Putte i båser.. kategorier. Det er litt dumt det. For det er jo handlinger jeg gjør. De definerer meg ikke. Hva jeg føler, og hva jeg egentlig ønsker å oppnå. Vil ikke skade andre barn, men det hender at jeg gjør det allikevel. Jeg vil så gjerne bli sett. Jeg trenger å bli sett. Kanskje trenger jeg det til og med mer enn de andre barna. Ikke fordi jeg er mer verdt, men fordi jeg er verdt like mye. Og dette er hva jeg trenger.
Jeg vil så gjerne komme ut av denne sirkelen.. en sirkel der jeg stadig gjør feil. Stadig får negativ oppmerksomhet. Jeg er så utrolig lei meg kjære Ada. Jeg mente ikke at du skulle få vondt. Vondt når jeg dyttet deg ned sklia. Jeg var så rastløs, ville så gjerne skli ned. Med en eneste gang. Unnskyld, jeg er så lei meg at det gjør vondt langt inne i meg. Klumpen jeg har inne i magen, er det ondskap? jeg vet ikke. Hjelp meg å forstå kjære deg.
Tommy.. kjære venn. Du er min beste venn. Jeg dyttet matboksen din på gulvet i morges. Jeg.. jeg vet ikke hvorfor. Men jeg hadde fått så lite oppmerksomhet. Jeg gjorde det for at de voksne skulle prate med meg. All pr er god pr tenkte jeg. Alt for å få litt oppmerksomhet.
Er så flott å gå i barnehagen. De voksne skjønte veldig raskt hva jeg hadde behov for. Fokus på de tingene jeg er god på. Skryt.. ros. Om hvert positivt ord var en dråpe, så fikk jeg i løpet av den neste tiden nok dråper til å fylle et digert basseng. Ikke ukonkret ros.. men ros for nøyaktig de gode tingene jeg gjorde. Det ga mersmak.. jeg fortsatte å gjøre de tingene jeg fikk ros for. Mye sinne lettet.. trangen til oppmerksomhet var fortsatt der, men jeg visste at jeg fikk det hver gang jeg gjorde noe bra.
Så impulsiv.. så rastløs. Vanskelig å styre denne indre trangen. Trangen for at alt jeg ønsker skal skje med en eneste gang.. de voksne valgte å ha fokus på følelser. Alle slags følelser. Jeg fikk ta del i de andres følelser.. når jeg dyttet dem ned sklia. Det gjorde vondt.. men jeg forstod. Forstod hvordan mine handlinger påvirket andre. Jeg speilet meg i disse følelsene. Jeg vil ikke oppleve det selv, så jeg gjør det ikke mot andre heller.
"Dere skal få dra på busstur i dag", sa Anders. Anders er en av de voksne. Jeg kjente ikke Anders så godt. Ikke helt trygg på han der. Kan jeg stole på han? Han gjør jo aldri feil. Feil slik som jeg. Men i dag.. ja i dag gjorde han det. For det var ikke denne tirsdagen vi sku dra, men den neste. Jeg taklet dette dårlig.. jeg ble så sint. Jeg trampet i gulvet. Hoppet opp og ned og ropte. Helt til jeg ikke maktet mer. Utslitt og trett.. ventet bare på å få kjeft av de voksne. For min reaksjon.
Men det skjedde noe fantastisk. Anders tok meg på fanget mens jeg enda hadde tårer som rant ned på kinnene. "Unnskyld. Jeg gjorde en feil. I dag gjorde jeg feil, og det er jeg utrolig lei meg for Truls". Truls, det er meg det. Og jeg stoppet å gråte. Jeg lærte noe.. ingen er feilfri. Ikke de voksne heller. Og det gjorde så godt med en uforbeholden unnskyldning uten bortforklaringer. Jeg tilga Anders. Jeg lærte hva det vil si å tilgi. Her er det voksne som ikke tar seg selv så høytidige at de alltid skal ha rett. "Det er viktig å reparere det man har gjort feil gjennom å prate om det rett etterpå", sa Anders. "Slik at sårede følelser heles".
Jeg gjorde fortsatt litt feil.. vanskelig å endre alt på en gang. Jeg kastet Tommy's matboks på gulvet igjen. Men denne gangen skjønte jeg raskt hva jeg hadde gjort feil. Jeg plukket den opp. "Unnskyld Tommy, jeg skal ikke gjøre det igjen". Tommy forstod.. han smilte.
AAAAH, så grusomt sint. Vibeke sølte maling over på mitt maleri. Ikke med vilje, men uansett. Jeg ble så sint at jeg trodde jeg skulle eksplodere. Men jeg knuffet ikke. Jeg slo ikke. Tidligere gjorde jeg det. Men jeg hadde lært underveis. "Det er lov å bli sint. Det er hva man gjør når man blir sint man kan noe for". Dette var en setning jeg hadde hørt mye. Hver dag. Hver time. Hvert minutt den siste tiden. Så jeg løp inn på badet. Jeg ropte. Jeg trampet i gulvet.
Rolig vandret jeg ut igjen.. klar for å få kjeft, for jeg kunne vel ikke gjøre det der. "FLOTT TRULS", sa en av de voksne til meg når jeg kom tilbake. Jeg ble undrende.. stående å se med vantro på den voksne som sa det. Det var Solveig, førskolelæreren på avdelinga. "Jeg skjønner at du ble sint, det er lov. Flott at du roet deg ned før du kom tilbake igjen". Vibeke ba om unnskyldning.. og bedyret at det var et uhell. Jeg trodde på henne. Om det var et uhell eller ikke spilte egentlig ikke noen rolle lenger. Jeg var bare så glad for at det endte som det gjorde. Uten kjeft.. uten tilsnakk. Men med ros. Jeg skal reagere på samme måte neste gang tenkte jeg. Uten å dytte. Uten å slå.
Jeg sover så godt om natten nå. Ikke bare har jeg lært så mye. Men rastløsheten har også roet seg. Roet seg fordi jeg blir forstått. Og jeg har lært meg metoder å få ut den innesperrede energien på. Sykling, klatring, løping i terrenget. Jeg er sliten, men på en god måte. Jeg får brukt akkurat nok mengde energi. Jeg vet ikke om de voksne har pratet sammen. Men alle har ihvertfall sluttet å si at jeg er slem eller ulydig. Til og med når jeg gjør noen feil. Jeg er Truls, og sannelig er jeg en snill gutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar