her er vi nok flinke på å skjemme de bort. Det er greit å ikke like noe, men da når man har smakt. Barn i dag fremstår og ofte som utakknemlige. De takker sjeldnere for maten og de takker knapt nok for julegaver. Er jeg inne på noe her?

Demokratisk kommunikasjon er noe vi har mye i tankene når vi prater med barna i dag. Dette er kjempebra, om vi ikke overdriver. Barns medvirkning står enda sterkere enn tidligere og det er glimrende. Barn bør og skal få medvirke i sin hverdag. De skal få valg og ikke få alt tredd ned over hodet. Men når man overdriver, da blir det skummelt. Barn gis valg i dag, men vi må være god på å begrense alternativene. Vi kan la dem få velge mellom to-tre ulike vinterluer og ikke seks-syv der tre av dem ikke tåler en eneste minusgrad. Da har nemlig barnet fått valg det umulig kan forstå konsekvensene av. Og det skaper forvirring og utrygghet istdenfor å gi en frihetsfølelse. Det blir som når jeg som voksen skal finne noe helt tilfeldig å se på netflix. Det blir så mange valg at jeg ikke finner roen med noe som helst.

Til slutt vil jeg påstå at vi i dag setter alt for høye krav til oss selv som foreldre. Vi forsøker så utrolig hardt å være perfekte. Dette gjør igjen at vi er ekstremt hårsåre når det kommer til nettopp foreldrerollen. Man tar det faktisk personlig når andre irettesetter våre barn. Man leser om foreldre som går til angrep verbalt når fremmede på bussen sier i fra at barna deres sparker dem i ryggen på setet. Man tar det personlig. Som et angrep på en selv som forelder. Og da angriper man tilbake. Klørne kommer ut. Vi er også kommet dit hen at vi blir sure på lærerne på skolen når de forteller om barnas negative oppførsel. Vi lurer på hvor lærerne har feilet fremfor å se på våre egne. Vi beskytter barna våre mot berettiget kritikk og vi beskytter oss selv fremfor å ta det som den hjelpen det er.

Men det er heller ikke så rart at vi er redde for å feile som foreldre, og da spesielt i offentligheten. For i dag kan man faktisk bli en god facebook historie som deles over hele landet. "Vet dere hva!!! Jeg er så himla sjokkert. I dag satt jeg ved siden av en småbarnsfamilie på kafeen. Foreldrene hadde ingen kontroll. Barna skrek og jamret seg og oppførte seg som bortskjemte drittunger. For noen foreldre altså". Hundre liker klikk senere og en artikkel i lokalavisa, og vips så har man aldri lyst til å gå ut av huset igjen, selv om ble anonymisert. Dette frykter nok mange. Og det er en fryktelig uting disse statusene. Og slike ting gjør at man er livredde for hvordan man skal takle det om barna "slår seg vrang" på butikken. Man blir så redde for hva omgivelsene skal tenke, at det er bedre å kjøpe den dyre leken man ikke skulle ha, fremfor å ta barnet med sinneanfall ut av butikken. Alt var ikke bedre før. Men ALT er ikke bedre i dag heller.

En høylytt hilsen fra et usynlig barn

Jeg er den som ikke er så lett å legge merke til.. om du ikke går inn for det. Kan du være en som gjør det? Jeg forsvinner fort i mengden.. en mengde av andre barn som gjør mer ut av seg. Jeg plager ingen.. ikke blir jeg plaget selv heller. Jeg sitter alltid rolig på plassen min. Alltid rolig under samlingsstunden, alltid rolig ved matbordet. Det er slik jeg bare er det. Eller er det? Kan det være at jeg ikke er så høylytt fordi jeg trenger hjelp til å finne min plass? Kanskje jeg trenger litt hjelp til å finne meg selv. Finne ut av hvem jeg er.

Om jeg er et barn som du faktisk ikke er sikker på at du har lagt merke til iløpet av dagen.. er det min eller din skyld? For jeg er jo her hele dagen. Hele dagen sammen med de andre barna.. og sammen med deg. Utagerende barn får automatisk din oppmerksomhet. Og det er bra. Slik skal det også være.. men hva med meg? Jo, jeg trenger deg også. For at ikke min utvikling skal stangnere. Du må vite hvem jeg er også. Gi meg utfordringer på mitt nivå.

"Alle må rekke opp hånda, så får dere prate en og en", sier dere.. Men vet du, jeg liker jo ikke gjøre så mye ut av meg. Så hva med meg da? Jo, du må løfte meg opp. La meg også delta, selv om jeg ikke presser meg frem. Men gi meg tid. Gi meg rikelig med tid, for det å snakke foran andre er ikke noe jeg gjør automatisk. La meg få prate, selv når jeg ikke rekker opp hånda. For å få til å spørre meg om dette, så må du kjenne meg. Du må kjenne meg like mye som de andre barna. Vite hva jeg liker.. og ikke minst hva jeg ikke liker. For jeg liker ikke høylytte aktiviteter f. eks, selv om jeg blir med allikevel. For det forventes jo av meg, gjør det ikke? Jeg gjør jo alle til lags.

