Lærer, se meg!

Klokken tikker ubønnhørlig mot 08.30. Står her i skolegården og venter på at første skoletime skal begynne. Kanskje blir jeg sett i dag? Forhåpentligvis for noe jeg er flink til. Noe jeg mestrer.. Men all pr er god pr. 

I gangen på vei inn til klasserommet så får jeg en dytt i ryggen. Jeg drev akkurat å scannet alt rundt meg. I vakt for alle inntrykk. Sansene på høykant.. jeg er jo en drittsekk, så alle vil jo "ta meg". Så det var nok med vilje ja! Jeg dytter tilbake. Hardt.. klassekameraten faller. "Se, Jonas dyttet Andreas", skriker jentene i klassen. Læreren hører såklart dette, og kommer løpende til. "Jonas!! Greier du ikke engang komme inn til første time før du lager trøbbel?".

Er det noe vits å i det hele tatt åpne munnen? Læreren så ikke. Læreren kan ikke se alt. Sku ønske noen så alt som skjedde. Også hva jeg tenkte sånn egentlig. Læreren er bare et menneske hun også. Hun er av og til lærer, men samtidig litt "mamma", vaktmester, politi og sykepleier også. Hvorfor er det ikke flere der som faktisk ser meg? 

"Du kan gå til helsesøster å prate litt", sier både læreren og foreldrene mine. Jeg føler meg annerledes nok allerede. Føler meg som en ond og fæl dritt. Og så skal jeg forsterke dette ved å gå til helsesøster, nei takk.

Er det ikke noen "vanlige" menneske jeg heller kan prate med nå? For å føle meg vanlig. Er det ikke noen som kan se akkurat meg for den jeg er og mine behov. Noen som ikke sykeliggjør meg mer enn hva jeg allerede føler meg.. må jeg alltid slå noen for å være verdig denne oppmerksomheten?

Neste friminutt så var det "på han igjen".. klassekameratene kjenner temperamentet mitt. Det er såååå gøy å irritere meg.. komme litt ekstra borti meg.. slenge litt med leppa mot meg. For da kommer det en reaksjon. Så utrolig gøy å se at jeg blir flyvende forbannet. Vil banke dem!!! Miljøterapeut Synne kommer stormende. Hun ser situasjonen. Hun ser foranledningen. Men viktigst, hun ser meg.

Var så nært å slå til noen. Føltes det som. "En følelse og en tanke er ikke en sannhet", sier Synne. Hun ser at jeg er lei meg. Jeg er så lei meg for at jeg ble så sint. Jeg er så lei meg for de stygge tankene jeg fikk. Jeg er så trygg på Synne. Hun får meg alltid til å føle meg bedre. Det er okay å bli sint. Det er okay å tenke fæle tanker. 

"Det kalles impulskontroll Jonas, og du har en glimrende impulskontroll". Det betyr visst at selv om jeg ønsker å banke en stein i hodet på en medelev, så betyr det at jeg likevel ikke gjør det. Til og med selv når jeg holder steinen i hånden. Knyttet og i luften.

Kanskje hjalp det å trene.. Kanskje hjalp det å ha en ball i gymtimene som jeg kunne klemme så hardt jeg klarte, når jeg ble sint og ville slå.

Jeg vet bare at jeg ikke har det så greit bestandig. Jeg ønsker å bli sett.. jeg ønsker å bety noe for noen. Jeg ønsker å bli forstått. 

Og jeg blir det av noen.. jeg blir det av deg! Takk for at du ser det gode i meg og ikke bare det "dumme" jeg gjør. Takk for at du hjelper meg å forstå meg selv og hvordan man kan regulere sine følelser.