Drastisk er ikke fantastisk?

Verden går stadig raskere. Også for meg som er to år. Jeg begynte i barnehagen i fjor, og da hadde jeg noe som kaltes for tilvenning. Det gikk egentlig veldig fint det. Jeg gråt selvsagt i starten da mamma eller pappa etterlot meg og gikk. Men det var bare min måte å si i fra på. At dette var nytt. At dette var litt skummelt i starten. Men jeg ble raskt trygg, og årsaken til dette var omsorgen jeg fikk, og menneskene jeg fikk denne omsorgen fra. For menneskene, de var nemlig de samme.

Hver eneste dag så fikk jeg hjelp til påkledningen av Anne, Synnøve og Henrik. Når de ikke var der, så var det enten Andreas eller Birgitte som var der istedenfor. Ikke hvem som helst altså. Og det er viktig for meg.

Jeg elsker å male, tegne, synge, danse og le. Jeg elsker å kjenne at jeg stadig lærer flere ord. Selv om jeg ikke greier si så veldig mange av disse enda, og spesielt ikke i setninger. Så forstår jeg. Så uendelig mye. Jeg elsker også å dra på turer. Men du? Jeg elsker disse fordi jeg føler meg trygg. Denne tryggheten er det ingen automatikk i. At jeg var trygg i fjor betyr ikke at jeg er trygg nå. Det er ikke en knapp som aktiveres og som forblir slik helt frem til jeg begynner på skolen. Det er litt lett å glemme meg nå. Nå som det begynner så mange nye barn i barnehagen. Men ha meg i minnet!

For at jeg skal trives når jeg holder på med de aktivitetene som jeg har nevnt, så er det en veldig viktig forutsetning: at jeg er trygg. Ikke bare for å trives, men også for å lære. Trygghet må du først skape for meg gjennom faste, gode rammer. Eller rutiner om du vil. Jeg elsker at du er fleksibel og jeg elsker å oppleve nye ting. Men disse må foregå utenfor de faste rammene mine, ikke innenfor. Gi meg gjerne så mange nye og spennende aktiviteter du bare vil. Så lenge de ikke går utover mine faste, trygge rammer. Så lenge de ikke skaper stress for meg.

Hverdags aktiviteter. Jeg bruker ikke dette ordet, men jeg vet godt hva bleieskift, hviling, garderobe og måltid betyr. Disse skjer hver dag, og disse er viktige for meg. Så hvorfor måtte dere endre på dette? Hvorfor? Jeg skulle så gjerne ha protestert med ord om jeg kunne. Men jeg har ikke ordforrådet som behøves til det. Jeg protesterer derfor gjennom gråt. Jeg protesterer gjennom å trekke meg unna deg. Og jeg protesterer nok en gang gjennom å gråte samtidig som jeg tviholder meg til mamma eller pappa når de leverer meg.

Jeg var vant med at frokosten ble servert inne på avdelingen min, ikke på fellesrommet. De voksne trivdes jo også. Hva skjedde? Jeg var jo vant til å gå ut klokken ti etterpå. Nei, jeg kan ikke klokken. Men tro meg, jeg har ei innebygd klokke som tar til seg rutiner og tidspunkt som en svamp tar til seg vann. Har du sett meg urolig og ventende på mine foreldre klokken halv fire ganske ofte? Jo, jeg vet at de henter meg på denne tiden. Hver dag omtrent. Så klokken ti er jeg rastløs. Jeg dunker på døra og jeg kaster litt leker utover gulvet. Det kan kanskje virke uforklarlig. Jeg bare protesterer litt mot endringen jeg.

Jeg var vant med å synge sammen med alle de andre barna før jeg gikk ut. Ikke når jeg nesten akkurat har stått opp. Langt utpå dagen. Jeg er litt forvirret. Tar litt tid det også. Å lære denne forandringen å kjenne. Å lure den inn i rytmen min. Den innebygde sådan. Små ting tenker du? Da har du ikke hørt dette enda. Jeg var vant med at de voksne sang for meg i det de la meg i vogna mi etter lunsj. For de visste at jeg trengte det. For å finne roen.

De glemte visst å fortelle dette til dere nye som er her. De glemte visst også å si at favorittsangen min er ”Se min kjole”. Som de pleide å synge nesten hver eneste samling. Og titt og stadig også mens jeg skiftet bæsje bleien. De visste at jeg ikke syntes det var så morsomt å ligge så lenge i ro som dette kunne ta. Så jeg er urolig nå. Vil opp fra stellebordet. For du er stille. Jeg liker ikke det. Bryr meg ikke om at det blir skittent rundt meg og at du ikke er ferdig. For ferdig, det er jeg.
Vi pleide å sitte ved mindre bord under lunsjen. Tre av disse for å være nøyaktig. 1,2,3. Det var stille og rolig, mange av oss trengte dette. Endret allikevel. Til et bord. Et stort bord. Hvorfor? Føles som om jeg er kommet til en helt ny plass. Desto mindre jeg er, desto større og kraftigere føles en liten endring.

Jeg ser stadig Anne og Henrik ute. Sammen med barna på en annen avdeling. Synnøve er visst ikke her mer. Birgitte som pleide å være her når noen var borte, er også der. Der ute sammen med de andre barna. Jeg vil til henne, men hun kan ikke nå. Skulle ønske bare en av de som var her før, kunne komme tilbake. Tilbake til meg. Hvorfor endre på så mange ting? Alle tingene jeg har nevnt fungerte kanskje ikke perfekt. Men det ble jo aldri gitt tid til å få det til å sette seg heller. For deg. For meg så var dette allerede innebygd i kroppen min.

Disse viktige rutinene mine. Kanskje måtte noe endres. Kanskje var det slik at de voksne må bytte på hvor de jobber. Men måtte alle det? De var jo årsaken til akkurat min trygghet. Kanskje ville bare en av dem ha vært nok til å bringe min hverdag videre tilnærmet slik den var. Om de fikk lov av den nye sjefen på avdelinga. Jeg synes egentlig han burde ha tilpasset seg oss og ikke omvendt. For jeg har vært gjennom min tilvenning jeg. Urettferdig at må gjøre den på nytt. Endringer som er drastiske er slett ikke fantastiske, det synes nå jeg.