lørdag 24. august 2024

Lærer, se meg!

Klokken tikker ubønnhørlig mot 08.30. Står her i skolegården og venter på at første skoletime skal begynne. Kanskje blir jeg sett i dag? Forhåpentligvis for noe jeg er flink til. Noe jeg mestrer.. Men all pr er god pr. 

I gangen på vei inn til klasserommet så får jeg en dytt i ryggen. Jeg drev akkurat å scannet alt rundt meg. I vakt for alle inntrykk. Sansene på høykant.. jeg er jo en drittsekk, så alle vil jo "ta meg". Så det var nok med vilje ja! Jeg dytter tilbake. Hardt.. klassekameraten faller. "Se, Jonas dyttet Andreas", skriker jentene i klassen. Læreren hører såklart dette, og kommer løpende til. "Jonas!! Greier du ikke engang komme inn til første time før du lager trøbbel?".

Er det noe vits å i det hele tatt åpne munnen? Læreren så ikke. Læreren kan ikke se alt. Sku ønske noen så alt som skjedde. Også hva jeg tenkte sånn egentlig. Læreren er bare et menneske hun også. Hun er av og til lærer, men samtidig litt "mamma", vaktmester, politi og sykepleier også. Hvorfor er det ikke flere der som faktisk ser meg? 

"Du kan gå til helsesøster å prate litt", sier både læreren og foreldrene mine. Jeg føler meg annerledes nok allerede. Føler meg som en ond og fæl dritt. Og så skal jeg forsterke dette ved å gå til helsesøster, nei takk.

Er det ikke noen "vanlige" menneske jeg heller kan prate med nå? For å føle meg vanlig. Er det ikke noen som kan se akkurat meg for den jeg er og mine behov. Noen som ikke sykeliggjør meg mer enn hva jeg allerede føler meg.. må jeg alltid slå noen for å være verdig denne oppmerksomheten?

Neste friminutt så var det "på han igjen".. klassekameratene kjenner temperamentet mitt. Det er såååå gøy å irritere meg.. komme litt ekstra borti meg.. slenge litt med leppa mot meg. For da kommer det en reaksjon. Så utrolig gøy å se at jeg blir flyvende forbannet. Vil banke dem!!! Miljøterapeut Synne kommer stormende. Hun ser situasjonen. Hun ser foranledningen. Men viktigst, hun ser meg.

Var så nært å slå til noen. Føltes det som. "En følelse og en tanke er ikke en sannhet", sier Synne. Hun ser at jeg er lei meg. Jeg er så lei meg for at jeg ble så sint. Jeg er så lei meg for de stygge tankene jeg fikk. Jeg er så trygg på Synne. Hun får meg alltid til å føle meg bedre. Det er okay å bli sint. Det er okay å tenke fæle tanker. 

"Det kalles impulskontroll Jonas, og du har en glimrende impulskontroll". Det betyr visst at selv om jeg ønsker å banke en stein i hodet på en medelev, så betyr det at jeg likevel ikke gjør det. Til og med selv når jeg holder steinen i hånden. Knyttet og i luften.

Kanskje hjalp det å trene.. Kanskje hjalp det å ha en ball i gymtimene som jeg kunne klemme så hardt jeg klarte, når jeg ble sint og ville slå.

Jeg vet bare at jeg ikke har det så greit bestandig. Jeg ønsker å bli sett.. jeg ønsker å bety noe for noen. Jeg ønsker å bli forstått. 

Og jeg blir det av noen.. jeg blir det av deg! Takk for at du ser det gode i meg og ikke bare det "dumme" jeg gjør. Takk for at du hjelper meg å forstå meg selv og hvordan man kan regulere sine følelser. 

mandag 22. august 2022

Gi oss flere ansatte nå!

Lina heter jeg. Gjemmer meg under bordet på avdelinga nå. Fikk mye oppmerksomhet da jeg kom, men nå er den borte. Lena er borte. Lyden av sandaler som treffer gulvet med stadig hyppigere frekvens. Lyden av andre barn som allerede er i lek. Stemmer som fyller rommet og lager ulike klanger helt inn i veggene. 

Lena måtte løpe å se til andre barn og foreldre som kommer. Hun var rolig da vi var færre barn, nå merker jeg derimot at hun er stresset. Stemmen er raskere og kroppen hennes beveger seg raskere. Hun er ikke sint, men jeg blir selv stresset over å se andre være det.

Jeg ser og hører så mye. Føler så mye. Er nettopp fylt fem år og er det de kaller for ekstra sensitiv. Forstår litt av det, men ikke alt. Selv om de voksne lærer meg mye om følelsene vi mennesker har.

Ekstra sensitiv i barnehagen er ikke så enkelt, sier de. De sier det med litt sørgmodige øyne og litt skjelvende stemme. Joda, disse signalene plukker jeg lett opp. De merker at jeg har vanskelig for å takle nye og uvante situasjoner. Av og til synes jeg til og med at det er vanskelig å takle kjente situasjoner også, det er nok at bare noe er utenom det vanlige.

Men de klarer ikke alltid å hjelpe meg slik at jeg føler meg helt trygg, og da ser jeg fortvilelsen deres på alle mulige kroppsspråk.

De må være på så mange plasser samtidig. Hvordan greier de det? Jeg blir sliten bare av å observere alt presset de føler på. De voksne her kjenner meg så godt og vet hva jeg trenger. Skulle bare ønske at en av dem kunne vært alene med meg enda lengre. Og enda oftere.

Det er ikke så lett for meg når den voksne jeg har funnet trygghet hos oss er nødt til å forlate meg en stund i garderoben om morgenen, selv om det er for å hjelpe andre. "Jeg kommer snart tilbake" er en setning som gjør like vondt for meg og Lena. Jeg ser det på henne. Og jeg kjenner det i kroppen min og på klumpen i halsen.

Det er ikke så enkelt når den voksne jeg sitter med, må løpe fra frokostbordet når jeg endelig var begynt å spise. Fordi Per har hatt et uhell på badet samtidig som Jonas blir levert og Anne har bitt Trygve.

Det er ikke så enkelt under samlingssunden etterpå når jeg endelig har funnet ro og trygghet til å synge med, før Andreas og Sara lager så mye støy at Lena må ta seg av bare dem en stund. Når de forstyrrer gruppa, mens jeg sitter alene fordi jeg ikke gjør det.
Av og til skulle jeg ønske at jeg turte å lage bråk, så jeg kunne få mer oppmerksomhet.

Det er ikke så enkelt for meg heller, når de voksne er slitne og frustrerte over ikke å strekke til. De er så ufattelig gode de voksne i barnehagen, de roper og skriker ikke til oss barna. Men jeg er veldig sensitiv. Jeg merker på hele stemningen når ting ikke er rolig og fint. Sensitiv som jeg er. Bankende hjerte og likevel en trang til å være stille for ikke å være i veien for noen.

Hei, jeg er Lena. Er nok en gang kommet hjem fra jobb, uten egentlig å ha forlatt den. For i hodet mitt raser det tanker og følelser angående utilstrekkelighet. For selv som erfaren pedagog, og til tross for at jeg jobber med en fantastisk fagarbeider og en glimrende assistent, så har vi ikke nok hender og ører til alle som trenger det.

For å være ærlig så kunne ikke jeg heller ha forstått hvor mye jobben i barnehagen består av, med mindre jeg hadde erfart det selv. Skulle ønske at politikerne hospiterte i barnehagen for å tilegne seg bare litt av denne erfaringen. Ikke bare en dag, men heller noen uker.

Hvordan skal man klare å kartlegge og utvikle barns språk, sosiale ferdigheter, grovmotorikk, finmotorikk, empati osv osv. Når dagene ofte er så hektiske med måltider, påkledning og andre gjøremål, som gjør at man knapt har tid til å puste når den ene hverdags eller overgangssituasjon er unnagjort? For vi strekker oss alt vi kan for å gi barna den tryggheten og omsorgen som de både bør og skal ha. 

Og vi strekker oss gjerne lengre enn hva vi er kapable til å gjøre. Grunnet vår kjærlighet til jobben og de involverte barn og foreldre. For vi må ikke glemme foreldrene som vi har i oppgave å trygge. Og ikke minst veilede ved behov. Og disse behovene må vi ofte dekke samtidig som vi sitter på en dårlig samvittighet fordi vi må forlate avdelinga. Kjære politiker, skal det virkelig være sånn?

18 barn og 3 personale. Regnestykket høres ikke så ille ut på et papir. Regnestykket høres ikke så ille ut når alt flyter og ikke noe uforutsett hender. Den tiden på dagen hvor alle er ute og det er ganske så greit å holde oversikten. Her er det litt mer rom for å kunne observere barna. Hvordan de leker. Hvor de ligger de an i løypa språkmessig. Hvilke relasjoner finnes det barna i mellom, er det f.eks mobbing noen steder? Får håpe at det ikke dukker opp et eller annet man må ta skriftlig nå, for da er det nesten så man må bruke lunsjpausen til det.

Men virkeligheten ligger ikke på et papir. Ser man bak tallene, så er de utrolig urimelige. Hvorfor? Fordi småbarnspedagogikken og pedagogikken i barnehagen dreier seg utrolig mye om å bygge relasjoner der man jobber, samtaler og leker med alle barna en til en. Og det må gjøres ofte og mye for å tilfredsstille krav, forventninger og de stadig nye ansvarsoppgaver som flettes inn i rammeplanen. En plan vi både verdsetter og opprettholder så godt vi kan. Fordi alt som står der er viktig. Vi har bare ikke nok personell, så enkelt er det. Det holder kun til gruppenivå og ikke på individnivå.

Det går ikke engang an å forestille seg utfordringene i forhold til å kunne se alle barna. Slik de skal bli sett. De fleste foreldre ser det, og støtter oss. Nå burde politikerne gjøre det samme. 

Er faktisk helt uvirkelige og urimelige krav som stilles når dagene blåser som verst. I barnehagen skal pedagogikken og arbeidsoppgavene være slik at man kan bruke tid på hvert enkelt barn og hver enkelt forelder. Igjen: mer personell. Ferdig snakket angående det!

Ser man bak tallene og alle gjøremål, så har man som oftest kun mulighet, tid og ressurser til alt som er primært. Måltider, stell, av og påkledning samt å gjøre alt man kan for å sikre at barna ikke på noen måte kan skade seg. I tillegg skal man trygge barna. Så det som da føles urimelig er når vi gjør alt dette samtidig som vi er lovpålagte å gjøre så mye mer.

Og missforstå meg ikke, vi elsker å planlegge og gjennomføre aktiviteter. Vi liker godt å ha lengre samtaler med foreldre angående deres barn, samt å gi foreldreveiledning. Vi liker å observere og kartlegge barns utvikling. Vi liker å hjelpe barn som er utagerende. Bare synd at det av og til skjer på bekostning av de mer stille barna. Dette er et regnestykke som ikke går opp, da alle barn er like viktige. Og alt personell er viktig. Så vi trenger flere av både pedagoger, fagarbeidere og dyktige assistenter.

Og dette er ikke et hjertesukk angående hvilke arbeidsoppgaver man har. Jeg har ingenting i mot å vaske bord og stoler. Jeg har ingenting i mot å skrive det jeg må skrive, enten det er angående barn, avviksmeldinger eller annet i HMS kategorien. Så lenge jeg følte meg trygg på at barna hadde nok personell å støtte seg til samtidig. Og dette er heller ikke en tale der jeg sier opp jobben min. For jeg brenner for den og barna. Så lille, sensitive Lina skal ha nettopp meg, og andre som oppriktig bryr oss om hennes utvikling, trygghet og trivsel.

Så jeg fortsatte jobben til tross for ressursene og vilkårene man ble gitt. Men politiker, hva med den dagen når det ikke finnes nok av de som gjør det? Som 
Fortsetter i jobben uansett. Og når det ikke lengre går å rekruttere nok nye inn i yrket? For den dagen vil komme! Jeg har ihvertfall fått nok!

fredag 19. august 2022

Et bristende hjerte gir vondt i magen

Jeg blir av og til blek. Slapp i kropp og sinn mens jeg tusler bort til deg. Kanskje opp på fanget. Dette kan skje mens vi er ute på tur, men kan like godt skje mens vi sitter inne blant lekene på gulvet i barnehagen. "Jeg har vondt i magen" sier jeg, mens øynene mine er rettet delvis mot deg og delvis mot bakken. Her håper jeg at du er en våken voksen. Våken fordi dette kan dreie seg om så mangt. Det kan faktisk være at jeg er syk, og det trenger ikke være noe grusomt som har skjedd. Men sannsynligheten for at dette dreier seg om sårede følelser eller vonde tanker er stor, og dette er det viktig at du forsøker å finne ut av.

