Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

onsdag 29. juli 2015

Du kjenner ikke meg

Hverdagen er ikke alltid like enkel. Jeg er tre år, så jeg krever mitt. Både med tanke på omsorg og oppmerksomhet. Og jeg får det hos mamma. I bøtter og spann. Og det enda jeg har to eldre søsken som også krever sitt. Hun er alene med oss veldig mye av tiden. Pappa er mye bortreist i forbindelse med jobb. Han er en veldig god pappa, det er ikke det. Det er bare det at mamma har veldig mye å gjøre hun også. Jeg vil at alt skal skje med en gang jeg, impulsiv som jeg jo er. Mamma derimot.. hvor får hun tålmodigheten sin i fra?

Hun står opp en halvtime før oss andre. For å smøre matpakkene våre klare. For hun skal selv på jobb. Etter å ha levert meg i barnehagen og mine eldre søsken på skolen. Allikevel velger hun å stå opp tidligere.. for at vi skal slippe å oppleve stress om morgenen. Hun gir så mye av seg selv. Ser du det? Nei, egentlig ikke.

Jobben går som vanlig, det samme gjør hverdagen til oss barna. Men deretter kommer brannfellene.. sosiale medier som facebook er noe man fort kan havne på.. hos fremmede sine statuser. Men det gjør vel ikke noe, for mamma vil ikke se statusen selv. Eller?

Det er så gøy å definere andre. Å dømme.. man kan skjule sine egne feil og svakheter på denne måten. Jeg kan bli litt sint jeg.. spesielt på butikken etter en lang dag i barnehagen. For jeg er sliten. Jeg har et temperament som er bittelitt kraftig. Jeg var det i dag.. sint! Jeg var faktisk så sint at mamma valgte å ikke si noe til meg mens vi vandret ut derfra. Hun valgte det fordi hun kjenner meg, og det gjør ikke du. Hun valgte det fordi hun vet at snakker hun til meg akkurat der og da, så blir det verre. Så mye, mye verre. Jeg må alltid roe meg litt ned først.. uten å bli pratet til.



"Herrefred hvor uoppdragne enkelte barn er. I dag var jeg på Rema, og der var det en gutt som slo seg helt vrang.. og moren?? hun gjorde ingenting med det"! Nei slike statuser finnes heldigvis ikke? Jeg mener.. da må man virkelig passe på at man ikke gjør det man selv vet er rett, men tilpasser seg alle andre i frykt for ikke å havne på sosiale medier som uforsvarlig. Og vi barna.. vi blir i såfall uthengte vi også.

Vi hadde en veldig fin samtale i bilen etterpå, mamma og jeg. Hun prater alltid til meg etter at jeg er ferdig med raserianfallene mine. Da er jeg på et punkt der jeg kan lytte.. lytte til gode ideer og forslag til hvordan jeg kan håndtere en slik situasjon neste gang.

I dag sku vi ha middag på kafe. Det gjør vi ikke ofte, men i dag har min storebror bursdag. Jeg var sulten mens jeg ventet på maten. Da blir jeg ofte litt sint.. så når maten endelig kom og det var dressing på hamburgeren, da ville jeg ikke ha den. Mamma sa at hun kunne skrape bort dressingen, men jeg ville ikke høre. Mamma pleier ikke å heve stemmen sin til meg. Kanskje var hun veldig sliten, for akkurat nå så gjorde hun det. Og jeg ble litt lei meg.

"I dag var jeg på kafeen å spiste. Og vet dere hva?? Det var helt stille, men så brølte plutselig ei dame til ungen sin slik at han ble vettskremt. At det går an"! Slike statuser eksisterer heldigvis ikke? For brølte gjorde hun ikke, det er kanskje litt gøy å overdrive når man dømmer. Kan man møte seg selv i døren på denne måten en dag mon tro.

Mamma er så god på reperasjoner. Den biten etter at ting har blitt litt feil mellom oss. Det er så flott når hun sier unnskyld. At en voksen gjør det, er med på å gi meg trygghet. Forståelsen av at alle kan gjøre en feil. Det viktige er å reparere det etterpå. Og det så dere vel? Nei, dere gjorde ikke det. Det var nemlig i bilen på vei hjem. Min mamma er verdens beste mamma. Dere kjenner ikke henne, men det gjør jeg. Ikke kjenner dere meg slik som hun gjør heller.

Rundt meg så er det veldig mange meninger om hvordan jeg burde imøtekommes under oppdragelsen. Alle har en fasit.. som fungerte med deres barn. Men jeg er jo ikke et annet barn. Jeg er meg. Et helt annet barn enn alle andre. Med et eget temperament og væremåte. Med to foreldre som også er veldig forskjellige. Men vet du hva? Det er veldig bra det. For jeg blir ikke usikker av den grunn. Pappa er alltid slik som pappa er, og mamma er alltid slik som mamma er. Usikker og utrygg blir jeg bare når de forsøker å endre seg.. når de forsøker å snakke til meg annerledes enn de pleier å gjøre, fordi de så gjerne vil tilfredsstille de som har så gode råd. Rådene er gode, men i forhold til helt andre barn. Jeg er bare meg.