    Foto: Istockphoto

Kanskje må du hjelpe meg til å være en som greier å si fra når noe ikke er greit fra mitt ståsted. Gi meg de verktøyene som jeg behøver. Ord er verktøy.. å sette ord på tanker og ikke minst følelser, ja det er faktisk så gode verktøy at de finner du ikke på byggmakker for å si det slik. Lær meg at det er lov å være sint. Det er lov å være lei seg. Alle følelser er normale, og de er viktige..

Du må prate med meg. Du må faktisk prate veldig mye med meg.. barn som meg har et enormt utbytte av samtaler. Samtaler som beriker livet mitt.. samtaler som lærer meg om meg selv. Hvem jeg er, og hvem jeg ønsker å være. Men hva du enn gjør.. ikke ha en for offensiv fremtoning i forhold til meg. Jeg trenger tid. På samme måte som du bruker tid på å lære barn å kjenne, så trenger jeg tid til det samme. Jeg trenger å observere deg. Du vil forhåpentligvis legge merke til at jeg ofte observerer deg i samspill med andre barn.. jeg gjør det for å se om du er en som jeg også kan godta. En som jeg kan stole på. Du vil kanskje også legge merke til at jeg endrer ansiktsuttrykket mitt og kroppsholdningen min til å plutselig bli skeptisk når du da ser på meg. Forhåpentligvis synes du det er helt greit. Det er barn min måte å si i fra at jeg ikke er helt klar enda.

Jeg er et barn som sjelden sier i fra. Sjelden lar jeg følelsene mine få komme frem. Du MÅ derfor forstå meg. Du må klare å se når jeg er lei meg. For jeg stenger ofte denne følelsen inne. Jeg trenger hjelp til å la den komme frem. Ta meg på fanget.. snakk med meg. Sett gjerne ord på egne følelser fra ditt berikelsesrike liv som inkluderer et hav av erfaringer. Si til meg at der er lov å gråte. Kanskje vil du oppleve at jeg i blant virkelig setter følelsene ut da. Og da er det viktig at du lar meg fullføre disse. La følelsene ta en naturlig slutt, slik at jeg tør å tillate meg at de kommer frem ved en senere anledning. Disse situasjonene er for meg alfa & omega ganger hundre, i forhold til hvilken tillit jeg får til deg.

Jeg greier ikke alltid å ta vare på meg selv og mine interesser. Joda, kjære deg.. jeg kler på meg alt selv, jeg smører maten min på skiva og jeg går alene på do. Jeg er praktisk selvstendig. Men jeg blir fort overkjørt.. om du ikke ser det. Er våken i forhold til meg og hvordan jeg agerer i samspill med andre barn. Om jeg aldri får velge hva vi skal leke, så sier jeg ikke i fra. Om jeg blir fratatt en leke som jeg har, så aksepterer jeg det. Men du? Jeg synes ikke at du skal akseptere det. Du kan være den som lærer meg hvordan man kan si i fra til de andre barna. Du vil se at det nytter. Og da vil jeg i tillegg være en enorm ressurs. For jeg kan nemlig da bli en som sier i fra på vegne av andre.. og det er sterke saker.

Hverken jeg eller andre barn har de samme behovene. Så kanskje må du tenke annerledes om jeg ved en svært sjelden anledning, er den som starter å tromme med hendene ved matbordet slik at støynivået stiger, eller om jeg starter en sistenlek innendørs. For hvordan skal jeg tørre å by mer på meg selv, om det da ved en slik anledning blir gjort om til noe negativt. Hvert eneste fiber i din voksne kropp vil kanskje kjenne på at det finnes regler. Det finnes regler mot nettopp dette. For uten regler, så blir det kaos. Men kanskje skal det være greit akkurat nå.. For min del. For min selvfølelse. Ikke knekk den nå pga reglene. Bygg opp under den istedenfor. For tro meg.. du kan dra hjem etterpå med god samvittighet og vite at i dag.. ja i dag så har du forstått meg også!

Lille speil på veggen der!

Når jeg tyr til tastaturet etter en pause fra skrivingen av kronikker, så vil jeg gjøre noe så sjeldent som å skrive dette fra en barnehagelærers perspektiv og ikke fra et barns. Skjønt, greier man skape gode nok relasjoner med barna man jobber med, så vil perspektivet være ganske så likt til tider.

Vær aktiv. Se barna og vær der for dem. Men, du må samtidig være trygg på det du selv driver med. Ikke minst så må du evne å se når du skal kaste deg inn i leken og når det er best å opptre i rollen som observatør i leken. Se forskjellen på når barna behøver din kreativitet og inspirasjon til å videreutvikle leken og når de er så godt stimulerte gjennom voksenstyring at det de faktisk behøver er å kjede seg litt med en solid hvilepuls.