Har mine foreldre gått fra hverandre? Har jeg mistet en bestemor nylig? Leker jeg veldig mye alene, og viser tegn på ensomhet? Har noen som stod meg nær flyttet, slik at jeg ikke kan se de like ofte? Det kan være mange grunner. Og selv om noen av de nevnte tingene har skjedd, så trenger det ikke å være det som plager meg. Så det viktigste er at du er her for meg.. akkurat nå. Og prater med meg. Prøv å sett ord på tingene for meg.

Som voksen så vet du at sårede følelser og vonde tanker gir utslag fysisk i kroppen din. Men du.. dette skjer faktisk med oss barna også. Det kan være rart å tenke på, men slik er det. Du som voksen har lært deg å tolke og forstå de fysiske signalene i kroppen i forhold til dette.. men det har ikke jeg. Det er derfor så uendelig viktig at nettopp du tar deg tiden til å lære meg å forstå disse signalene. Slik at jeg kan bearbeide dem på riktig måte. Det vil være medisin for min vonde mage. Jeg vil forstå meg selv og hvordan jeg reagerer på ulike ting.

Jeg har satt meg på fanget ditt.. i det du møter meg med omsorg og et mykt tonefall, så triller en liten og glinsende tåre ned på mitt kinn. Jeg trengte akkurat dette.. tåren vil være bra. Tåren vil være et symbol.. et symbol på at dette dreier seg om tanker og følelser. Nå er det viktig at du finner ut hva som plager meg. For uten å vite årsak, så kan du heller ikke reparere.

                                                                     Foto: Istockphoto

Savn er en snodig ting. Det setter seg like mye i kroppen som i sinnet. Jeg blir helt skjelven av det.. fortvilet. Og du.. dreier det seg om en bortgang av noen som stod meg nær, så er det meget stor sannsynlighet for at jeg også er veldig forvirret. Grublende.. undrende.. dette skjer alle mennesker når de møter på noe nytt. Vi barn er mennesker, og sjansen for at vi møter på ting for første gang mens vi er barn.. er stor.

Men i forhold til både dette og nesten alle andre ting i livet mitt som gir meg vonde tanker og følelser, så er det et spørsmål som alltid dukker opp hos meg og alle andre barn: Er det min skyld? Jeg kjenner ofte på denne skyldfølelsen. En følelse som setter seg i kroppen og gir meg vondt i magen. Kan du være en som forteller meg at det ikke er min skyld? Det er så viktig.. et lindrende plaster for alle typer smerter jeg måtte ha inne i meg akkurat nå. For om jeg skulle være lei meg nå pga noens bortgang eller fordi noen som står meg nær er flyttet.. og det ikke finnes noen tanker hos deg som voksen at skyldfølelse kan være involvert i noe som er så ukontrollerbart.. så er det faktisk veldig, veldig ofte det som er tilfelle.

Dårlig samvittighet.. en snikende følelse som setter seg i kropp og sinn. I noen tilfeller kan det faktisk hende at jeg har gjort noe galt. Og har dårlig samvittighet for det, uten å skjønne selv at det er det som skjer med meg. Kanskje angrer jeg på noe jeg har gjort, og nå har jeg vondt i magen og vil sitte på ditt fang. Om du finner ut at det er det som er problemet, hjelp meg likevel. Hjelp meg med å finne en løsning på problemet.. lær meg hvordan jeg kan reparere skaden. Kanskje angrer jeg fordi jeg sa til ei annen jente at hun ikke fikk være vennen min mer. Kanskje angrer jeg fordi jeg klipte i stykker tegningen til en av guttene på avdelingen. Og jeg angrer slik.. for jeg så i ettertid at han gråt. Da gjorde det vondt.. for meg også. Ta meg med inn i en reparerende situasjon med den det gjelder.. lær meg å sette ord på det jeg skal si, slik at det ordner seg.

Skyldfølelse.. dårlig samvittighet.. disse er følelser som er vanskelige for meg å sette ord på. Enda vanskeligere er de for meg å forstå. At det fysiske ubehaget jeg kjenner på, er nettopp dette. Lær meg å forstå disse følelsene når du oppdager at jeg har dem. På den måten kan jeg gjenkjenne dem.. og jeg har da verktøyene jeg trenger for å klare med dem på egenhånd. Og du.. nå har jeg ikke lengre vondt i magen!

fredag 1. juli 2022

En bitteliten skrøne fra en femåring

Fem år er jeg nå. Tiden har gått så fort sier dere alle sammen. Men ikke for meg, jeg synes årene jeg har levd har vært veldig lange. Å vente på en jul til en annen er mye lengre enn et år, synes nå jeg. Som femåring så sitter jeg ofte med en følelse av at tiden står stille. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker å skrøne.. fortelle historier som er så fulle av fantasi, at de kunne ikke vært helt sanne uansett hvor mye man ønsket det.

Jeg elsker dialoger.. eller vent nå litt, jeg elsker å være den som prater. Jeg vil være den som forteller om mine opplevelser, både de sanne og de som er skrøner. Jeg er veldig selvopptatt, men ingenting er mer normalt enn det når man er fem år. For har dere vært de voksne som jeg trengte rundt meg tidligere, så er jeg i tillegg fylt med utrolig mye empati og sympati. Jeg tar det å være størst i barnehagen på alvor.. du vil se at jeg aldri dytter de minste barna. Tvert i mot så tar jeg dem på fanget hvor jeg trøster de om de har behov for det.

Hjelpsom.. det er meg det. Om du tillater det! Jeg kan hjelpe til med så mye, bare du gir meg en og en oppgave. La meg få lov til å lede samlingsstunden av og til. La meg få lov til å hjelpe til med måltider, og da som kjøkkensjef. Jeg elsker titler skjønner du. Det å være noe.. det å ha betydning! Og for å ha en betydning, så må jeg få lov til å gjøre noe betydningsfullt. Og om jeg ikke får lov til å hjelpe med de oppgavene som jeg har så lyst til.. hvordan tror du det skal bli når du ber meg om å gjøre andre oppgaver i samme kategori når jeg blir eldre? Om min lyst tidligere ble avfeid.

Så ikke nekt meg å delta på slike oppgaver om jeg ønsker det. Det gir meg i tillegg en følelse av mestring som har store ringvirkninger. Skole er neste steg for meg.. jeg er så klar! Jeg klarer ikke vente. Er nok derfor tiden står stille så ofte.

Men du? vi femåringer er veldig forskjellige. Hva vi mestrer, og hvor godt vi mestrer de ulike tingene. Du MÅ derfor kjenne meg, for å vite hva akkurat jeg behøver. Ikke hopp over steg jeg ikke har tatt enda. Gi meg og de andre aktiviteter og oppgaver som er tilpasset vårt nivå. For jeg kan nesten lese jeg, men det er det mange som er langt unna å kunne. Så ofte som det er mulig, bør du derfor sette deg ned med oss.. en til en. Ikke sett lista så høyt at noen faller i fra og får negative mestringsopplevelser allerede i barnehagen. Det er enda mye verdi i å være i barnehagen for meg. Les høyt for meg og de andre.. mye! Det øker vår interesse for høytlesning. Gjør eventyrenes verden spennende.. ha dukketeater, flanellografer og ikke minst: ha skuespill av de voksne for oss barna. Tør å by på deg selv, for det øker min interesse. Og du? hvorfor ikke la meg få lov til å fremføre eventyrene? både med flanellograf, dukker og ikke minst at vi har skuespillet for dere.. det er gøy det. Å samarbeide om. Å kunne samarbeide er en nøkkel som det er viktig for meg å ta med videre inn i skolens verden. Sammen med ordet selvstendighet, så burde samarbeid vært skrevet med gullskrift. 

                                                     (Foto: Istockphoto)

Fem år. Så utrolig stor.. men kanskje er det noe med det å være størst som gjør at jeg aldri får lyst til å føle meg liten? Hvis jeg har falt ute på sykkelen og ønsker et fang å sitte på, da vil jeg ikke at de andre barna skal se på meg. Jeg vil ha de bort. For jeg blir fort flau.. liker ikke alltid å vise denne typen følelser. Kanskje vi skal prate litt i samlingsstunden om hvor naturlig disse er? disse følelsene som er der og som alltid vil være en del av oss. Kanskje vil det gjøre det litt lettere for meg også.. å få felle de tårene som jeg har behov for. Å få den trøsten jeg behøver istedet for å måtte stenge noe inne. For det er ikke jeg som har skapt forestillingen om at man ikke kan gråte når man er fem år.. men forestillingen om dette gjør at jeg føler meg mindre enn det jeg er. Om jeg gråter.

Jeg har absolutt ikke kastet sand ut av sandkassa. Jeg vil påstå det motsatte av det du sier, helt til det finnes bevis så klokkeklare at selv ikke en verdensmester som meg klarer å bortforklare det. For jeg liker IKKE å innrømme hva jeg har gjort.. om det er noe som jeg vet var galt. Lær meg forskjellen på å lyve og det å skrøne i forhold til morsomme historier som jeg forteller. En forskjell som er viktig for meg å forstå.

Du vet at frosker også kan være lilla ikke sant? De kan bli tre meter høye i Afrika, og disse kan hoppe opp å treffe et fly som er i lufta. Du må gjerne si meg i mot.. men en ting skal du vite: jeg innrømmer ikke at jeg tar feil. Jeg lyver ikke heller. Uansett hvor mange motargumenter du har, så har jeg noen å komme tilbake med. Og den aller beste er selvsagt: "jeg har sett det selv". Den er en sikker vinner som du ikke kan argumentere i mot.

Jeg er verdens beste i de tingene jeg mestrer. Og hvorfor ikke om jeg faktisk mestrer noe fullt ut? Tenk om dere som voksne hadde den selvtilliten og selvfølelsen som jeg ofte har. Da er det uante muligheter for hva dere hadde mestret. Kraften ligger nemlig i troen på det. Jeg er verdens beste sommerfugl jeger. Og som ikke det var nok, så er jeg også verdens beste "melkefyller i glasset". Ikke hørt om det? ikke mitt problem, for jeg er nemlig det. Jeg lyver ikke, jeg skrøner kanskje bare litt. For du? en skrøne kan nemlig være litt sann også.

mandag 9. mai 2022

Er det bedre nå enn det var før?

Når jeg nå setter meg ned foran tastaturet og skriver denne kronikken, så vil jeg påpeke en viktig ting: Dette er mine tanker og meninger, og ikke noen fasit. Men, jeg har en mistanke om at jeg nå kanskje setter ord på noe som mange tenker, uten at de kanskje sier det. Kanskje kjenner også du deg igjen i det jeg nå skal skrive noe om?

Mye har endret seg frem til i dag, fra da forrige generasjon med foreldre fikk barn. Jeg vil trekke frem de punktene som jeg selv ser tydelig. Den største forskjellen våger jeg meg frem til å si er hvordan vi legger våre barn i dag. Vi bruker tid. Veeeeeeldig mye tid. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å gi barna trygghet. Vi har lest oss frem til at dette er viktig for å skape en nær relasjon mellom oss og barna. Og vi har lest om forskning som viser til at barn kan bli mørkeredde og utvikle angst om de gråter seg i søvn.

Ferber metoden tror jeg var mye mer benyttet tidligere, og da kanskje særlig ubevisst. Men dette ble gjort i god tro, så jeg forstår det. Det store stikkordet her er belysning. Vi har tilgang til så langt mer av informasjon i dag enn tidligere. Vi har også enklere for å rådføre oss med flere enn kun våre aller nærmeste, via alle slags forum på internett og sosiale medier.

Vi er nok i dag langt bedre på å anerkjenne barna. Vi anerkjenner gråten til barna på en annen måte og vi anerkjenner de mer for hvem de er og ikke for hva de gjør. Vi leker mer sammen med barna i dag enn hva forrige generasjon gjorde, fremfor å kun holde tilsyn med barna.


Dette er en kronikk der jeg nå skal skryte over alt det gode vi gjør i dag, mens dagens besteforeldre hadde ikke peiling? Jeg skjønner at dette så langt kan tolkes slik. Men det stemmer ikke. For det første så mener jeg at dagens besteforeldre gjorde en kjempejobb utfra at de selvsagt gjorde slik samfunnet den gang forventet og tilrådet. For det andre så skjærer jeg ikke aller under en kam. Og for det tredje så er min ærlige mening at ikke alt er bedre i dag når det gjelder barneoppdragelse. Dette er derimot en kronikk hvor jeg forsøker sette lys på noen forskjeller.

