Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

søndag 25. oktober 2015

Anerkjenn min gråt, du kjære voksne!

Tuslet mot døra til barnehagen. Klar for en ny dag. 1 og 1/2 år som jeg er, så er jeg veldig sensitiv. Spesielt om morgenen. Litt vått under øynene mine, men det er på grunn av den kjølige høstvinden. Hva som venter meg innenfor dørene er hva som påvirker dagen min. For ja, hvordan jeg blir møtt har noe å si. Hver eneste dag har det noe å si! Bamsen min lå stødig under ene armen mens jeg mykt klemte rundt mamma's fingre med den andre. Smokken var grei å ha, for dette var 7.35 om morgenen.

Åh, Tina og Petter var der. To voksne som jeg er blitt så glade i. Øynene mine lyste opp. Et tegn på min trygghet. Jeg ville likevel ikke helt slippe mamma's hånd og ble litt lei meg når hun dro. Det kom noen tårer på mitt kinn. Men det er ikke noe rart, det er faktisk helt normalt det. Mange av oss gjør dette, og det handler ikke om manglende trygghet. For har jeg tryggheten, så vil tårene stoppe å renne når jeg finner et trygt fang. Hos Tina eller Petter.

Stressnivået ville økt betraktelig mer om jeg ikke fant roen i et slikt fang. Fylt av omsorg og respekt for mine følelser. Å ikke få utløp for følelsene sine gir mye mer stress enn det å faktisk slippe tårene ut. Å stenge alt inne, slik at det blir en indre stress. Hadde du titt og ofte sagt "det er ingenting å gråte for" eller sukket oppgitt når følelsene kom, ja da hadde jeg blitt stresset. Jeg hadde kanskje sluttet å gråte, men ikke fordi jeg var trygg. Jeg hadde sluttet å gråte fordi de ikke ga den oppmerksomheten jeg har behov for. Vær så snill å se forskjellen kjære kompetente voksne. For ser du på manglende gråt som et selvfølgelig symbol på trygghet, da kan det være jeg går rundt med et kortisolnivå som er skyhøyt.


Lær meg at følelsene mine er noe som er godkjent å vise. Omfavn min gråt, og jeg vil stadig bli tryggere på akkurat deg som gjør dette. Det gjelder alle følelsene mine, de positive som negative. Glede er så lett å tillate, for det plager jo ingen. Men hva når jeg er så sint at det ser ut som jeg skal eksplodere? Jo, det er helt naturlige følelser i sving da også. Følelser vi er skapt med og som heller ikke burde undertrykkes. Det er ikke følelsen du skal bekjempe og lære meg om, det er handlingene. Lær meg å få utløp for den sinte følelsene gjennom å trampe i gulvet eller å si "grrrrrr" mens jeg tusler litt for meg selv. Istedenfor at jeg skal slå andre når følelsen kommer.

Om jeg hadde grått og du til slutt ga opp. Ga opp å gi meg den trøsten jeg behøver. Så på det som "surk" eller unødvendig grining for oppmerksomhetens skyld. Da kunne jeg ha oppfattet dette som at jeg ikke hadde noen verdi. Så skjør er nemlig mitt selvbilde. Og en selvfølelse som speiles gjennom relasjonene med deg. Du som er den voksne som er der for meg. Mange timer hver dag. Enda flere timer i uken. Denne relasjonen kunne kommet totalt på villspor.

Om jeg behøver oppmerksomhet, så gråter jeg. Det er jo en del av kroppsspråket mitt jo. Min måte å kommunisere med deg på. Du må anerkjenne alle mine følelser og du må respektere disse. Ellers kan det hende at jeg ikke føler meg sett. Og selv om jeg stopper å gråte så vil den følelsen være verre. Langt inne i meg. Skjult for deg og alle. Det kan være fordi jeg tidligere har blitt avvist når jeg har vært urolig eller klengete mens gråten har sittet løst. Takk for at du er en som ser meg, for det er så viktig. På den måten kan det indre stresset roe seg, og de naturlige følelsene kan igjen få sitt utløp. Gråten er nemlig noe av det mest naturlige som finnes.

Å benekte gråten er som å benekte at jorda er rund. Og du? Ikke vær for rask med å avlede meg når jeg gråter. Det er fort gjort. For du kan få en manglende mestringsfølelse av at jeg gråter. En tanke om at dette er galt og at det beste for meg er å få avsluttet gråten raskt. "Se det fine flyet" er det fort gjort at man sier. Men anerkjenn meg heller først. Fortell meg at du forstår hvorfor jeg er lei meg. Kanskje gråter jeg enda litt til da. Men, jeg får tømt meg for de negative følelsene. Og sitter igjen med en lettelse. Både fordi jeg fikk ut alle mine tårer og følelser. Men også fordi jeg føler meg tryggere. Jeg ble sett. Du anerkjente hva jeg var lei meg for. Når du har sluppet gråten løs som voksen, og da blant trygge mennesker du stoler på. Har ikke du også følt deg bedre etterpå? I forhold til når du har stengt disse følelsene inne. Som en klump i magen som holder deg fanget.

Hva om jeg aldri gråt? jo, klart det kan bety at jeg har det veldig bra. Men det kan  også bety at jeg holder følelsene tilbake. Langt inne i meg. Noen av oss er veldig utadvendte og lite sjenerte, og viser derfor følelsene våre titt og stadig. Noen av oss er mer innadvendte. Gråter nesten aldri, men går rundt med en klump i magen når vi har det vondt. De trenger ofte at det er den voksne som tar kontakt mange ganger i løpet av dagen og tar de på sitt fang. Slik at også de får en trygg base å vende frem og tilbake til. Mens de utforsker alt i den store verden som er rundt dem.  Du må se de barna også, selv om det er vanskeligere. Men barnehagen har den kompetansen, vær du trygg kjære mamma.

Kjære mamma og pappa. Det er så fort gjort å tro at jeg er utrygg når jeg gråter om morgenen når jeg ankommer barnehagen. Men det er ikke slik. Hvor mange gange ganger har dere ikke blitt fortalt at jeg sluttet å gråte etter kort tid og har vært i kjempehumør resten av dagen? Tro meg, de voksne i barnehagen sier ikke dette for å berolige dere. De sier dette av sannhet. Observer heller når dere henter meg. Kom gjerne litt forsiktig inn i barnehagen. Slik at du rekker å se meg før jeg ser deg. Er jeg i lek eller i et morsomt samspill med et barn eller en voksen? Gråtende alene eller sitter jeg rolig og trygt på et fang mens jeg lener meg rolig mot den voksne uten å være anspent?  Det er dette. Dette som er tegn på trygghet eller ei.