Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

søndag 11. oktober 2015

Et engstelig blikk fra et barn i frykt

"Kan jeg få sitte på fanget ditt?" Sjansen er stor for at det er noe jeg tenker. Tenker samtidig som blikket mitt kanskje nesten ikke er til å fanges opp. Jeg kan nemlig være 3 år men også 6. det handler ikke om evnen til å prate. Det handler om tryggheten til å bruke det muntlige språket til å forklare hva jeg har behov for akkurat nå. Gråten sitter langt inne i meg, og vises ofte kun gjennom en enslig, liten perle helt nede i øyet.

Engstelig og redd. Jeg har vært igjennom perioder med frykt for tusser, troll, spøkelser, mørke og det å sove alene. Men du, det er faktisk en helt naturlig del av utviklingen min det. Alle barn går gjennom slike perioder og vi er redde for mye av det samme. Du bør ikke bygge opp under frykten min. For du skjønner, det gjør du nemlig om du med engstelse i egen stemme sier: "stakkar, jeg skjønner deg så godt". For om du viser forståelsen på denne måten, ja da tyder det jo på at min irrasjonelle frykt er veldig reell den.

Det vanskelige er at du heller ikke må kjimse av min frykt. Snakke nedsettende om den, som om dette er en bagatell. Møt meg med forståelse samtidig som du er rolig og sterk. Jeg trenger dette av deg. Fortell meg heller hvor normalt dette er. Fortell meg at redsel og engstelse er en naturlig del av våre følelser. og ingenting er heller lettere for meg å forstå enn hvis du har egne erfaringer når det gjelder frykt. Det gjør meg trygg. Det å vite at jeg ikke er alene om dette. At det er helt normalt.

Som barn har jeg nemlig en drøm om at det som er normalt for barn kan innlemmes i veldig store sirkler. dere voksne lager dem ofte litt for små. Og det triste med dette er at jeg som barn er veldig opptatt av å være normal. som voksen ser du ofte på det som en meget flott ting. om du er litt original av deg. Men som barn vil jeg tilhøre en gruppe, alltid. Først når jeg blir voksen så vet jeg nøyaktig hvem jeg er og hva jeg vil. Da, og aldri tidligere er det greit å føle seg unormal.


Tok du meg på fanget helt i starten? Når jeg spurte deg med mitt forsiktige blikk helt i starten? Flott! Det er alltid helt greit. Men det er viktig at du kjenner meg. Over tid. Satt deg inn i hvem jeg er. For da vet du om dette er noe jeg ofte gjør. At vil på fanget ditt. Du vet om jeg trekker meg unna de andre barna eller ei. Gjennom samtaler med meg og observasjoner av meg, så kjenner du til de fryktene jeg enn måtte ha. Det er viktig at du lar meg møte frykten nå, men ikke alene. Ikke sett meg ned alene kjære deg, men bli med meg. Enten inn i samtalens verden angående tusser og troll, eller inn i den sosiale verden om det er den jeg frykter nå.

Det finnes så mange flotte ordtak i forhold til dette. Ordtak som forteller oss at frykten skal overvinnes om man bare stormer på og frem. Men er det nå slik, eller er det greit å ta det gradvis kanskje? Om vi tenker litt igjennom det hele. Om du har høydeskrekk, da starter du vel ikke med å klatre til toppen av Mount Everest eller kaster deg ut av et fly med fallskjerm? Som barn har vi ikke godt av slike sprang gjennom frykten ihvertfall. Det kan gi oss arr som er vanskelige å hele. Det kan gå fra vondt til verre. Den irrasjonelle frykten blir pregende for hele min hverdag. Engstelse blir til angst.

Er jeg engstelig for det sosiale? Kanskje tilbaketrukket og har problemer med å komme inn i leken. Det er gjerne en naturlig del av meg og slik jeg er født. det viktige er at du hjelper meg inn i sosialt sampsill og lek, slik at engstelse ikke blir angst. Jeg gjentok dette på nytt. Det er fordi engstelse er greit, angst er ikke det. det er en lidelse som alle burde slippe å ha, og spesielt barn. Bli med inn i leken med de andre, for gjennom å komme til ditt fang, så viser jeg at jeg er trygg på deg ihvertfall. Men ikke gå med en gang jeg er begynt å leke med de andre. Du må bli her en stund før du går.

Sjansen er stor for at jeg følger etter deg når du forlater leken de første gangene. Men det er helt greit. Dette var jo første steg. Ikke Mount Everest. Om du fortsetter denne prosessen sammen med meg, så er sjansen stor for at dette endres. At jeg blir sosialisert med de andre der vi finner hverandre i leken. Sjansen er stor for at jeg gjennom lekens verden lever meg så inn i den sammen med de andre barna, at jeg ikke bryr meg så mye om du går. Skulle jeg vende tilbake til deg når leken er slutt, så er det fortsatt fremgang. Stor fremgang. Om fremgangen skulle stoppe opp, så prøv å bringe hverdagen ut av de vante og vanedannende omgivelsene for min del. Bring meg med ut på turer i skog og mark eller i fjæra. Av og til kan ting løsne om verden blir litt unormal, men samtidig trygg. For min del.