Noen ulike meninger. Meninger som har gjort at kanskje akkurat du som leser dette har opplevd at det er vanskelig å være enige med dine foreldre angående hvordan dine barn skal håndteres og følges opp? Eller at du er nettopp dette, en besteforelder som kjenner deg igjen. Jeg mener og at det med at man får barn i stadig senere alder enn tidligere, har en påvirkningseffekt. Det blir enda mer tid som er gått mellom generasjonene, og derfor stadig utvikling av barnesynet.

Hva er det jeg presterer å tenke at var bedre før da? Jeg må ærlig si at enkelte ting drar vi altfor langt i dag. Vi er til tider overbeskyttende for eksempel. Klatring i trær er jo nesten totalt forbudt. Ikke misforstå, jeg er ikke for at man skal risikere liv og helse. Men det må da finnes en mellomting mellom å hoppe på isflak der det er fare for drukning og det å sage ned greiner på trær slik at barn ikke engang kan få klatre?

"Dagens barn er bortskjemte" sies ofte i dag. Disse ordene kommer ofte i forbindelse med at vi trøster barna for "hva som helst, når det ikke er noe å gråte for". Heldigvis gjør vi det, da vi vi i dag vet hvor viktig det er å anerkjenne barnas gråt og alle deres følelser. Samme ordene kommer også gjerne når vi bruker 1,5 timer på å legge barna, der vi er sammen med dem under hele prosessen. Jaggu ta så samsover vi også ofte med barna. Nei, dette går jeg aldri med på at er å skjemme bort barn. Dette går innenfor begrepene omsorg og trygghet, og her kan man ikke skjemme bort barna.

Men ordene faller også ofte langt mer berettiget. For vi kjøper ekstremt mye til barna våre i dag. De har ofte så mange leker at de ikke engang kjenner til halvparten av det de har. Vi er også veldig snare med å tilby 2-3 ulike middager uten at de engang har smakt på det de kaller for "æsj". Ja, her er vi nok flinke på å skjemme de bort. Det er greit å ikke like noe, men da når man har smakt. Barn i dag fremstår og ofte som utakknemlige. De takker sjeldnere for maten og de takker knapt nok for julegaver. Er jeg inne på noe her?

Demokratisk kommunikasjon er noe vi har mye i tankene når vi prater med barna i dag. Dette er kjempebra, om vi ikke overdriver. Barns medvirkning står enda sterkere enn tidligere og det er glimrende. Barn bør og skal få medvirke i sin hverdag. De skal få valg og ikke få alt tredd ned over hodet. Men når man overdriver, da blir det skummelt. Barn gis valg i dag, men vi må være god på å begrense alternativene. Vi kan la dem få velge mellom to-tre ulike vinterluer og ikke seks-syv der tre av dem ikke tåler en eneste minusgrad. Da har nemlig barnet fått valg det umulig kan forstå konsekvensene av. Og det skaper forvirring og utrygghet istdenfor å gi en frihetsfølelse. Det blir som når jeg som voksen skal finne noe helt tilfeldig å se på netflix. Det blir så mange valg at jeg ikke finner roen med noe som helst.

Til slutt vil jeg påstå at vi i dag setter alt for høye krav til oss selv som foreldre. Vi forsøker så utrolig hardt å være perfekte. Dette gjør igjen at vi er ekstremt hårsåre når det kommer til nettopp foreldrerollen. Man tar det faktisk personlig når andre irettesetter våre barn. Man leser om foreldre som går til angrep verbalt når fremmede på bussen sier i fra at barna deres sparker dem i ryggen på setet. Man tar det personlig. Som et angrep på en selv som forelder. Og da angriper man tilbake. Klørne kommer ut. Vi er også kommet dit hen at vi blir sure på lærerne på skolen når de forteller om barnas negative oppførsel. Vi lurer på hvor lærerne har feilet fremfor å se på våre egne. Vi beskytter barna våre mot berettiget kritikk og vi beskytter oss selv fremfor å ta det som den hjelpen det er.

Men det er heller ikke så rart at vi er redde for å feile som foreldre, og da spesielt i offentligheten. For i dag kan man faktisk bli en god facebook historie som deles over hele landet. "Vet dere hva!!! Jeg er så himla sjokkert. I dag satt jeg ved siden av en småbarnsfamilie på kafeen. Foreldrene hadde ingen kontroll. Barna skrek og jamret seg og oppførte seg som bortskjemte drittunger. For noen foreldre altså". Hundre liker klikk senere og en artikkel i lokalavisa, og vips så har man aldri lyst til å gå ut av huset igjen, selv om ble anonymisert. Dette frykter nok mange. Og det er en fryktelig uting disse statusene. Og slike ting gjør at man er livredde for hvordan man skal takle det om barna "slår seg vrang" på butikken. Man blir så redde for hva omgivelsene skal tenke, at det er bedre å kjøpe den dyre leken man ikke skulle ha, fremfor å ta barnet med sinneanfall ut av butikken. Alt var ikke bedre før. Men ALT er ikke bedre i dag heller.

En høylytt hilsen fra et usynlig barn

Jeg er den som ikke er så lett å legge merke til.. om du ikke går inn for det. Kan du være en som gjør det? Jeg forsvinner fort i mengden.. en mengde av andre barn som gjør mer ut av seg. Jeg plager ingen.. ikke blir jeg plaget selv heller. Jeg sitter alltid rolig på plassen min. Alltid rolig under samlingsstunden, alltid rolig ved matbordet. Det er slik jeg bare er det. Eller er det? Kan det være at jeg ikke er så høylytt fordi jeg trenger hjelp til å finne min plass? Kanskje jeg trenger litt hjelp til å finne meg selv. Finne ut av hvem jeg er.

Om jeg er et barn som du faktisk ikke er sikker på at du har lagt merke til iløpet av dagen.. er det min eller din skyld? For jeg er jo her hele dagen. Hele dagen sammen med de andre barna.. og sammen med deg. Utagerende barn får automatisk din oppmerksomhet. Og det er bra. Slik skal det også være.. men hva med meg? Jo, jeg trenger deg også. For at ikke min utvikling skal stangnere. Du må vite hvem jeg er også. Gi meg utfordringer på mitt nivå.

"Alle må rekke opp hånda, så får dere prate en og en", sier dere.. Men vet du, jeg liker jo ikke gjøre så mye ut av meg. Så hva med meg da? Jo, du må løfte meg opp. La meg også delta, selv om jeg ikke presser meg frem. Men gi meg tid. Gi meg rikelig med tid, for det å snakke foran andre er ikke noe jeg gjør automatisk. La meg få prate, selv når jeg ikke rekker opp hånda. For å få til å spørre meg om dette, så må du kjenne meg. Du må kjenne meg like mye som de andre barna. Vite hva jeg liker.. og ikke minst hva jeg ikke liker. For jeg liker ikke høylytte aktiviteter f. eks, selv om jeg blir med allikevel. For det forventes jo av meg, gjør det ikke? Jeg gjør jo alle til lags.

    Foto: Istockphoto

Kanskje må du hjelpe meg til å være en som greier å si fra når noe ikke er greit fra mitt ståsted. Gi meg de verktøyene som jeg behøver. Ord er verktøy.. å sette ord på tanker og ikke minst følelser, ja det er faktisk så gode verktøy at de finner du ikke på byggmakker for å si det slik. Lær meg at det er lov å være sint. Det er lov å være lei seg. Alle følelser er normale, og de er viktige..

Du må prate med meg. Du må faktisk prate veldig mye med meg.. barn som meg har et enormt utbytte av samtaler. Samtaler som beriker livet mitt.. samtaler som lærer meg om meg selv. Hvem jeg er, og hvem jeg ønsker å være. Men hva du enn gjør.. ikke ha en for offensiv fremtoning i forhold til meg. Jeg trenger tid. På samme måte som du bruker tid på å lære barn å kjenne, så trenger jeg tid til det samme. Jeg trenger å observere deg. Du vil forhåpentligvis legge merke til at jeg ofte observerer deg i samspill med andre barn.. jeg gjør det for å se om du er en som jeg også kan godta. En som jeg kan stole på. Du vil kanskje også legge merke til at jeg endrer ansiktsuttrykket mitt og kroppsholdningen min til å plutselig bli skeptisk når du da ser på meg. Forhåpentligvis synes du det er helt greit. Det er barn min måte å si i fra at jeg ikke er helt klar enda.

Jeg er et barn som sjelden sier i fra. Sjelden lar jeg følelsene mine få komme frem. Du MÅ derfor forstå meg. Du må klare å se når jeg er lei meg. For jeg stenger ofte denne følelsen inne. Jeg trenger hjelp til å la den komme frem. Ta meg på fanget.. snakk med meg. Sett gjerne ord på egne følelser fra ditt berikelsesrike liv som inkluderer et hav av erfaringer. Si til meg at der er lov å gråte. Kanskje vil du oppleve at jeg i blant virkelig setter følelsene ut da. Og da er det viktig at du lar meg fullføre disse. La følelsene ta en naturlig slutt, slik at jeg tør å tillate meg at de kommer frem ved en senere anledning. Disse situasjonene er for meg alfa & omega ganger hundre, i forhold til hvilken tillit jeg får til deg.

Jeg greier ikke alltid å ta vare på meg selv og mine interesser. Joda, kjære deg.. jeg kler på meg alt selv, jeg smører maten min på skiva og jeg går alene på do. Jeg er praktisk selvstendig. Men jeg blir fort overkjørt.. om du ikke ser det. Er våken i forhold til meg og hvordan jeg agerer i samspill med andre barn. Om jeg aldri får velge hva vi skal leke, så sier jeg ikke i fra. Om jeg blir fratatt en leke som jeg har, så aksepterer jeg det. Men du? Jeg synes ikke at du skal akseptere det. Du kan være den som lærer meg hvordan man kan si i fra til de andre barna. Du vil se at det nytter. Og da vil jeg i tillegg være en enorm ressurs. For jeg kan nemlig da bli en som sier i fra på vegne av andre.. og det er sterke saker.

Hverken jeg eller andre barn har de samme behovene. Så kanskje må du tenke annerledes om jeg ved en svært sjelden anledning, er den som starter å tromme med hendene ved matbordet slik at støynivået stiger, eller om jeg starter en sistenlek innendørs. For hvordan skal jeg tørre å by mer på meg selv, om det da ved en slik anledning blir gjort om til noe negativt. Hvert eneste fiber i din voksne kropp vil kanskje kjenne på at det finnes regler. Det finnes regler mot nettopp dette. For uten regler, så blir det kaos. Men kanskje skal det være greit akkurat nå.. For min del. For min selvfølelse. Ikke knekk den nå pga reglene. Bygg opp under den istedenfor. For tro meg.. du kan dra hjem etterpå med god samvittighet og vite at i dag.. ja i dag så har du forstått meg også!

tirsdag 21. desember 2021

Lille speil på veggen der!

Når jeg tyr til tastaturet etter en pause fra skrivingen av kronikker, så vil jeg gjøre noe så sjeldent som å skrive dette fra en barnehagelærers perspektiv og ikke fra et barns. Skjønt, greier man skape gode nok relasjoner med barna man jobber med, så vil perspektivet være ganske så likt til tider.

Vær aktiv. Se barna og vær der for dem. Men, du må samtidig være trygg på det du selv driver med. Ikke minst så må du evne å se når du skal kaste deg inn i leken og når det er best å opptre i rollen som observatør i leken. Se forskjellen på når barna behøver din kreativitet og inspirasjon til å videreutvikle leken og når de er så godt stimulerte gjennom voksenstyring at det de faktisk behøver er å kjede seg litt med en solid hvilepuls.

Er du aktiv når barna ankommer barnehagen? Når de sitter ved frokostbordet? Med aktiv mener jeg ikke at du skal gå fra hvilepuls til stresset. Er du nede på barnets høyde og hilser det velkommen samt at du i neste runde samtaler med barnet mens det spiser, ja da gjør du jobben din. Er du nede på gulvet etterpå der du leker med barnet? Ja, om du er tilstedeværende både fysisk og mentalt, så gjør du jobben din. Det du heller aldri må glemme er å ta vare på deg selv i løpet av en hverdag.

Jeg sier det for din del, men også for barnas beste. Utslitte voksne som til enhver tid setter ALLE sine behov til side, vil ikke greie å være der for barna. Ikke i lengden. Få i deg mat og drikke du også, gjerne sammen med barna. Ta deg en kaffekopp der det er mulig. Er dine behov dekket, så er det også mye lettere å dekke barnas behov. Med et smil om munnen.

