Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

torsdag 10. mars 2016

Et innestengt rop om hjelp fra et utestengt barn!

Nattens mulm og mørke.. tusser og troll. Ingenting.. INGENTING skremmer meg mer enn tanken om å være alene. Alene uten andre barn på min egen alder. Kanskje er det derfor jeg aksepterer å bli utestengt fra leken til tider? fordi det tross alt er mer gøy å leke i nærheten av andre barn, enn det er å være helt alene. Sårende ord som kommer som hammerslag mot mitt øre.. "du får ikke komme til meg på besøk". "Du ser rar ut". "Du lukter alltid så fælt".

Men på den annen side så er jeg bare et lite barn. Har jeg egentlig livserfaring nok til å vite bedre? kanskje er jeg bare blitt vant med at det skal være slik. Ikke vet jeg.. jeg vet bare at jeg ofte ligger våken om kveldene. Tenker.. gråter. Av og til om hverandre, mens jeg forsøker finne svar på mysteriet: "hva er galt med meg?". For selvfølgelig er det jo det jeg tenker. At feilen ligger hos meg. Jeg har jo ikke levd lenge nok til at noe som helst kan prelle av meg. Ikke har jeg levd lenge nok til at jeg har opplevd at det langvarig har vært slik at jeg ikke har blitt mobbet.

Nettene var lange.. nei, vent litt. De var korte. For jeg ville ikke alltid våkne. Gråtkvalt og fortvilet kunne jeg sitte i bilen på tur til barnehagen. "Hva feiler det ham?", var det mange som lurte. Men jeg klarte ikke fortelle. Hvorfor? Fordi ingen hadde gitt meg verktøyene til å forklare dette med ord. Hverken følelsene jeg hadde eller hva som egentlig foregikk. Å forklare utestenging er ikke lett.

Barn er ikke onde, men det betyr ikke at de ikke kan gjøre slike ting godt skjult. Hvisking og tisking.. aldri mens de voksne hørte på. De vet bedre. De vet hvordan de kan lure dere, og derfor har de klart det også. Vi barn er ikke onde, men vi er smarte. Du skal ha et godt trent øye for å fange dette opp. Og så må du i tillegg se alvoret nok i situasjonen til å få med deg de andre voksne til å ha fokus på å rette dette opp, før det går for langt. En kultur er smittsom, det er også en ukultur. Stopp spredningen før vi er infiserte.

Jeg er i ferd med å miste all selvtillit og selvfølelse. Dette er nemlig noe som skapes av livserfaring og nesten all min erfaring knyttet til andres meninger om meg, er jo negativ. Hvordan kunne det bli slik? Kjære voksen, har du et svar å gi meg, og da gjerne før jeg er fri for tårer.


Jeg er så lei meg kjære barn, men svaret er vanskelig å gi. Jeg har trodd at jeg gjorde alt som stod i min makt, men jeg har likevel ikke strekt til slik jeg burde. Ledermøter, pauser, HMS møter og planleggingstid. Alle er viktige! Det er ikke det. Men når det er HMS møter der sikkerheten diskuteres, samtidig som det er akkurat tilstrekkelige øyne til å følge med på at dere ikke fysisk skader dere i ute tiden. Ja, da sier det seg selv at det å få øye på mobbing og utestenging, det er ikke enkelt. Flere voksne, ja takk! Jeg jobber med mange dyktige voksne, som du også er så glad i. Men vi har ikke alltid prioritert å være mange nok til stedet der det har vært viktig. Jeg skal ihvertfall gjøre mitt for at vi velger å prioritere annerledes fremover med de ressursene vi har tilgjengelig.

I barnehagen lærer dere om tall, former og bokstaver. Vi har mange aktiviteter som gir dere forbedret grovmotorikk og finmotorikk. Dere sansestimuleres til det ytterste. Men samtidig er dere så små mennesker, at dere i tillegg burde få lov til å være der for å lære om dere selv og om alle dere har rundt dere. Forståelse skaper respekt. Respekt skaper et godt fellesskap. Jeg håper bare politikerne som du sikkert ofte hører oss voksne prater om, også velger å prioritere en høyere bemanning inn i barnehagen. For kvaliteten er der, hadde bare voksentettheten vært tilstrekkelig.

