Ikke la meg bli et tall i mørket

Ikke så mange år, det bikker heldigvis mot vår. Det er noe med lyset som gjør det litt lettere. Litt lettere å leve med tankene. Mine egne tanker. Jeg føler meg så annerledes. Det er ikke noen god følelse å ha som barn. Vi vil være like. Vi speiler oss etter verden, og det å være annerledes er noe negativt. Jeg vet ikke hva som feiler meg, men noe er det. Noe som jeg holder for meg selv. Tør ikke si noe. Men først og fremst så er jeg for ung til å kunne forklare det med ord. Skjemmes. Gremmes over egne tanker, og vil helst holde dem for meg selv. For hva skjer om de oppdages? Kanskje blir jeg utstøtt av alle? Gråt meg i søvn, og ikke bare ved et tilfelle.

I starten var det ikke så ille. Tankene tvang meg til å måtte fortelle alt jeg hadde tenkt til en av mine nærmeste. For på den måten og den måten alene kunne tankene tilgis. Selv om de bare var tanker. Men for meg var de blitt virkelige. De fikk liv, selv om de burde vært døde like fort som de kom. Bekreftelse kalles det for. Det man søker. For å få sinnsro. Det visste jeg ikke. Ikke den jeg fortalte det til heller.

For hvor mange kjenner til tvang blant barn? Hva det egentlig innebærer. Tegnene, signalene jeg som barn sendte ut. Kunne de vært plukket opp? Ja, men ikke med den kunnskapen som lå der. Så alt for lite. Mørketallene er store. Det er mange som meg. Skulle ønske jeg visste det da. Så hadde jeg hvertfall sluppet ensomheten det innebar å tro at man var den eneste.

Låste meg inne på rommet. Bet meg i leppa, tre ganger. Lyset av og på sytten ganger. Måtte treffe fotballmålet fem ganger på rad, ellers måtte man begynne på nytt. Håndvasken kunne ta timesvis eller egentlig aldri stoppe. Ting måtte stå korrekte. Om det var på skolepulten eller barnerommet. Ble ikke ting skrevet helt riktig, så kunne det ikke bare viskes bort. Det måtte skrives på nytt. Frustrert, sint, såret av meg selv. Så mange følelser. Det gjorde så vondt å ha det slik. Helt alene.

Tegnene er mange, men da må man ha kunnskapen. Åpne øyne er ikke nok om emnet er så tabubelagt at kunnskapen ikke er tilstrekkelig. Jeg gjorde ikke ting som gikk ut over andre mennesker enn meg selv. Tvert i mot så ble jeg allerede nå som barn veldig opptatt av at andre mennesker skulle ha det bra, og da spesielt andre barn. Empatien og sympatien ble raskt stor. Ville hjelpe alle. Kanskje nettopp derfor føltes det urettferdig at dette skulle være så tabubelagt at verden kunne tenke annerledes om meg.

Fylt med angst på grunn av egne tanker. Mørkeredd, husredd. Redd for alt jeg ikke kunne se. For tankene ga liv til alt. Godt min bror kunne sove med lyset på da vi delte rom. Frykten var enorm for dette mørket. Depresjoner fulgte også med mørket. Kreftene og energien spises opp av tankene og det man måtte gjøre for å holde de i sjakk. Timesvis kunne gå bort i ritualer, mens man gråt innvendig. Usynlig. Gjemte bort tankene sammen med meg selv. Se etter meg der ute. Ikke la meg bli et tall i mørket.