Jeg elsker å planlegge aktiviteter og jeg elsker å gjennomføre disse. Jeg er i tillegg blitt meget, meget glad i å tilegne meg kunnskaper og erfaringer knyttet til relasjonsbygging. Jeg er nemlig overbevist om at barn lærer uendelig mye mer om de har en god relasjon med de voksne. Er trygge på de voksne av nettopp denne årsaken.  Å ha en god relasjon med et barn er i mine øyne den viktigste faktoren i forhold til at et barn skal føle seg sett og hørt. Selv når du befinner deg i et annet rom i barnehagen enn der barnet er, så vil den gode relasjonen gjøre at de alltid vil lete etter deg når det er behov for nettopp deg. Disse relasjonene kan vi alle sammen bygge.

Pedagoger, barne & omsorgsarbeidere, barneveiledere. Når det gjelder relasjonsbygging så spiller ikke tittelen noen rolle. Når det gjelder å jobbe med f. eks utadgerende barn, så nytter det ikke med teoretisk kunnskap alene. Du må nå gjennom til barnet når du jobber med det. Det må stole på deg samt være trygg på at du forstår det. Ellers er du ganske så fremmed for barnet, uavhengig av hvor lenge du har jobbet med det. Hadde 3-åringen eller 5-åringen kunne ha satt ord på det fra et voksent perspektiv, så er jeg sikker på at vi ville fått høre: "Jeg lærer ikke en dritt av en fremmed".

Har barna enorm respekt for deg og lytter til dine beskjeder? Eller ser de på deg som en ren lekekamerat? Er du så autoritær at de aldri vil til deg under påkledning, bleieskift eller når de ønsker en voksen å leke med, ja da har du noen relasjoner å rette opp i. Samtidig er det heller ikke bra om de ikke respekterer deg og ikke vil lytte til dine beskjeder. Balansegangen her er vanskelig å finne, men den er så uendelig viktig. Gir du barna tydelige beskjeder i hverdagen samtidig som du er en lyttende, demokratisk voksen. Som i tillegg gir av deg selv under lek og andre aktiviteter. Ja da er sjansen stor for at de knytter seg litt ekstra til deg. Du vil se det og du vil høre det. De vil spørre deg om alt mulig. "Får jeg lov til...?" "Kan du hjelpe meg med...?" "Du skal skifte bleien min". Er du bare autoritær og streng, ja da blir det fort en enveiskommunikasjon. Deg til barnet. Dette vil barnet for alt i verden unngå, og vil lete etter andre alternativer i form av andre voksne.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt frem "følelse - hansken" under samlingsstunden. Barna elsker den. En hanske med bilder av figurer som er glad, sint, trist, overrasket og redd. Selvlagde historier med spørsmål som barna kan svare på. De setter ord på følelsene sine ovenfor hverandre og de lærer seg hvordan de kan håndtere disse. Ekstra stas synes jeg det er når de har lært seg at de kan trampe ut av en situasjon i sinne, for så å finne en voksen de har en nær relasjon med for å ha en samtale omkring dette. Istedenfor slag, spark, lugging og hva som enn ellers kan skje når et barn blir sint uten å ha noen alternative løsninger.

Jeg er på ingen måte feilfri. Jeg gjør stadig feil i relasjoner med barn. Av og til tar jeg meg selv i å ha sagt nei til et spørsmål jeg burde ha sagt ja til, eller at jeg ikke skjønte en situasjon som jeg tok feil stilling til. Vi gjør alle feil, og nettopp dette er det så utrolig viktig å lære barna også. Jeg har ingen problemer med å svelge stoltheten for å gå tilbake å rette opp disse feilene straks jeg blir klar over disse. Alle barna jeg jobber sammen med har hørt meg si unnskyld direkte til dem, med samme budskapet: selv om jeg er voksen så gjør jeg også av og til feil. Og da er det viktig at jeg sier unnskyld. Barna har sperret opp øynene i nærmest sjokk, før de deretter har lyst opp i lettelse og glede. Man ser det i øynene deres. Det er et følelsesladet øyeblikk for begge parter, og hver unnskyldning har brakt meg nærmere barnet. Husk, barna speiler seg i oss. Evnen til å innrømme feil med lovnaden om å unngå samme feil, er intet unntak. Vær en voksen, venn og speilbilde. Husk, at et speilbilde kan endres, det er aldri for sent.

fredag 3. desember 2021

Sammen er vi sterke! Vi trenger et mangfold av egenskaper og personligheter i barnehagen!

Hei! Jeg heter Albert og er hele fire år stor. Jeg går på en avdeling sammen med 17 andre barn. noen er litt mindre og er bare tre år, mens noen er så stoooore at de er blitt fem år. det blir jeg neste gang jeg har bursdag. Jeg skal løpe å leke her ute nå, for Petter har begynt å leke sammen med veldig mange andre barn. Han løper rundt og bruker begge hendene til å late som om han har dragevinger, mens han forsøker å "fange" barna. Oi, oi, oi det er gøy når han leker med oss på den måten. jeg tror at han tror han er en ekte drage. for han blir så annerledes. og det er morsomt. jeg må dit. Takk og pris for Petter. Takk og pris for lekeren. Men oi da.. der falt Anna.

Ja, Anna heter jeg. Jeg er tre år og har nylig begynt på storbarnsavdelinga. Jeg trives veldig godt, selv om det nye også er litt skummelt. Jeg sover fortsatt lur i barnehagen, og det er kun når jeg sover at jeg bruker bleie. Jeg liker å gå på do når jeg er våken, men det føles tryggest å ha bleie på når jeg skal sove. Jeg har litt vondt nå etter å ha falt. Skrubbsår på knærne og det svir også i hendene. Wenche så meg da jeg falt. Hun gjør ofte det hun kjære Wenche. Ser meg. Nå plukket hun meg opp slik at Petter kunne leke videre med resten av barna. Hun tok meg på fanget og spurte om det gikk bra, før hun deretter fortalte at hun så meg falle.

Bare det at jeg ble sett, var til stor hjelp. Da gjorde det straks litt mindre vondt. Wenche sier at hun har litt dårlige knær og også en vond rygg. Så hun greier ikke løpe med oss slik som Petter gjør. Men det gjør ingenting, for hun ser så mye. Hun vet så mye om alle oss barna, og det er akkurat som om hun kjenner meg mest i hele verden. Ja bortsett fra mamma og pappa da. Av og til må jeg spørre henne hva hun egentlig gjør der hun sitter. "Jeg observerer" sier hun med et varmt smil da. Takk og pris for Wenche. Takk og pris for observatøren.

Wenche fulgte meg inn til Bente, for hun var allerede inne å skiftet bleie på Sunniva, mens Sunniva ble med Wenche ut og fulgt tilbake inn igjen i den morsomme leken. Jeg derimot var sliten nå. Leken tok på, men på en god måte. Bente fant først frem plaster til meg, som hun klippet i akkurat riktig størrelse. Deretter hjalp hun meg bort til doen før jeg skulle få bleien på. For nå ville jeg sove, for lunsj hadde jeg allerede spist før vi begynte å leke. Bente snakket med meg hele tiden mens vi var på badet. Jeg følte at vi var sammen, istedenfor at det var noen som bare ga meg et plaster og ny bleie. For da føler jeg meg så liten, men aller mest usynlig. Når jeg ikke blir snakket med, der jeg også har muligheten til nettopp det. Å snakke.


Det var godt å komme i vogna mi nå. Bente tok seg til og med tid til å synge ei vuggevise for meg før jeg sovnet. Sovnet med en følelse av å være trygg og elsket. Bente er så tålmodig med meg. Så tålmodig med alle. Selv om mange av de voksne virker litt stressede av alt som skal gjøres, så er Bente rolig. Så rolig at det smitter over på de andre voksne også. Takk og pris for Bente og takk og pris for tålmodigheten. Samtidig hadde det blitt litt knuffing i leken ute, den som Petter hadde startet og som fortsatt var en lek hvor veldig mange barn enda befant seg.

Jeg heter Torbjørn og er fem år og jeg går på naboavdelinga til Anna og Albert. Og det er fint, for jeg liker de voksne på naboavdelinga også, og så har jeg mange lekekamerater der. Slik som Simen. Men nå hadde Simen ertet meg med å si at jeg ikke så ut som en drage i leken, og at han var en mye større og sterkere. Jeg ble sint. Så sint at jeg dyttet Simen slik at han falt. Andreas som jobber på min avdeling fikk med seg dytten. Heldigvis for meg, så fikk Wenche med seg at jeg hadde blitt ertet først, og dette kom hun og fortalte Andreas i det han begynte å snakke til meg. For da ble også Simen bedt om å komme bort til oss, og da føltes det ikke så urettferdig.

Andreas snakket med oss om hva som skjedde. Han snakket med oss og ikke bare til oss. Samtidig som han ikke ropte til oss, så snakket han likevel bestemt. Om hva som er greit og hva som ikke er greit. Simen fikk beskjed om at slik erting var ikke greit og ble spurt om hva han hadde følt hvis noen andre hadde sagt til ham at han ikke lignet på en drage. Mens jeg fikk beskjed om at dytting ikke var greit, og at jeg heller måtte komme til ham eller en annen voksen om jeg ble ertet igjen. Jeg fikk og beskjed om at å bli sint er greit, men at det var handlingen min da jeg var sint som ikke var greit.

"Tramp heller ut av leken og kom å fortell hva som skjedde neste gang", sa Andreas. Vi hørte på ham, noe alle barna pleide å gjøre. Det er betryggende med klare rammer og regler. Takk og pris for Andreas, og takk og pris for autoriteten. I det vi gikk tilbake inn i leken igjen, så fikk Tommy beskjed om å bli med Sissel inn å skifte bleie. Sissel jobber egentlig ikke på Tommy sin avdeling, men hun hadde sett på lista på badet at han enda ikke hadde vært inne etter lunsj å fått ny bleie.

Tommy heter jeg. Tre år og sterk som en drage. Elsker drageleken. Faktisk så mye at jeg hadde veldig lite lyst å forlate den akkurat nå. Men jeg hørte etter. Fordi bleien var full, men først og fremst fordi Sissel sa at vi skulle være lynkjapp slik at jeg rakk å leke videre etterpå. Så jeg løp inn, og Sissel kom like bak. Jeg liker Sissel. Hun er så rask. Hun hadde allerede ordnet kjøkkenet etter lunsjen og hengt våte klær inn i tørkeskapet. Og enda hadde hun rukket inn på badet for å se på bleielista. Wow! "Der" sa hun, og jeg løp rett ut til de andre.

Når jeg har god tid så liker jeg best at Bente skifter på meg. Spesielt om jeg er litt sliten. Og da pleier jeg å peke på henne og si at jeg ønsker henne akkurat nå. Selv om Sissel er den som ber meg komme da, så synes både hun og Bente at det er greit å bytte. Det er jeg glad for. Men nå var Sissel best. Jeg er dragen Tommy og skal ut i leken igjen. Takk og pris for Sissel og alle systemene hun har så god kontroll på. Takk og pris for systematikeren.

"Alle på gul blokk kan komme hit nå", var det en stemme som ropte. Det var Hanne, den sjette og siste voksne som jobber her på gul blokk. Gul blokk er begge de to storbarnsavdelingene. Hun hadde tatt med seg mange morsomme ting med ut. Plakater av store fisker og til og med et lite mini akvarium hvor det svømte noen bittesmå fisker. Vi hadde temaet "fisk" denne måneden. Et tema som oppstod på grunn av observasjoner gjort av leken til oss barna. Og hvilke bøker vi benyttet mye for tiden. På den måten medvirket vi til temaet. Kjempespennende. Hanne laget ofte slike prosjekter. Takk og pris for Hanne, takk og pris for prosjektskaperen. Hva foregikk nede på småbarnsavdelinga mon tro?

Hei, jeg heter Truls. Jeg er to år og jeg elsker å male. Dette gjorde vi akkurat nå, mens de større barna lærte om fisk ute. Jeg hadde nylig våknet etter en lur i vogna mi, så en rolig aktivitet nå passet veldig bra. Etter en rolig oppvåkning på et fang så klart. Grunnen til at jeg elsker å male, er mye på grunn av Jorunn. Hun jobber her, og hun elsker å sette seg til bordet med oss barna. Både for maling men også for å lage mange gøyale ting. At hun elsker å gjøre det, smitter over på oss. Vi barna merker det vi barna. Om du er der fordi du liker det, eller om er der bare for å være der. Og så er det så rolig når vi maler sammen med Jorunn, for hun er så rolig og avslappet. Fordi hun gjør noe hun mestrer godt, som gjør det lettere for oss også å mestre oppgaven. Takk og pris for Jorunn, takk og pris for kunstneren.

