I et rosa helikopter

Når jeg nå skriver en kronikk igjen, noe som er snart et år siden sist, så er det fra en voksens perspektiv. Fra en forelders perspektiv og fra en barnehagelærers perspektiv, men likevel med barns beste i mine intensjoner. 

Jeg husker at vi klatret i trær. Jeg husker at vi vi brukte sand rett fra fjæra, og ikke EU godkjent sand. Jeg husker at vi lekte på isflak og at vi snek oss opp på rattkjelke og ski på steder med overhengende fare for snøras. Nå sages trær ned i barnehager. Og sanden er selvsagt gått gjennom 54 EU kontroller. 

De to sistnevnte spinnville aktivitetene fikk vi selvsagt ikke lov til. Og ikke mener jeg at barn skal gjøre dette i dag heller, så langt i fra. Poenget mitt er at vi lever i en veldig sort-hvit verden. Noe jeg finner som rart, all den tid det er litt forskjell på å bli tatt av et snøras kontra å få sandlopper. 

"Det kreves en landsby å oppdra et barn", er en setning de aller fleste av oss har hørt. Men slik mener jeg at det ikke i dag, og jeg vil peke på flere ulike årsaker. Det ene er trangen vår til å få "likes" og styrket vårt eget ego i sosiale medier. 

For der flertallet tidligere ville ha muntlig  irettesatt andres barn om de oppførte seg dårlig, så tier flertallet i dag. Før man har tid til å sette seg ned på Facebook for å fortelle resten av verden om dette ufordragelige barnet. Der man gjerne i innlegget spør etter hva foreldrene driver med i oppdragelsen som i beste fall er manglende. Vel vitende om at de aktuelle foreldrene ikke vil se denne oppdateringen, for da hadde vi faktisk slettet den av frykt for å få passet påskrevet selv. 

Men dette er i 2020 bare en årsak til at landsbyen ikke er der lengre. Enn annen er #krenket. "Kom ikke her å fortell meg hvordan jeg skal oppdra mine barn ", har mange fått slengt i ansiktet. Angrep er det beste forsvar. Men er det fordi vi virkelig ikke vil ha godhjertet hjelp til å oppdra barna? Jeg tror ikke at det nødvendigvis ligger der. 

Jeg tror det ligger i vår egen usikkerhet som foreldre. Og er det rart, all den tid man raskt blir en vandrehistorie som kun inneholder et snev av sannheten, om man i offentligheten ikke tar de valgene man tror allmennheten forventer. 

Og med det mener jeg situasjoner f. Eks der vårt barn får et sinneanfall i beste sendetid på butikken eller på tur ut fra barnehagen ved henting. Og jeg skjønner usikkerheten, for den er samfunnsskapt. Forventer de andre kundene og personell på butikken eller i barnehagen at jeg greier godsnakke situasjonen i land på 1 time? At jeg gir etter for barnets ønske om en ny sykkel på butikken? Eller å la det gå hjem fra barnehagen uten lue i -10c? For det er jo kanskje fryktelig å bære det protesterende barnet til bilen, sette sikkerhetsbeltet på og dra hjem?

Nei, det siste er faktisk ikke feil. Og nei, jeg er overhodet ikke for fysisk avstraffelse av noe slag, det er noe helt annet og alt annet enn greit. Og har jeg selv vært for ettergivende i slike situasjoner? Selvfølgelig, dette er ikke et angrep på andre foreldre, men heller en selverfart refleksjon over egne håndteringen. Jeg har også vært for streng og sagt nei der jeg burde ha sagt ja. Vi har en trang til en perfeksjon som ikke er mulig å realisere. 

Men jeg er jo for demokratisk kommunikasjon med barn. Og for å ivareta alle barns følelser. Så hvordan kan jeg skrive dette? Jo, fordi i den fastlåste situasjonen med et barn i sinneanfall, så vil ikke en verbal dialog med barnet hjelpe om det ikke har gjort det før situasjonen ble låst. Og det vil ikke ta til seg våre formeninger om hva som er galt i situasjonen. Denne samtalen gjøres mye bedre når barnet senere har roet seg, og det gjør det. 

Jeg vil også heller se et barn som er glad istedenfor trist. Men det er viktig å anerkjenne alle følelser. Det er viktig å kjenne på alle følelser, gode som vonde. Det er kun slik de blir rustet til å håndtere samtlige følelser på en god måte. Selv de negative, uten å ty til slag og spark. For selv om vi skulle ønske det, så lever vi ikke i et rosa helikopter. Men vi må være sammen med barna i disse følelsene, slik at de lærer å forstå og sette ord på disse. De lærer ikke dette ved snarveier for oss voksne, slik som timeout alene. De lærer da kun å si at de har lært.. For å tilfredsstille oss voksne. Og fordi det forventes av dem. Slik at de kan leke videre. Uten å faktisk skjønne hva som var galt. 

Og som jeg har nevnt i nesten samtlige tidligere kronikker, så betyr barns medvirkning og medbestemmelse utrolig mye for meg, og er grunnleggende for alt jeg forsøker å bidra med i alle møter med barn. Jeg liker å tilby barna valg. Valg det har forutsetninger til å ta. Jeg vil f.eks ikke at barn skal få velge å gå ut på vinteren i kjole eller shorts. Men jeg vil gjerne la barnet velge mellom de to ulike vinterluene som er tilgjengelig. Jeg vil ikke at barnet skal få la være å dra i bursdagen sammen med meg til bestemor. Men jeg vil at det skal få lov til å si hvorfor det ville vært mer gøy hjemme, og jeg vil gi det noen alternativer til hva som kan bli gøy å gjøre hos bestemor. 

Men medvirkning og medbestemmelse handler ikke bare om ja og nei. Det handler ikke om å gi 15 valg. Det handler om å få en passelig mengde valg tilpasset forutsetninger som alder og modenhet. For er det alltid en frihet for voksne mennesker når vi får velge mellom hundre tv kanaler og tusen ulike serier på streaming tjenester? Hei, av og til er det slitsomt å i det hele tatt velge om jeg skal gå inn på netflix eller hbo. Av og til er det mest avslappede å være på hytta med kun nrk. Utrolig avslappede og beroligende å bare se på noe, og slippe å ha noe valg. 

Vi voksne vil heller ikke tvinges. Vi vil gjerne ha valgmuligheter. Men liker vi å være i situasjoner der det er umulig å velge? Nei, og slik er det ofte for barn. Det å måtte velge mellom 10 forskjellige bukser tar litt tid for et barn, og det finner gjerne ikke roen med det. Det har kanskje noen erfart?

Både vi foreldre og barn er usikre i dag. Så usikre at det er lettere å skylde på lærere når barna utfører handlinger og utviser atferd som er dårlige. Jeg er veldig enig i at "barns atferd er vi voksnes ansvar, og spesielt vårt som foreldre. Men betyr det at vi ikke skal korrigere barna, eller la de få konsekvenser i form av redusert skjermtid eller ukepenger til snop om de mobber andre i barnehagen eller med vilje lar være å gjøre leksene på skolen? Tvert i mot, det er jo nettopp det som også er vårt ansvar. Men alt kan gjøres uten å rope og skrike til barna. Alt dette kan gjøres på en myndig og ansvarsfull måte uten tomme og tullete trusler.