Aktivitetene jeg har nevnt for deg ovenfor er viktige med tanke på skolestart. At du skal bli skoleklar. Men jeg er også overbevist om at vår jobb i barnehagen er å hjelpe dere til å bli selvstendige nok. Det dreier seg ikke bare om praktiske ting som påkledning og det å smøre på brødskiva deres selv. Det handler også om å lære dere å fungere sammen sosialt i ei gruppe. Dere vil ikke lære om dere vantrives. Ikke på skolen, men ei heller i barnehagen. Skolene sliter med mobbing og mobbing starter i barnehagen etter min mening. Da er det også her nede at vi må starte forebyggingen.

Heldigvis ble dette oppdaget. DU ble oppdaget. De som stengte deg ute ble oppdaget, og hva som måtte være filosofien videre ble oppdaget. Systematisk og målrettet gikk vi til verks. Ja, vi. For alle var med på dette. Ikke bare de voksne, men dere barna også. For man kan ikke få bukt med slikt uten å involvere andre. Både for å fjerne uønsket atferd, men også for å forebygge. Vi lærte om hverandre.. vi lærte av hverandre. Vi lærte om følelser og ikke minst så lærte vi om hverandres følelser. For barn er ikke onde. Å forstå smerten som dere som små mennesker kan påføre andre små mennesker.. ja, det er en forståelse som gir dere en helt ny dimensjon angående å forstå verden utover bare seg selv. Og nei, foreldrene deres hadde ikke skylden. Barn mobber, voksnes ansvar. Ansvaret må være å hjelpe dere å rette opp i disse i ettertid, der forebyggingen ikke strakk til.

Jeg vil fremover forsøke å forebygge utestenging og mobbing helt nede på bunnivå. Ja, så langt nede i kjelleren at vi som voksne skal stå sammen om denne filosofien. Vi skal ikke lengre si "wow" når noen forteller om dyre reiser eller om fancy moteklær. Vi skal ikke lengre la være å gripe inn med veiledning for dere når den ene sier at "du er ikke bestevennen min". Som voksen er dette lett å tolke som uskyldig, ettersom ikke alle er bestevenner, men har mange venner. For deg som barn kan dette derimot være ufattelig sårende. Dette er ofte noe dere sier til hverandre ved en uskyldig uenighet, der dere ikke vet hvordan dere skal håndtere den. Mens resultatet er hjerteskjærende for den ene parten, der rollene ved neste anledning kan være byttet på. Jeg vil tørke tårene for dere om uhellet skulle være ute, men jeg vil også gripe inn med nødvendig hjelp og støtte, slik at faren for gjentakelse er lavere.

Jeg har det mye bedre nå kjære voksne. De som stengte meg ute, de ble ikke selv utestengt. Uthengt ble de heller ikke. Heldigvis. Jeg ønsket jo ikke dem noe vondt jeg. De voksne jobbet sammen med oss om dette på en måte som ikke skapte syndebukker. Skapte ikke monstre. De ga alternativer. Når er det greit å si at man vil leke alene? Når er det ikke greit å utelate noen? Å skape et monster ved en slik anledning ville ikke ha ført noe godt med seg. Det ville bare ha snudd på flisa. Mobberen ville ha blitt det nye offeret. Den som følte at noe måtte være galt.. med en selv. Og slik ble det ikke.

Vi ble ikke bestevenner alle sammen, men vi lærte å respektere hverandre. Både hverandres interesser og følelser. Hverandres likheter og ulikheter. For disse er det mange av i verden og det vil det alltid være. Jeg pleide bli veldig såret når mange sa at de skulle dra til Disneyland eller til syden på ferie, mens mamma og pappa ikke har råd til å ta meg med dit. Men jeg har lært at dette kan være vel så bra. Og det er mange som meg også.

Starten på historien var forhåpentligvis et mareritt. Forhåpentligvis ble dette oppdaget raskt i din barnehage? Vær modig, stå frem. Tør å si at dette foregår og tør å ta tak i dette. Ikke vær redd for at dette vil skape et dårlig rykte. For sannheten er at mobbing og utestenging foregår overalt. En god barnehage oppdager dette, og ikke minst så tar de tak i dette. Feilen ligger ikke i å innrømme at dette skjer, men å lukke øynene. For barn kommer ikke til å rope dette ut høyt. De holder det innestengt samtidig som de blir utestengt.