Tonje som er den andre av de fire voksne på småbarnsavdelinga, satt hele tiden og nynnet på sanger samtidig som hun også satt å malte sammen med oss. Det var også veldig behagelig. Ved vasken stod Vegard og Knut, de to siste voksne. De hadde hendene fulle med oppvask mens vi malte. Men de var fornøyde. For ingen av dem var så glade i å male. Eller andre aktiviteter der vi lagde ting ved bordet. Kanskje fordi det ikke var deres sterkeste side? Men det gjorde ingenting, for det likte jo Jorunn og Tonje. Og de var glade for å slippe opprydningen.

Knut var alltid så positiv. Han skøyet sånn sammen med Vegard, at vi barna av og til måtte snu oss mot dem og le litt vi også. Knut var ganske ny her. Men han var alltid så blid. Uansett vær. Uansett om det manglet en voksen en dag. Uansett om ting ble litt hektisk og kaotisk. De andre voksne satte også pris på at Knut alltid så det positive i ting. Takk og pris for Knut, takk og pris for optimisten.

"Men du, jeg har tenkt på en ting", sa Vegard til Knut, og gløttet også bort på Tonje og Jorunn, slik at de også fulgte med samtidig som de malte sammen med oss barna. "Jeg har tenkt litt på påkledningssituasjonen i morges. Kanskje vi kan endre litt på rutinene for påkledningen når vi går ut nå på ettermiddagen?", fulgte han opp med. "Hva om vi samler alle barna på garderobeplassene, og så synger vi litt samtidig som vi kler på?". Knut var selvsagt positiv til dette. Jorunn og Tonje nikket samtykkende, for de var ikke så veldig glade for det kaoset som befant seg da vi skulle ut på formiddagen. Men Vegard hadde mange slike ideer. Han var god til å organisere. Takk og pris for Vegard, takk og pris for organisatoren.

Jammen var det ikke roligere under den neste påkledningen. Tonje som elsker å synge, sang sammen med oss mens de tre andre voksne hjalp oss å kle på oss. Tonje var veldig glad nå. Langt mindre stresset. Og da var det også veldig gøy å synge sammen med henne. Latteren satt løst, og de andre voksne var også avslappede. Jammen gikk det ikke raskere å komme seg ut også enn når vi stresset på formiddagen. Og vi kom glade ut istedenfor utslitte av en stresset situasjon. Takk og pris for alle de voksne, og nå også Tonje. Takk og pris for sangfuglen.

På ettermiddagen var hele barnehagen ute, og stemningen var god. Ute sa Vegard: "Det er jammen godt vi har så mange ulike egenskaper, slik at vi kan utfylle hverandre. Det som er viktig er at vi har aksept for hverandre og at vi vet at alle er forskjellige, og at barna også har ulike behov. Slik at man ikke irriterer seg over at noen er inne og bruker litt tid ekstra på en bleieskift med et barn som trenger det. At vi skjønner at å ha system på badet og kjøkkenet er viktig, og at bleieskift blir gjort, men at den som løper og leker med barna ute, heller ikke er lat, men gjør en viktig oppgave". Kanskje er det ingenting som er viktigere i en barnehage. Å ha aksept for hverandres styrker og svakheter, og kanskje ikke minst personligheter. Problemet er kanskje om noen hele tiden må være autoriteten, om ikke dette er ønskelig. Eller kunstneren. Eller systematikeren. Da er det viktig å dele på dette. Vi må derfor alltid kommunisere med hverandre. Vi trenger hverandre og alle de ulike ferdighetene. Både pedagoger, fagarbeidere og barneveiledere."

torsdag 2. desember 2021

Menn i barnehager

Hva skal man si? Når man nok en gang hører at det befinner seg seksuelle overgrepssaker i en barnehage, der det nok en gang er en mannlig synder. Man kjenner på et hav av følelser, der ingen av disse er gode. Man blir sint. Deretter frustrert. Deretter litt redd av tanken på å selv skulle bli mistenkt for å være kapabel til å gjøre noe så grusomt. Så blir man oppgitt og følelsen av maktesløshet gjør seg gjeldende.

Hvordan er det mulig å gjøre noe sånt mot barn? Jeg kan ikke forstå det, og det kan neppe du som leser dette heller. Ting man ikke forstår er ekstra vanskelig å forholde seg til. Men det jeg heller ikke forstår er hvorfor disse ugjerningene ikke straffes enda hardere? Jeg tenker som så, at om straffen er hardere, så er ikke risikoen verdt det med tanke på å gjennomføre disse groteske handlingene. Kanskje.

Det er nemlig ganske utrolig å tenke på at disse personene tar seg inn i barnehager og andre steder der barn befinner seg, mest sannsynlig med den hensikt å gjennomføre disse overgrepene. Kan en høyere straff redusere antall overgrep? Håper og tror det.
Noen år i fengsel er ikke nok. Så langt i fra. Men straffeskyld og strafferammer har ikke jeg kompetanse til å bedømme. Man ødelegger liv med dette. Mange, mange liv. Først og fremst ødelegger man så uendelig mye av de involverte barnas liv. Selvsagt tenker jeg mest på dem. Stakkars barn. Får så vondt i meg av å tenke på disse. Og så ødelegger man foreldre og pårørendes liv. Hvor vondt gjør det ikke for et foreldrehjerte å oppleve noe slikt? Man kan få traumer selv av mindre.

Og hva med ringvirkningene? Disse er enorme. At det finnes slike overgripere gjør at mange menn nå sliter med å få seg jobb i barnehager og andre institusjoner med barn. Skikkelige menn, gode menn. Enkelte barnehager har til og med gjort tiltak der menn ikke lengre skifter bleier. For å skjerme dem fra mistanker. Det blir så feil. Vi ender opp med et tragisk utfall: Vanskelig å rekruttere menn til barnehagene, både barnehagelærere og assistenter. Og vi trenger begge kjønn!  

Ringvirkningene er altså mistenksomheten rundt menn i barnehager, men også menn generelt. Det vil også oppstå tilfeller der menn blir falskt anklaget for overgrep. Og disse anklagene vil jeg også legge på skuldrene til de faktiske overgriperne.

For hadde ikke disse eksistert, så hadde ikke uskyldige menn heller blitt mistenkt og anklaget. Selv om man blir frikjent, så er dette i motsetning til mange andre lovbrudd man kan anklages for, ikke noe som er enkelt å riste av seg. Å bli anklaget eller mistenkt for noe slikt er den største frykten og marerittet for mange, meg selv inkludert.

lørdag 13. november 2021

Jeg greier ikke flykte mer

Regndråpene dundret i bakket. Dundret! Det virket ihvertfall slik, for meg. Sensitiv, redd, motløs. Jeg er bare noen få år gammel, men jeg har erfart mer enn mange voksne her i Norge. Jeg klamret meg til mor, slik jeg har gjort så mange ganger tidligere. Mine tynne fingre spriket fra hverandre, men hadde likevel et sterkt grep om nakkekragen hennes.

Lei av å måtte være så sterk. Holde følelsene inne. Ikke lært meg hverken å sortere disse ut eller å sette ord på dem. Regndråpene dundret fortsatt i bakken. Det var en lang vei til barnehagen fra mitt nåværende bosted. Alt kunne vel skje på denne turen? Jeg har sett og hørt så alt for mye, uten at jeg egentlig har forstått så mye av det. Men nok til at jeg er redd. Redd for høye lyder og brå bevegelser. Spesielt de brå bevegelsene som kommer i retning av meg.

Dette var ikke min første dag, mem jeg har heller ikke vært her så lenge. Det tar tid. Tid å komme ut av den sjokktilstanden jeg befinner meg i. Inntrykkene jeg fortsatt sitter igjen med fra flukten, og de nye inntrykkene som jeg nå forsøker å ta inn over meg. Så vanskelig å forstå deg kjære voksne. Du som er ny for meg, men som likevel behandler meg så godt og omsorgsfullt. Men dette tar tid. Å oppnå full tillit til deg. Jeg har kommet til et stadie der jeg ikke lenger gråter av fortvilelse når mor overlater meg hos dere. Men målet om komplett trygghet er enda ikke i havn. Det er enda noen få skjær og små bølger som må passeres med vår lille båt.

 
Ble som vanlig sittende ved frokostbordet som en start på dagen. For det hadde du kjære voksne kommet frem til var den beste måten for meg å starte en ny dag på. Med en rutine. En rutine som gir meg trygghet på grunn av stabilitet og forutsigbarhet. Noe jeg sårt har manglet. Så godt at du er kompetent til å se dette. Kompetanse til å se hele mennesker. Hele barn. Evnen til å skjønne hvordan du skal imøtekomme akkurat meg og hvordan jeg og du skal skape en god relasjon. Sammen. Som en egen kode. Et eget språk.

Det fine med å sitte her ved bordet i starten, var egentlig ikke så mye for maten sin del bestandig. Ofte hadde jeg spist før jeg kom, men det var dette med rutine igjen da. Trygghet. Her kunne jeg observere. Se dere alle sammen litt på avstand. Det er ikke bare dere voksne som er ny for meg. Barna er ny, lokalene er ny. Alt av omgivelser. Og ikke minst så er språket deres noe helt nytt. Da er det godt å kunne sitte her å suge til meg alt som skjer rundt meg. Jeg tar det til meg som en svamp mens jeg bruker meget god tid på maten min. Det er vanskelig å spise i raskt tempo når jeg er så varsom for alt av lyder og bevegelser. Derfor er det så godt at jeg får all den tiden jeg trenger. Ofte mer tid enn de andre har behov for. Er så godt at du ser dette. Forstår dette. Og anerkjenner dette.

Øynene mine går ofte raskt fra side til side. Jeg registrerer alt. Er så vant til det, at det er vanskelig å la være. Når man er preget av mye angst og redsel, så er alarmklokken i kroppen alltid på. Den som dere andre stort sett bare har på når det er reell fare på ferde. Denne klokken er en tung byrde å måtte bære. En liten tåre ned fra mitt kinn. Du tørket den rolig bort mens du så meg i øynene. Smilte. På en slik god måte at jeg fant roen igjen en liten stund. Kan du hjelpe meg slik at kroppen får hvile litt oftere? At alarmklokken tar seg stadig lengre pauser, til den en dag kanskje stilner helt.

Du tok meg ned fra bordet da jeg var ferdig å spise. Etter at også hender og asnikt var skånsomt vasket. Uten at kluten kom dansende i ansiktet uten forvarsel. For da kunne jeg fort ha blitt meget redd der og da. Sensitiv som jeg er. Nei, du tok kluten opp og viste den til meg. Slik at jeg rakk både å se den, samt fikk tid til å tenke over hva det var som skulle skje nå. Du så på meg. Så på kluten. Og så på meg igjen. Mens du smilte rolig. Litt den her felles koden vår igjen.

Med meg på stellebordet for bleieskift, så fikk jeg alltid med meg to duploklosser. En rød og en grønn. Hvorfor tenker du? Svarene er mange. Rutine, trygghet. Og jeg er veldig fascinert over disse klossene generelt. Liker å sette dem sammen og ta dem fra hverandre igjen mens jeg ligger her. Ligger her mens du synger til meg. Den samme sangen om og om igjen. Jeg drar ikke alltid kjensel på teksten, men melodien husker jeg godt nå. Den er også viktig for relasjonen vår. Når jeg tenker på deg, så tenker jeg også ofte på denne melodien.

Ofte til og fra fanget ditt under leken etterpå. Men jeg er stadig lengre i lek før jeg vender tilbake. Jeg må av og til tilbake, ikke bare for tryggheten, men også for å bearbeide alle inntrykkene. For de er mange. Du snakker alltid til meg mens jeg sitter der. Du sitter ikke bare der helt tanketom mens tiden vandrer mot en slutt på dagen. Nei du snakker til meg fordi du vet at jeg har behov for det. Du fyller inn de ordene jeg mangler. Jeg kan ikke så mange enda, men for hver eneste dag du prater til meg, så skjønner jeg litt mer. Du pleier å fortelle meg hva det er jeg ser på. Med en myk og rolig stemme. "Oi, se på Albert. Der hoppet han ned fra ene puta på madrassrommet". "Se på Tuva og Trine. De leker mor og baby".

Du peker mens du snakker. Mye kroppsspråk generelt. Vi har på den måten funnet noen fine koder i relasjonen vår. "Give me five" sier du når du legger meg i vognen min etterpå. Samtidig så tar du hånden din varsomt frem mot meg og legger den med flatsiden opp slik at jeg kan legge min hånd oppå der igjen. Du gjør dette så rolig, fordi du vet at jeg lett kan skvette om du har for raske bevegelser rundt meg. Er derfor du også beveger deg så langsomt mot meg når du imøtekommer meg ellers også. Slik at jeg kan studere deg og din gange, før du varsomt plukker meg opp. Er så godt at du besitter denne kompetansen og evnen. Jeg sover stadig lengre nå på disse hvilestundene. Stadig lettere i kroppen. Stadig tryggere. Jeg sovner ikke lengre mens tårene presser på av frykt. Du kan høre på hele pusten min at jeg stadig har det bedre.

