Gadget

Dette innholdet er foreløpig ikke tilgjengelig via krypterte tilkoblinger.

fredag 8. april 2016

På gjensyn bestemor, jeg vet at vi ses igjen!

Jeg glemmer ikke den dagen. Solen glinset i det lille som var igjen av snø, samtidig som det var vått overalt. Det var vår. Humøret var på topp i hele barnegruppa vår. Plasking i sølepyttene var tillat, og det var det ingen av oss som klaget på. Dette var like etter lunsj. Det var det som var så merkelig nemlig, at bilen til mamma plutselig kom sigende inn på parkeringsplassen. Jeg ble stående ved porten å se etter henne. Hun kom liksom aldri ut av bilen, hun bare satt der. Jeg kunne se at hun beveget seg der inne. Som om hun ristet.

Da hun kom ut, så skjønte jeg med en gang at noe var galt. Det var ikke bare det at hun kom mye tidligere enn vanlig for å hente meg, det var noe mer. Hun hadde solbrillene på, men jeg kunne likevel se at begge kinnene var våte. "Mamma, hvorfor gråter du?", klynket jeg mens jeg selv kjente at redselen var i ferd med å bli veldig, veldig stor. Det er noe med det. Å ikke vite.

Mamma satte seg rolig ned på kne foran meg etter at hun var kommet inn porten. "Det går bra" sa hun, samtidig som jeg visste at det ikke var sant. "Vi må dra nå", var det neste hun sa, og det neste jeg husker er at jeg satt i baksetet på bilen. Alt før den tid er tåkefylt. Så mye angst at hele minnet mitt er fylt med noe grått og bølgende foran øynene mine. Kanskje var det til og med slik jeg følte det da.

Jeg spurte mamma på ny i bilen om hva som var galt. På ny fikk jeg ikke annet svar enn at det gikk bra. "Ikke tenk på det vennen", sa hun, mens hun smilte tappert. Men fasaden var nødt til å sprekke. Før kjøreturen var over, så greide hun ikke holde det inne mer. Hun måtte stoppe. Jeg husker ennå busslommen som vi stoppet på. Dama med den røde jakken som så forskrekket mot bilen vår. Samtidig som mamma gråt. Og gråt. Og gråt.



Mamma ble rolig igjen. Jeg tror det hjalp å gråte. Hadde jeg bare visst hvorfor hun gjorde det, så hadde jeg ikke vært så redd. Å ikke vite er det verste. Hun forstod det da. At nå måtte hun fortelle hvorfor hun var så trist. "Bestemor ligger på sykehuset. Hun er syk. Veldig syk. Vi må dra dit for å si farvel til henne".

Sjokket. Trist. Forundret over det hele. Liv og død, jeg er bare fem år. Ikke så mye av dette jeg forstår. Jeg mener, jeg har aldri opplevd at noen jeg vet hvem er har dødd. Hva skjer da? Hvor skal bestemor? Jeg har så mange spørsmål. Så mange flere enn mamma kunne gi meg svaret på. Hun var jo også i sjokk. Hun var i sorg. Dette var uventet på henne også, for bestemor var jo blitt bedre fra sykdommen ganske nylig.

Jeg vil aldri glemme det siste bestemor sa. "Aldri la noen bestemme hva du vil bli jenta mi. Det er det du selv som skal bestemme". Og den klemmen. Hun var kanskje i ferd med å reise, men tilstedeværelsen hennes var varm da også. Min bestemor, akkurat som hun alltid hadde vært. Bortsett fra at hun nå lå i en fremmed seng med fremmede klær.

Jeg var ikke der da bestemor reiste etterpå. Da var jeg å kjøpte is med min gudmor. Hun kjente ikke bestemor så godt, men hun kom dit for å være litt sammen med meg. For mamma gråt så mye. Jeg syntes det var veldig flott å være med gudmor akkurat nå. For å kunne tenke på noe annet.

Mamma var veldig sliten. Barnehagen var så viktig for meg nå. Ikke viktigere enn mamma, det kunne den aldri bli. Men viktig fordi her kunne jeg være meg selv akkurat nå. Jeg kunne ta avstand fra sorgen vi gikk igjennom hjemme når jeg hadde behov for det, men samtidig så var det noen voksne jeg kunne prate med hele tiden. Som visste hva jeg gikk igjennom. Som visste at jeg trengte å få prate om tingene med noen som ikke selv var i sorg.

"Hvor drar man når man dør?", husker jeg at jeg spurte Karin som jobber i barnehagen. "Hva tror du selv da?", spurte hun rolig tilbake. Mens hun strøk meg forsiktig på kinnet og ga meg et omsorgsfullt blikk. "Jeg tror man havner i himmelen", svarte jeg. "Og at bestemor nå er en engel som passer på meg der oppe i fra". "Det synes jeg du skal tro på. Ikke la noen bestemme hva du selv skal tro på", sa Karin. Det føltes som det var bestemor som talte til meg. Ettersom hun hadde sagt dette med at jeg måtte bestemme selv hva jeg skulle bli.

Jeg lærte virkelig mine egne følelser å kjenne nå. De voksne hadde mange samlinger hvor vi kunne prate om dette med å være trist. De delte egne erfaringer samtidig som de var veldig lydhøre. De presset oss aldri. De presset aldri meg heller. Jeg fikk si hva jeg ville, og jeg fikk la være å si noe de gangene jeg ikke ønsket det. De fant meg ute når jeg satt alene. De satt med meg når jeg ønsket det, og de passet på at jeg fikk sitte i ro med tankene mine når jeg ønsket det. Akkurat som om de hele tiden visste hva de skulle gjøre. For å hjelpe meg under sorgen min. Bilen til mamma kunne jeg se ankomme parkeringsplassen. Jeg visste at hun enda var litt trist. Men jeg var ikke redd nå. For nå visste jeg jo hvorfor. Og dette hadde vi pratet mye om, både i barnehagen og hjemme. At å være lei seg er lov. Å vise følelsene sine er faktisk noe av det viktigste som finnes det.

Trine, som også jobber i barnehagen kom bort til meg og mamma. Mamma beklaget at hun hadde vært litt glemsk angående noe skifteklær de siste dagene. "Det gjør ingenting. Jeg har full forståelse for hva du går igjennom nå, så det er ikke noe å tenke på". Jeg så at mamma ble lettet. Jeg så også at leppene hennes skalv litt samtidig som hun smilte. Trine fortsatte: "trenger du å prate litt, så kan vi godt gå inn på et rom å ta oss en kopp kaffe".

Mamma lyste opp. Hun gråt. Men det var annerledes. Det var som om jeg kunne se at hun ble mye lettere. Ikke så anspent. Jeg er god på kroppsspråk jeg. Jeg ble igjen ute å lekte med ei venninne. Det var så godt å se mamma komme smilende ut døra igjen. "Var det godt med kaffe mamma?", spurte jeg. Før hun rakk å svare, så spurte jeg: "og var det ikke godt å kunne prate litt med Trine?". Mamma bøyde seg rett ned å klemte meg. Jeg kjente de varme tårene hennes trille ned på panna mi. Men det føltes godt. Det var den beste klemmen noensinne. Da vi kjørte hjem husker jeg at jeg sa høyt: "på gjensyn bestemor, jeg vet at vi ses igjen".