Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

fredag 18. mars 2016

Evig varer barndommens vennskap!

Kari og Gunnar var begge fem år, og de gikk i den samme barnehagen. Barnehagen het Kykkelimåsen, og den lå langt, langt borte.

Husene de bodde i, var også nært hverandre. De bodde i en vei som het Klirre Kling Kokos veien. Kari bodde i Klirre Kling Kokos veien 4 og Gunnar bodde i Klirre Kling Kokos veien 8. Kari hadde lært seg å vite hva klokka er. Hun hadde til og med lært seg å bruke en underlig klokke som hun kalte for måle – klokka. Denne klokka kunne vise hvor mange sekunder det tok for henne å gå til barnehagen og hvor lang tid det tok for henne å spise opp brødskiva si med leverpostei.

Gunnar hadde ikke lært seg å vite hva klokken er enda, men han var stolt over at han var den raskeste i hele verden til å springe og til å klatre. En dag da Gunnar var på besøk hos Kari, så bestemte de seg for å dra hjem til Gunnar istedenfor. For nå hadde de lekt lenge med Kari sitt fine kjøkken og kopper, så nå ville de dra til Gunnar for å leke med bil – banen hans.

Kari tok frem måle – klokka, og ville måle hvor lang tid det tok. Da de var kommet frem til Gunnar’s hus, så ropte plutselig Kari: ”24 sekunder!!! Gunnar? Skal vi telle i lag frem til 24?” Gunnar ble helt stille, og så ned i bakken. Og så sa han: ”okei da”! 1,2,3,4,5,6,7,8,9,10 telte de i lag. Men Når Kari telte videre og sa ”11, 12, 13..”, så sa Gunnar ”10e en, ”10e to, 10e tre”. ”Hihihi, din dumming. Du kan jo ikke telle, sa Kari mens hun flirte.

Gunnar ble kjempelei seg, og begynte å gråte. ”Men jeg er mye raskere enn deg å springe og til å klatre. Du klarer jo bare så vidt å klatre opp i det aller minste treet i hagen din kjempedumming”, skrek Gunnar mens han sprang inn i huset sitt og låste døra. Nå ble Kari også kjempelei seg, og hun sprang tilbake til sitt hus mens hun ropte ”Jeg vil aldri mer være din venn Gunnar”!

Det gikk flere dager uten at de to vennene pratet med hverandre. Foreldrene spurte dem om hvorfor de ikke lekte sammen, men ingen av dem hadde lyst til å fortelle noe. Kari satt alene på rommet sitt og lekte med kjøkkenet og koppene. ”Huff, det er jo ikke like morsomt å leke alene, som det er å leke sammen med en venn”, tenkte hun mens hun sukket høyt. Hun syntes heller ikke det var like morsomt å klatre alene i treet i hagen. Hun var vant med at Gunnar pleide å hjelpe henne med å klatre opp. ”Huff, Gunnar er jo god til å klatre, så han er jo ikke dum bare fordi han ikke kan klokken enda”, tenkte hun mens hun la seg ned på gresset i hagen.

Gunnar satt alene å lekte med bil – banen, og han tenkte akkurat det samme som Kari, nemlig at det var jo ikke noe gøy å leke alene. Det er jo mye morsommere å ha venner å leke med. ”Kari er jo ikke dum bare fordi hun ikke er så god til å klatre eller å løpe. Hun kan jo klokken og alt sammen. Skulle ønske at jeg også kunne klokken”, tenkte Gunnar og la seg ned i sengen litt, og da kom det også en liten tåre på kinnet hans.

Dagen etterpå så kom de to tidligere vennene ut av husene sine samtidig. Da de oppdaget hverandre, så de begge to ned i bakken, for de ville ikke se på hverandre.

Kari tok etter ei stund frem måle – klokka si for å måle hvor lang tid hun stod i ro. Plutselig så glemte hun seg av og ropte ”24 sekunder!!” Så ble hun plutselig mye stillere i stemmen og sa ”oi.. jeg skulle jo ikke si noe til han”. Hun så ned i bakken igjen, men hørte plutselig at noen flirte kjempehøyt. Det var Gunnar som ikke klarte å være stille lengre, for han syntes det var så morsomt at Kari skulle rope ut 24 sekunder, når det var akkurat 24 sekunder hun hadde målt at det tok å gå fra huset til Kari og frem til huset til Gunnar. Bare at nå stod de helt i ro på hver sin trapp.

Kari klarte heller ikke å la være å flire. Og så gikk de mot hverandre og møttes midt mellom husene sine, og møttes altså utfor Klirre Kling Kokos veien 6. ”Jeg er så lei meg Gunnar, jeg mente ikke å være slem”, sa Kari. ”Det er helt greit det Kari, jeg mente heller ikke å være slem, jeg ble bare så lei meg når du flirte fordi jeg ikke kunne telle lengre enn til 10.”

”Men Gunnar, jeg kan hjelpe deg med å lære å telle helt til 24, og jeg kan også hjelpe deg å lære hva klokken er”! ”Kan du virkelig det?”, spurte Gunnar. ”Ja visst”, sa Kari. ”Men på en betingelse: du må lære meg å bli flinkere til å klatre”!

Ja, det syntes Gunnar var en kjempegod avtale. ”La oss aldri krangle mer”, sa de begge to samtidig, mens de ga hverandre en klem.