Jeg innhenter mye tapt søvn. Mye tapt næring og mye tapt stimulering innenfor lekens verden. Du har kompetanse til å dekke alle mine behov som et komplett menneske. For deg er det en selvfølge å yte like stor omsorg uavhengig av nasjonalitet og kultur. Og det er så vakkert. Du utgjør en enorm forskjell. Ikke bare for meg men for veldig mange andre. Jeg greier ikke flykte mer.

onsdag 10. november 2021

Søvn uten gråt

Å legge sitt lille barn for natta, er altså en så fin stund ❤️ relasjonen man bygger og bånd som knyttes, er ubrytelige. Må hylle denne stunden, nå som vi har nådd målet. Å få deg lille skatten å sovne på egen hånd i din egen seng, og det uten gråt eller sinne.


Du er så glad når vi går til rommet ditt. Vi sier natta til alt og alle på veien. Både mamma, leker og møbler. Jeg legg deg i din seng som er ved siden av min. Vi deler rom du og jeg i denne perioden. Du smiler og ler. Jeg bretter dyna over deg. Vi ler begge to, for vi begge vet at det blir ikke søvn riktig enda.

Jeg har akkurat sagt natta til deg og forsikret deg om at jeg blir her inne sammen med deg, og lagt meg ned, i det du reiser deg opp og ler til meg. Du smiler. Du er så trygg her sammen med meg. Du begynner å hoppe i senga. Og ruller rundt omkring. Vi har den samme "sove musikken" på i bakgrunnen. Den er like viktig å ha på repetisjon som at du hver dag vil "rase fra deg" før du sovner.

Jeg har hverken lyst eller ork til å bli frustrert. For det første så vil du også bare bli frustrert da, og for det andre så er det kanskje ikke så dumt å få brukt opp den siste energien før natta. Så jeg ler heller sammen med deg. Vi knyter bånd igjen. Du og jeg. Elsker deg så høyt.

Du roer litt ned. Ser på tingene i rommet. Vi kan føre en samtale nå, selv om du bare e 1 1/2 år. Vi prater om alt. Klokka som sier tikk takk. Snekkeren som vekker oss hver morgen med det du kaller "bang bang" mens du smiler. Du greier å si "synge". Synger jeg feil sang, korrigerer du med å si "bæ", noe som bare kan bety en sang. Eller at du viser bevegelsene til baby shark eller hjulene på bussen, som du også har lært deg.

Samtidig spør jeg om du vil at jeg skal stryke på deg. Du rekker først frem føttene. Deretter hendene. Du sovner nesten. Men først gir du signal om å slutte å stryke. For du vil sove. Legger meg i senga ved siden av. Du reiser deg opp et par ganger bare for å se etter meg. Ofte vil du ha en klem til. Kjenner en tåre på mitt kinn. Du legger deg rolig ned igjen. Kanskje later du som dyna har falt av deg. For å få litt til fin oppmerksomhet fra pappa. Det siste du sier er "sutta", mens du smiler til meg. Legger meg ned igjen. Kjenner en tåre. Av lykke. Av kjærlighet til deg.

Du ligger lenge til slutt å bare patte intensivt på sutta di. Før det stadig blir lengre mellom lyden av den, men heller tung pust. Helt til du sovner. Det hele kan ta en time, men er så ufattelig verdt det. For der sover du nå trygt og på egen hånd. Aleina. Timen er så fin at kaller det for "den gyldne time". Ja det kan være tungt og. Men ofte er det slik med fysisk trening også. Den beste følelsen er etterpå. Følelsen av å ha gjort noe godt for seg sjøl. Liker den her følelsen enda bedre. Følelsen av å ha gjort noe godt for noen andre. Et lite barn. Mitt barn, jeg elsker deg.

lørdag 9. oktober 2021

En lun bris i vinterstormen

Det uler ute.. riktig så hustrig og kaldt. Vi satt ved frokostbordet da de voksne måtte fortelle at turen opp i fjellet for å ake måtte avlyses. Det var ikke forsvarlig å gå helt dit i dette været uansett mengde med kuldekrem. Vi hadde alle gledet oss sånn. Å gå på tur er så gøy.. alltid gøy å befinne seg utenfor gjerdet. Litt utenfor selve barnehagen.


De voksne trøstet oss..og de anerkjente hva vi følte. "Vi forstår at dere er lei dere, men det er bare ikke mulig å dra dit i dag" kunne de berette. Alltid med slik en varme når de imøtekommer oss.

Selv om det betyr nei, så betyr det nei på en måte som er lettere å akseptere. Kanskje fordi vi fikk sette ord på følelsene våre? Og våre meninger.. jeg tror det. Det hjalp ihvertfall på humøret mitt. Det er godt å føle seg sett. Våre voksne pleier å være gode til det.. å se oss.. ikke bare å se etter oss.

Og vet du hva? av en eller grunn så pleier de alltid å finne gode løsninger.. løsninger som gjør at ting slett ikke blir så ille likevel. Hun Anna skjønner du.. en av de voksne. Hun hadde nemlig en veldig god ide.. hva om vi gikk rett utenfor gjerdet til barnehagen, for der var det store snøskavler vi kunne ake i. Snøskavler som lå der etter all brøytinga. Jeg følte meg ikke helt overbevist, men jeg gjorde som vi fikk beskjed om. Nemlig å kle på meg ytterklærne. Jeg var kanskje litt skuffet enda.. faktisk litt sint til og med. På grunn av turen som ble avlyst.

Det er så vanskelig å forstå enkelte følelser på egenhånd. Er veldig sint.. det dirret litt i den lille kroppen min. En av de voksne hadde lagt frem det brune settet mitt med ullklær. Jeg liker ikke det.. det klær så fælt. Så jeg kastet det mens jeg skrek for full hals at jeg sku ikke ha på meg de dumme ullklærne. Ikke tale om. Heldigvis så forstod den samme voksne som la ut klærne mine, hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Så hun tok meg på fanget og sa: "Jeg skjønner at du er sint. Jeg har nemlig fått med meg at du i to dager har gledet deg til denne turen". Jeg stoppet å gråte der jeg satt.. på fanget til den omsorgsfulle voksne. Spent på om hun kjente meg så godt at hun visste hva mer som var galt.. galt for meg akkurat nå. Spent på om hun hadde observert meg nok.. snakket med meg nok.. kompetanse nok til å forstå hvem jeg er og hva jeg vil.

For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle formidle det jeg tenkte akkurat nå. Det er vanskelig uten nok livserfaring og ikke minst når sinnet tar overhånd. Jeg er så glad for at hun ikke ble sint eller oppgitt da jeg kastet klærne på gulvet.. for vet du hva? Da kan jeg love deg at da hadde jeg blitt sint jeg også. Og vi hadde bare havnet i en lås mens nøkkelen lå ute i snøstormen. "Det er veldig kaldt ute, så i dag må du nesten ha ullklær på. Men du kan heller ta det røde settet ditt om du har lyst". Jeg nikket forsiktig.. for jeg var ikke i kjempegodt humør, men likevel følte jeg mye bedre.. etter å ha blitt forstått og samtidig ha fått litt ekstra trøst. Jeg føler meg så trygg når jeg samtaler med voksne som forstår meg. Så lun inne i meg.

Klærne kom på.. vel ute så kunne vi ikke engang se fjellet som vi sku gå til i dag.. det var så mye snø og vind fra alle kanter. Jeg brydde meg egentlig ikke så mye om det.. for jeg var veldig klar for å ake i dag. Men det blir vel ikke noe gøy nå tenkte jeg. Å ake i snøskavler er for babyene, tenkte jeg inne i meg. Men.. se der! Det er Petter jo.. en av de andre voksne. Han gjør noe der ute i snøkavet. Jo, han var nesten ferdig å bygge de store snøskavlene om til enda større akebakker. Han hadde blitt enig med de andre voksne om å gå ut for å ordne klart til vi kom.. som et plaster på våre små sår.

Akebakken inneholdt ikke bare en men to veier ned, der den ene var litt større enn den andre. Og Petter hadde i tillegg laget en trapp opp til toppen av bakkene. Vi stormet ut porten straks vi fikk lov. Så fulle av energi.. så fulle av forventninger. Det var ufattelig gøy å ake ned bakkene.. og enda mer gøy ble det når de voksne kastet seg med i akingen. De smilte og de lo, og vi flirte så tårene trillet tilbake. De gjorde det med en slik innlevelse.. en innlevelse som er smittsom. Vi følte virkelig at de var nede på vårt nivå.

"Au" skrek jeg.. akebrettet mitt tippet rundt i det jeg var nesten nede fra bakken. Jeg vet ikke helt hva det var, for det gjorde egentlig ikke så forferdelig vondt. Men jeg hadde behov for å gråte allikevel. Kanskje for å få litt oppmerksomhet? Men du, det er ikke noe rart.. vi er aldri eldre enn 6 år her i barnehagen. Vi liker oppmerksomhet og vi trenger oppmerksomhet. "Han gråter bare fordi han vil ha oppmerksomhet", er noe jeg aldri har hørt de voksne si her i barnehagen. Og det er så godt.. for det ville vært vondt.

Kristine tok meg på fanget. Hun stormet nemlig til straks hun så at jeg falt. Hun er den tredje voksne på avdelinga vår. Jeg er så glad i henne. Hun har alltid denne varmen. Jeg satt i mange minutter på fanget hennes mens jeg var helt stille.. ville bare ha trøst nå uten å konversere tilbake. Kristine fortalte i det vide og det brede om uhell hun selv hadde som barn. Og at hun derfor forstod meg.. forstod meg akkurat nå. Det var så godt å høre.. for gjennom hennes egne delte erfaringer så var det lettere å forstå mine egne. Både erfaringer og følelser rundt dette. Hvem jeg er. Plutselig merket jeg at Kristine skalv.. hun hadde tatt av seg vottene for lenge siden.. for å kunne tørke tårene mine uten at jeg sku få ulldotter i øynene. Hun er så snill.. fryser for min del. "Her, ta vottene mine", sa jeg til henne.. "Jeg ser at du fryser". Kristine så på meg. Så kunne jeg se en liten tåre i hennes eget øye. En gledeståre.. hun var så stolt over meg sa hun. Stolt over at jeg brydde meg om andre, og at jeg hadde skjønt at hun frøs.

Kristine passet selvfølgelig ikke vottene mine.. men det er tanken som teller. Men nå var det på tide å gå inn.. for selv om vi ikke befant oss oppe i fjellet nå, så begynte vi å bli kalde. Det var så godt å komme inn i varmen igjen.. jeg var nå varm både inne i meg og utvendig. Varmere sku det bli. For da vi kom inn ble vi møtt av et fantastisk syn.. Kristine tok i mot oss inne. Jeg hadde fått med meg at hun smilte så lunt når hun gikk inn tidligere enn oss.. men ingen av oss ante hva hun sku gjøre. Kanskje fordi hun vet at vi er glade i overraskelser? For overrasket ble vi. Hun hadde skjøvet bort to av spisebordene og istedenfor satt opp det store tulteltet vårt. "Kan vi ikke dra på tur, så får vi ta turopplevelsen hit", sa hun mens hun vinket oss inn i teltet. Inne i teltet ventet både varm kakao og ferdigsmurte brødskiver. Jeg elsker barnehagen. Dette var en av de beste turene jeg har vært på. Det føltes som en lun bris i vinterstormen.

torsdag 7. oktober 2021

Min reise, lang og følelsesladet!

Barnehagelærer, førskolelærer, småbarnspedagog.. kjært barn har mange navn? Til og med barnehageonkel er en betegnelse som ikke plager meg, det har det egentlig aldri gjort. Kan forstå de som mener det motsatte. At føler det som nedverdigende. For meg er betegnelsen barnehageonkel noe som vitner om tillit fra foreldre og ikke minst barna. Man kaller ikke en man ikke stoler på for dette, og at man faktisk i bunn og grunn er utdannet, er noe ingen kan ta fra deg.

Drømte om å bli profesjonell fotballspiller, men meget fornøyd med det yrket man havnet i. Veien var lang. har vist ærlighet ovenfor familie og venner om at hadde mange problemer i barndommen, ungdomstid og i tidlig voksen alder. Et problembarn og en bråkmaker, stadig i konflikter. Stadig ute av stand til å komme noen vei i livet. Videregående skole tok en evighet å komme igjennom pga et fravær som var større enn fraværet av solen under dagens sommer her i nord.