Er du aktiv når barna ankommer barnehagen? Når de sitter ved frokostbordet? Med aktiv mener jeg ikke at du skal gå fra hvilepuls til stresset. Er du nede på barnets høyde og hilser det velkommen samt at du i neste runde samtaler med barnet mens det spiser, ja da gjør du jobben din. Er du nede på gulvet etterpå der du leker med barnet? Ja, om du er tilstedeværende både fysisk og mentalt, så gjør du jobben din. Det du heller aldri må glemme er å ta vare på deg selv i løpet av en hverdag.

Jeg sier det for din del, men også for barnas beste. Utslitte voksne som til enhver tid setter ALLE sine behov til side, vil ikke greie å være der for barna. Ikke i lengden. Få i deg mat og drikke du også, gjerne sammen med barna. Ta deg en kaffekopp der det er mulig. Er dine behov dekket, så er det også mye lettere å dekke barnas behov. Med et smil om munnen.

Jeg elsker å planlegge aktiviteter og jeg elsker å gjennomføre disse. Jeg er i tillegg blitt meget, meget glad i å tilegne meg kunnskaper og erfaringer knyttet til relasjonsbygging. Jeg er nemlig overbevist om at barn lærer uendelig mye mer om de har en god relasjon med de voksne. Er trygge på de voksne av nettopp denne årsaken.  Å ha en god relasjon med et barn er i mine øyne den viktigste faktoren i forhold til at et barn skal føle seg sett og hørt. Selv når du befinner deg i et annet rom i barnehagen enn der barnet er, så vil den gode relasjonen gjøre at de alltid vil lete etter deg når det er behov for nettopp deg. Disse relasjonene kan vi alle sammen bygge.

Pedagoger, barne & omsorgsarbeidere, barneveiledere. Når det gjelder relasjonsbygging så spiller ikke tittelen noen rolle. Når det gjelder å jobbe med f. eks utadgerende barn, så nytter det ikke med teoretisk kunnskap alene. Du må nå gjennom til barnet når du jobber med det. Det må stole på deg samt være trygg på at du forstår det. Ellers er du ganske så fremmed for barnet, uavhengig av hvor lenge du har jobbet med det. Hadde 3-åringen eller 5-åringen kunne ha satt ord på det fra et voksent perspektiv, så er jeg sikker på at vi ville fått høre: "Jeg lærer ikke en dritt av en fremmed".

Har barna enorm respekt for deg og lytter til dine beskjeder? Eller ser de på deg som en ren lekekamerat? Er du så autoritær at de aldri vil til deg under påkledning, bleieskift eller når de ønsker en voksen å leke med, ja da har du noen relasjoner å rette opp i. Samtidig er det heller ikke bra om de ikke respekterer deg og ikke vil lytte til dine beskjeder. Balansegangen her er vanskelig å finne, men den er så uendelig viktig. Gir du barna tydelige beskjeder i hverdagen samtidig som du er en lyttende, demokratisk voksen. Som i tillegg gir av deg selv under lek og andre aktiviteter. Ja da er sjansen stor for at de knytter seg litt ekstra til deg. Du vil se det og du vil høre det. De vil spørre deg om alt mulig. "Får jeg lov til...?" "Kan du hjelpe meg med...?" "Du skal skifte bleien min". Er du bare autoritær og streng, ja da blir det fort en enveiskommunikasjon. Deg til barnet. Dette vil barnet for alt i verden unngå, og vil lete etter andre alternativer i form av andre voksne.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt frem "følelse - hansken" under samlingsstunden. Barna elsker den. En hanske med bilder av figurer som er glad, sint, trist, overrasket og redd. Selvlagde historier med spørsmål som barna kan svare på. De setter ord på følelsene sine ovenfor hverandre og de lærer seg hvordan de kan håndtere disse. Ekstra stas synes jeg det er når de har lært seg at de kan trampe ut av en situasjon i sinne, for så å finne en voksen de har en nær relasjon med for å ha en samtale omkring dette. Istedenfor slag, spark, lugging og hva som enn ellers kan skje når et barn blir sint uten å ha noen alternative løsninger.

Jeg er på ingen måte feilfri. Jeg gjør stadig feil i relasjoner med barn. Av og til tar jeg meg selv i å ha sagt nei til et spørsmål jeg burde ha sagt ja til, eller at jeg ikke skjønte en situasjon som jeg tok feil stilling til. Vi gjør alle feil, og nettopp dette er det så utrolig viktig å lære barna også. Jeg har ingen problemer med å svelge stoltheten for å gå tilbake å rette opp disse feilene straks jeg blir klar over disse. Alle barna jeg jobber sammen med har hørt meg si unnskyld direkte til dem, med samme budskapet: selv om jeg er voksen så gjør jeg også av og til feil. Og da er det viktig at jeg sier unnskyld. Barna har sperret opp øynene i nærmest sjokk, før de deretter har lyst opp i lettelse og glede. Man ser det i øynene deres. Det er et følelsesladet øyeblikk for begge parter, og hver unnskyldning har brakt meg nærmere barnet. Husk, barna speiler seg i oss. Evnen til å innrømme feil med lovnaden om å unngå samme feil, er intet unntak. Vær en voksen, venn og speilbilde. Husk, at et speilbilde kan endres, det er aldri for sent.