Interesser og ikke minst personlige egenskaper er kriterier man ikke skal kjimse av. Hadde en rådgiver på vgs som aldri ga meg opp. Under en av våre 5000 samtaler (var mer på hennes kontor enn i skoletimene), så ba hun meg ta en test som i hovedsak dreide seg om interesse. For å skape motivasjon for å få meg til å fullføre vgs. Den bikket ganske klart inn på at veien mot å jobbe med barn var tingen for meg. Jeg endte derfor etterhvert opp på førskolelærer studiet.


Dette snudde interessen for skole og yrkeslivet totalt på hodet for min del. Dette var interessant. Ikke minst.. dette var MEG. Jeg fant meg selv i dette studiet. Etter mange år med umotivert skolegang, så var det selvsagt ikke så lett helt i starten. Karakterene første studieår var ikke all verden. De lot vente på seg, og det var ikke før det siste og avgjørende studieåret at de virkelig gode karakterene kom. Jeg hadde forstått mye mer. Forstod pedagogiske teorier og gjorde de til mine egne, med mine egne metoder. noen tror kanskje at jeg er kritisk til mye av opplegget som studiet tilbyr, men det stemmer absolutt ikke. Fantastiske lærere, ledere og praksiskonsulenter har bidratt til selve grunnlaget for mine viktigste verdier inn i yrket.

Første årene etter endt utdanning gjorde man veldig mange feil. Det er jeg ikke redd for å innrømme i det hele tatt. Det positive er at man lærer av sine feil. At man har selvinnsikt til å innrømme disse og ikke minst innse disse for seg selv, tror jeg har vært meget viktig for den videre utviklingen. Istedenfor å gjemme seg bak feilene, til man til slutt når et punkt der man har innbilt seg selv at de ikke har eksistert.

Glad i barn. Elsker barn. helt enig i at man skal yte profesjonell omsorg. Kan helt ærlig og med hånden på hjertet si at det aldri har vært noe problem. Fordi jeg har blitt oppriktig glad i alle barn jeg har jobbet med. Det gjør vondt langt inne i hjerteroten når de er triste og sorgfulle. Jeg kjenner smerten i min egen fot om de har falt på sin og slått seg. Jeg blir så glad at hele kroppen roer seg ned av lettelse når ting ordner seg for barna. Jeg ler med hele magen når de ler. Spesielt når de ler av de rare, små tingene som vi voksne har glemt å finne gleden i. Når de gode latterkulene oppstår.

Jeg observerer når jeg ikke er aktiv i leken. Jeg ser.. når det kan se ut som at jeg ikke gjør det. Jeg lytter.. både når barna snakker til meg og når de snakker til hverandre. Ser og lytter etter utvikling. Ser og lytter etter konflikter eller gode løsninger de finner sammen. Ser og lytter for å vite når jeg skal gripe inn og når jeg bør la være. Språkvansker, sosiale vansker, utvikling innen fin- og grovmotorikk. alt bør og skal observeres. jeg gjør det ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Jeg har et oppriktig ønske om å forstå barn. Alle barn og i alle aldre. Kanskje er det derfor jeg setter ord på deres følelser og meninger. Som et talerør. Forhåpentligvis et talerør som greier å formidle det de ønsker.

Jeg setter alltid barna foran meg selv. Alltid og uten unntak. Jeg står fast med meningen om at vi er inne i en hastekultur der ting skal skje mer med kvantitet enn med kvalitet. Barn behøver kvalitet, og det er viktigere enn mangfoldet. Mye viktigere. For stort mangfold betyr for mye voksenstyrt. Barn trenger frihetsfølelsen, frihenten til å velge. Selvsagt er de planlagte aktivitetene vi har i barnehagen viktige. Og det er viktig at enkelte ting er planlagte og voksenstyrte, da de i tillegg til allsidig utvikling, er bra for utviklingen med tanke på skolestart. der må man nemlig delta, om man vil eller ikke.

Man har de spontane og mer fleksible aktivitetene som man også kan fylle dagen med. De aktivitetene man kan sette opp for barna, der de som ønsker det kan velge å delta. Alt fra "rødt lys" ute på lekeplassen til sangleker innendørs. Vi kan og bør sette opp slike mangfold. Med friheten til å velge ved mange anledninger. Friheten til å avgjøre selv om man har lyst og ikke minst energi til å delta. Akkurat nå.

Hvorfor i all verden skulle barna bli mer slitne av aktiviteter som vi voksne fyller dagen med? I forhold til de som de velger selv? De er jo høyt og lavt hele dagen jo. Klatrer i trær, løper opp og ned trappa til sklia. Sykler så mange ganger rundt omkring på uteområdet at de ved enkelte dager kanskje oppfyller kravene til et aldri så lite minimaraton. Jo.. de valgte det selv.. de hadde interessen for det. De hadde lyst til å gjøre det, akkurat der og da. Jeg er overbevist om at man bruker mindre energi da. Man blir mindre sliten. Man kan bruke seg selv som eksempel. Jeg blir mye mindre sliten av å lese hundre sider med småbarnspedagogikk enn jeg blir av å lese hundre sider om planting og gjødsling.

Prinsippet er det samme.. hundre leste sider. Men interessen var kun rundt det ene temaet. Ingenting vondt ment angående planting og gjødsling, dette handler kun om personlige interesser. Og som sagt, av og til må også barn gjøre aktiviteter, selv om det ikke er av største interesse. For deres egen utvikling og deres eget beste. Avgjørelser som de ikke alltid kan ta selv. Det er mangfoldet som bekymrer meg litt av og til. En hastekultur der vi voksne skal rekke å få gjort så mye, at barna ofte blir tatt med i dragsuget. Friheten til å velge har mye å si for hvor mye energi vi bruker på det vi gjør.

Vi må lære oss selv at vi er gode nok. Både vi som jobber i barnehagen, men også vi som er foreldre. Er kjempeflott å ta med barna ut på morsomme og allside aktiviteter på ettermiddager og i helgene. Men i det øyeblikket det blir for mye.. at vi presser oss ut i aktiviteter som blir for høyt tempo på, både for barna og oss foreldre. Da er vi ikke tro mot hverken oss selv eller barna. Enkelte ganger er det faktisk helt okey å sitte å se på minstemann som leker for seg selv med bilene i et fredfullt hjørne. Vi er ikke dårlige foreldre av den grunn, og barnet tar absolutt ikke skade av det.

Jeg er ikke perfekt. Det kommer jeg aldri til å bli heller. Det er kanskje noe av det mest fascinerende med barnehageyrket. Jeg mener at man kan aldri bli perfekt.. men man kan alltid bli bedre. Og det er motivasjon for meg, og forhåpentligvis for mange flere der ute. Reisen var lang og fylt med både gleder og tårer. Men jeg ville ikke ha vært den forut.

tirsdag 21. september 2021

Stress sitter i hodet

Viktigste faktor for å være en god barnehage, er engasjerte og tilstedeværende voksne. Og disse må det være et tilstrekkelig antall av. I det øyeblikket man føler at man er på rett sted men allikevel ikke strekker til, fordi antallet voksne i forhold til barne antallet er for lavt, ja da går alle begivenheter ofte inn i et stressmodus. Jeg velger å kalle det for dette, for i slike tilfeller er ikke stress til å unngå.

Små barn blir stressede der de ikke føler seg tilstrekkelig sett, som igjen påvirker tryggheten. Voksne blir stressede i samme situasjon, fordi vi bekymrer oss for hvorvidt vi greier holde trivsel og trygghetsfølelsen hos barna ved like.

Det er trivelig med positiv kaos. Dette er kaos hvor det foregår raseleker og barnas lyd reflekterer stor glede og trivsel, der det er et tilstrekkelig antall av voksne hender, øyne og ører, både for samspill i lek og som observerer. Altså at både trivsel og ikke minst sikkerhet ivaretas. Så hvordan oppnå denne følelsen? Jo, jeg nevnte dette med tilstrekkelige antall voksne. Men hva betyr dette? Hva betyr dette for hver og en av oss?



For meg handler det om å innse realiteten i forhold til de forutsetningene man har. Dette er gjerne ca 3 barn i alderen 0 - 3 år eller 6-7 barn i alderen 3-6 år. Da må vi nesten tåle at dette barneantallet leker. Det er veldig fristende å kalle det for bråk den lyden som produseres av dette barneantallet. Et sted mellom 15 og 18 barn på en avdeling eller base. Men det er lyden av lek.

Jeg tror at eneste måten å oppnå stressfrie barnehager på, er at man alle sammen er enige om hvor lydgrensen skal gå. Hvor mye "liv og røre" tåler man rundt seg. Har man en felles aksept for barna har et høyt aktivitetsnivå inne som ute under lek, ja da er man nådd langt for å unngå stress. For blir barna stressede av denne leken? Det er et viktig spørsmål å stille seg. Svaret er nei, i hvert fall ikke de som utøver leken.

Ofte blir vi voksne stressede av tanken om at andre voksne blir stressede. Har noen opplevd å tenkt: "jeg må få barna rolige nå ellers så blir Geir og Anna (eksempelvis to voksne på ei avdeling) stresset". Samtidig som Geir og Anna tenker det samme. Så blir man unødvendig stresset alle sammen i en situasjon der alle egentlig bare hadde trengt å puste dypt og rolig og bare nyte det positive kaoset som utspant seg.

Jeg sier ikke at lydnivået skal få vinduer til å sprekke, eller at man skal ha det slik at det blir alvorlige hørselsskader. Men det er vel ikke alltid bare lydnivået som stresser oss? Og selvfølgelig er det individuelt hvor mye støy man tåler. Bente tåler mer enn Petter osv. Men: må Petter være i de lekesituasjonene som inneholder mest støy? Jeg tenker at dette handler om å utnytte hverandres styrker og akseptere hverandres svakheter.

fredag 20. august 2021

Farvel Erik

Jeg elsker å leke med Erik i barnehagen, og av og til besøker vi også hverandre på ettermiddagen. Vi finner på så mye gøy. De voksne er ikke alltid enige i at det vi gjør er så morsomt, for de sier ofte at vi er så rampete. Spesielt når vi leker sammen. Vi mener ikke noe vondt med det. Vi har bare en livlig fantasi, og noen ganger så blir vi så ivrige at vi bryter enkelte regler når vi leker.

En dag så skrudde vi på vannet ute, der det endte med at vi spylte med slangen på alle som var i nærheten. De voksne i barnehagen informerte foreldrene våre om det, og foreldrene våre hadde fått nok. Nok av å få tilbakemeldinger fra barnehagen i negativ grad. Hvorfor la de ikke mer vekt på alt det positive vi fikk til sammen? Da jeg turte å slutte med bleier fordi Erik oppmuntret og støttet meg. Når Erik greide å smøre på maten sin selv for første gang, fordi jeg holdt i smørekniven sammen med ham.

"Du skal ikke leke mer med Erik", sa mamma og pappa til meg den ettermiddagen. Jeg fikk ikke sove den natten. Hvorfor? Han var jo min aller beste venn. Vi pleide å spise av hverandres matpakker. Vi pleide å gjøre alt sammen, helt fra vi ble levert til vi ble hentet. Jeg gråt meg til slutt i søvn.

Dagen etter hadde jeg ikke lyst til å dra i barnehagen. Men jeg måtte. På tur inn i gården til barnehagen så møtte vi Erik og foreldrene hans. Jeg ble automatisk glad og glemte meg av. Men mamma tok meg til siden og sa: "husk, dere skal ikke leke sammen".

Vi satt på hver vår side ved frokostbordet. Hva er galt med Erik tenkte jeg. For det må det jo være. Siden han ikke kan være vennen min mer. Han må være ond. Noen man må holde seg unna. Man kan ikke like de som er slem. Jeg tenkte hele dagen. For jeg hadde jo Erik som min beste venn, så nå satt jeg alene å lekte. Da har man mye tid til å tenke. Det gjorde vondt i magen. Veldig vondt i magen. En veldig rar smerte.


Ei uke senere...

Erik leker i sandkassen med to andre gutter. De har det veldig gøy. Jeg ville så gjerne vært med. Men jeg har hverken verktøy til å sette ord på hva jeg føler, eller nok makt over egne ønsker til at jeg får gjort noe med det. Så jeg vet ikke hvorfor.. men jeg kaster sand på Erik. Han får det ned i nakken slik at det klør. Han gråter mens han roper at jeg er dum. Det gjør vondt igjen. En stikkende følelse, og det føles som jeg er veldig, veldig tung. Jeg fikk mer kjeft den dagen. Og "hold deg unna Erik" ble nok en gang et tema.

Dager gikk. Uker gikk. Ikke bare var vennskapet over, vi var blitt bitre uvenner. For vi tenkte begge to at den andre var slem. Hva skulle vi ellers tenke. Når vi blir holdt borte fra hverandre. Når foreldrene våre kan snakke seg i mellom, men ikke vi. Når barnehagepersonalet heller ikke ser hva dette gjør med oss, men også var enige i at vi burde holdes adskilt. Når ikke noen av våre voksne kan se hva som skjuler seg inne i våre små kropper.

Følelser som er ille å bære på, men enda mer ille ettersom vi ikke har evne til å sette tilstrekkelig med ord på disse. Mamma og pappa kan ikke klandres, de vil bare mitt og Eriks beste. Samtidig som det blir mer ro i barnehagen. Men jeg sku ønske noen i barnehagen hadde kompetanse til å forstå. Til å se.. for det er dere som observeres oss begge to samtidig, eller ihvertfall burde gjøre det. Som bør greie å se at dere har gjort en feil. En feil som må rettes opp. Det krever godt trente øyne for å gjøre dette. Det krever at du er der. Ikke bare ser på oss, men ser oss!

Vi er ofte i hver vår lekegruppe ute. Erik og jeg. Vi gjør alt hva vi makter for å få de andre med på vårt parti. Før vi i det skjulte kaller hverandre vonde ting. Og kaster ting etter hverandre. Om kvelden tenker jeg igjen. Ligger her og tenker. Jeg savner Erik jeg. Synd at noe ble så galt med han at han ikke lengre kan være en venn. For vi pleide å hjelpe hverandre med alt. Han lærte meg faktisk å klatre i trær. Jeg lærte ham å telle til 20. Jeg tror jeg har lært mye mindre nå enn hva jeg lærte da vi var venner. Men jeg har hvertfall lært nå at Erik er slem. Farvel Erik!

lørdag 24. juli 2021

lille, sinte Truls

Solen skinner på vei inn porten til barnehagen. Mamma er den som følger meg i dag, og hun holder meg trygt i hånden. " De mamma.. De ditter en dul oppå daket ". Mamma smiler.. hun nikker anerkjennende og sier at "ja der sitter jo kråka kjære Truls ". Jeg vet at ikke alle forstår hva jeg sier med en gang. Og da blir jeg så sint. Så lei meg. Så utrolig frustrert! Men jeg slår ikke mer for det om. 

Yes. Jeg rakk frokosten.. når de fleste andre spiser. Mamma har sagt at hun har fått vite at det er fint for meg å komme da. Før de andre er ferdige å spise, slik at de ikke allerede har begynt på så mange leker. Jeg er glad for det. Det er ikke alltid Preben og Fia lar meg bli med da. De voksne bruker alltid å hjelpe meg da, slik at jeg får blitt med. Men det er enda bedre når jeg får vært med uten noen krangel. Fra starten. Da blir det ikke så rart etterpå.

Jeg blir levert til frokostbordet. Geir og Tonje er på jobb nå. Og de spiser sammen med de 6 andre barna som er kommet hit på småbarnsavdelinga. "Så godt å se deg Truls ", sier Geir mens han klapper vennlig på stolen som er ledig til meg. "Så flott at du kom i dag", fortsetter Tonje. Begge med vennlige øyne rettet mot meg først. Mot meg og ikke mamma. Hun skal jo på jobb. Det er godt å føle seg ønsket. Og at man betyr noe. 

Preben hopper ned fra bordet og løper mot lekene. Tonje sier ikke noe. Hun bare går etter ham og løfter ham tilbake på plassen ved bordet. "Preben, du vet at vi pleier å vente litt. Til flere er ferdige å spise ". Preben sier bare "vil ikke", og ser fryktelig sur ut. "Jeg ser du er lei deg", fortsetter Tonje. "Og det er lov å bli det, men vi kan ikke gå likevel. Det er vanskelig for alle de andre å spise mer ved bordet om vi bare går nå. Sitt til noen flere er ferdige, så vasker vi hendene og finner frem putene ". Preben lyser opp. Han vet hva det betyr. Hoppetid!!. 

Jeg trengte ikke stresse. Preben og et par andre barn ventet til jeg var ferdig, og så kunne vi gå på puterommet. Geir ble med oss, mens Tonje fullførte frokosten med de barna som trengte mer tid der. Men.. Jeg hadde jo den puta som Preben nå løper rundt med. Jeg satt jo på den jo.. Før jeg så en annen pute jeg ville ha. "Den min Pjeben"!!! Ropte jeg mens jeg kløp ham i skjorta og nektet gi slipp. Geir kom løpende og stod i mellom. Han sier mye, men jeg er så sint. Jeg vil ikke. Geir løfter meg rolig med ut av rommet. Jeg bare spant rundt, jeg var så sint. Geir bare satt rolig på huk, han visste jeg ikke ville høre på han nå. Jeg hører ikke noe. Kun føler. På et hav av sinne. Etter en liten stund ble jeg heller lei meg og tok hendene foran øynene. 

Geir skjønte at nå kunne han ta meg på fanget. Jeg strittet ikke i mot det. "Det er lov å bli sint Truls ". Der.. akkurat der. Så deilig at han så det. Forstod hva jeg følte. Og at det var greit. "Men du kan ikke rive Preben i skjorta, det ble vondt..". Jeg begynte bli sint igjen, men Geir holdt en hånd på hver av skuldrene mine mens han fortsatte.. "Jeg så alt jeg Truls. Du hadde puten først, men så gikk du å valgte en annen. Tenk hvis du gikk til en pute som bare lå på gulvet, og så tok noen å rev deg i skjorta og nektet å slippe mens du gråt"?. Jeg skjønte det litt bedre nå. "Det er lov å bli sint. Sint er noe vi alle mennesker blir. Kan ikke du neste gang du blir så sint, løpe å hente meg? Tramp i gulvet også. Det hjelper. Og så finner vi ut av det i lag?". 

Nå var det tid for å gå ut resten av formiddagen. Vi gjør nesten alltid det før vi skal hvile. Jeg er snart 3 år, skal begynne på storavdelinga snart jeg. Så jeg sover ikke alltid, bare når jeg trenger det. Men jeg hviler alltid på madrassen. Med bamsen min. 

"Badrunde" sier Synnøve mens hun peker ertende på oss alle sammen. Det er gøy at hun tuller. Jeg har sluttet med bleie, så jeg må vente mens noen som har bæsjet er på badet først. Jeg gikk til bøkene. Ah.. Postmann Pat. Lenge siden jeg har sett den boka. Hehe, han kjører en rar postbil. Og katta er morsom. Det er.. "Truuuuls, din tur", avbryter Synnøve. "Jeg ga baje..". "Nei du må komme nå, du er eneste igjen". "Ja men jeg ga..". Synnøve avbryter meg litt igjen: "Jeg skjønner.. hva om jeg smører solkrem på mens du ser boka ferdig, og så badrunde etterpå?". Jeg ble så glad. Hun forstod akkurat hva jeg trengte. Bare litt tid. Bare en liten forhåndsvarsel istedenfor at boka ble røsket fra meg.

Men var deilig komme ut nå. Alle var ute, de største barna også. Jeg vil gjøre alt før jeg går inn. Sandkassa, huskene, trehjulssyklene.. Men mest av alt så vil jeg være ved sklia. Det er så gøy å gå opp trappa og krype gjennom røret, for så til slutt å sile ned. Men.. Anders på storbarnsavdelinga driver å klatrer opp sklia som jeg skal skli ned. "Fytt deg Anners ", sa jeg. "Ikke fytt meg, sa Anders. Han skjønner jo ikke. "Fytt deg elle eg øje ne", sa jeg. 

Er enda vanskeligere å prate når jeg blir så sint. Jeg begynte å sprelle med fotene og slo i gulvet øverst ved sklia. Og gråt og ropte så høyt at Geir kom. Jeg hørte stemmen hans i det hånden hans strøk meg på ryggen. "Truls. Kan ikke du snu deg og si til meg hva som er galt". Jeg ville ikke. Allerede forsøkt å prate. "Jeg kan bare hjelpe deg vet du, hvis du forsøker forklare meg hva det er. Men bare ta den tiden du trenger". Jeg roet meg sakte i mens Geir holdt hånda trøstende på ryggen min. "Jeg vijje baje sie ne, men Anners sto veien", sa jeg veldig stille. Geir så på meg og visste at jeg kom til å bli sint når han nå måtte si: "kan du si det en gang til bare"? "Anners sto veien jeg sie ned"!!! Ropte jeg mens begynte å slå igjen i gulvet. 

"Ååååh, du ville skli ned, men Anders var i veien?" Åh for en lettelse. Roen senker seg. "Ja". Geir tok meg på fanget. Huff, jeg var så sint. Gjorde jeg feil nå igjen. "Så flink du var", sa Geir. Jeg tør se opp. Opp på Geir. "Så flink du var som ikke skled ned på Anders. Husker du i går når når det samme skjedde, og du bare skled ned på Ava"? Jeg nikket. "Men nå ble du kjempesint, noe som er lov. Men du var det uten å kjøre på noen. Det er kjempeflott. Sol bare ned, og så skal jeg prate med de store barna om at det ikke er lov gå opp sklia og gå i veien." Så godt å bli forstått. Så godt å ha vært sint uten å måtte være flau over det etterpå. 

Jeg var så sliten nå. Egentlig godt at vi skal gå inn. Inn for å spise og så hvile. Jeg greide ikke si så mye under lunsjen. Litt uvanlig for meg, som egentlig tuller litt når vi skal spise. Jeg ser mot Tonje. Hun smiler lurt til meg. Hun kjenner meg godt hun også. Hun var jo her når jeg kom hit som baby. Ja det er det vi kaller de aller minste. "Jeg ser du er sliten jeg Truls. Jeg lurer på om du kanskje vil jeg skal følge deg til madrassen din?". Jeg svarte ikke.. Jeg bare viste at jeg var enig. Gikk ned av stolen og tuslet mot døra. 

Jeg bruker egentlig å ligge alene på madrassen. Men i dag var jeg så redd etter å ha vært ekstra mye sint. Man blir redd når ting er litt vanskeligere enn hva de vanligvis er. Tonje stoppet ved døra. Vet ikke hvordan hun gjør det. Og ser det. Men hun visste jeg var engstelig akkurat i dag. "Vet du, jeg skal ligge ved siden av deg å holde deg i hånda en liten stund. Vil du det? Jeg nikket og følte meg bedre. Bedre i magen faktisk. For der får man ofte vondt når man blir redd for noe. Jeg husker ikke så mye mer, før Synnøve plutselig løfter meg opp og bærer meg tilbake til avdelinga. 

"Du sovnet visst Truls. Da trengte du det nok. Du skal se det blir lettere å leke og ha samlingsstund etterpå, nå som du har sovet litt". Hun lot meg sitte lenge på fanget. Heldigvis. "Bare sitt her til du er klar til å gå ned". Og det gjorde jeg, mens jeg trygt og rolig observerte litt hva de andre barna drev med. 

Jeg elsket å synge. Endelig var det samlingsstund før vi skulle gå ut på ettermiddagen også. Jeg fikk trekke sangkort. Mikkel Rev! Så gøy.. Jeg vil trekke en gang til.. "Nei, Truls. Det går ikke. Vi kan bare trekke en gang hver. Ellers er det noen som ikke får trukket i dag ", sa Tonje. "Jeg ga baje en til". Tonje ser på meg mens hun smiler: "Truls, tenk hvis Beate fikk trekke to ganger og du ingen gang. Da hadde jo du kanskje blitt lei deg?". Jeg forstod hva hun mente, så selv om jeg var litt skuffet, så godtok jeg det. Det er også lettere å forstå andre når jeg forstår meg selv.

Ute på ettermiddagen, så ble jeg litt sint når jeg så at mamma kom. Jeg vet ikke helt hvorfor engang. Jeg bare sa nei til henne. Var sint uten å forstå hvorfor. Den verste formen for sint. Synnøve kom for å si ha det til meg og mamma. Hun så hvor sint jeg var. "Jeg tror Truls er litt ekstra sliten i dag", så hun. "Han har vært veldig aktiv. Og han hadde behov for en lur også". Huff, nå skal hun vel fortelle hvor dumt det var at jeg har vært så sint. "Truls har blitt så flink til å ikke slå eller dytte når han blir sint. Det er så utrolig bra ". 

Jeg kjente en klump inne i magen bli borte. "Og han er så glad i å synge. Og han prater så mye. Er så flott at han er med på å prate hele tiden. Vi forstår og da bare mer og mer og mer av hva han sier". Mamma smiler til Synnøve. Og så til meg. Var godt å si ha det til Synnøve. Ingen ekkel klump i magen. Nå kan jeg dra hjem å hvile. Uten å grue meg til i morgen. Takk!